De galopperende overskridelsene i pleie og omsorgssektoren får kommunen til å framstå som et offer for luksusfellen. For pengene strekker ikke til, og tiltakene man gjør virker ikke. Hvorfor er det slik? Og blir det noe bedre om kommunestyret bare setter opp et mer realistisk budsjett? Foto: Inger Præsteng Thuen

Ole Brumm i luksusfellen

At denne alvorlige situasjonen oppstår år etter år, er kritisk for Tromsø kommunes omdømme. Befolkningens tillit begynner å bli tynnslitt.

Da nytter det lite å stå på talerstolen i kommunestyret og ri de velkjente politiske kjepphestene, enten det gjelder Frps angst for offentlige kulturpenger, eller SVs aversjon mot kjøp av private omsorgstjenester.

-Jeg må nok bli mindre som Ole Brumm og mer som Jan Blomseth!

Ordene kom fra Sebastian Henriksen (Høyre) under kommunestyrets budsjettdebatt onsdag. Det var ikke bare en fleip, det var også en erkjennelse. Kommunestyret i Tromsø sin omgang med budsjetter og budsjettvedtak har i årevis vært ganske virkelighetsfjern. Vedtakene har vært preget av en blanding av ønsketenking og godt innarbeidet øvelse i å skyve problemene foran seg.

20 år gamle Sebastian Henriksen har kort fartstid i kommunestyret og har ikke ansvar for strutsepolitikken. For den har pågått lenge. Helt siden 2012 har det, ifølge Fylkesmannen i Troms, vært store sprik mellom antatte utgifter og reelle. Forskjellen på opprinnelig budsjett og regnskap var minus 41 millioner for seks år siden og etterpå har det bare ballet på seg. I år er opprinnelig prognose på svimlende 290 millioner kroner i minus. Rene luksusfellen, med andreord.

Men nå er Fylkesmannen blandet inn i regnskapene. Etter at gruppelederne fra Høyre, Frp, Venstre, KrF og Sp framsatte lovlighetsklage fordi de mener handlings og økonomiplanen 2019-2022 ikke er realistisk, har Fylkesmannen med nød og neppe godkjent den. Statens forlengede arm vil vite hvilke konkrete tiltak som skal iverksettes for at realismekravet i loven skal oppfylles.

Det er de galopperende overskridelsene i pleie og omsorgssektoren som får kommunen til å framstå som et offer for luksusfellen. For pengene strekker ikke til, og tiltakene man gjør virker ikke. Hvorfor er det slik? Hva er galt? Blir det noe bedre om kommunestyret bare setter opp et mer realistisk budsjett?

Terje Traavik fra MDG sa det slik: - Vi liker å si at alle i Tromsø kommune gjør en god jobb. Men ikke alle gjør det. Har vi et system- og kulturproblem, spurte han og viste til at mens noen enheter i kommunen holder budsjettene, har andre mistet kontrollen helt.

Høyres Rolleiv Lind mente at noe er fundamentalt galt i kommunen. Det gjelder budsjettdisiplin, budsjettoppfølging og felles, reell virkelighetsforståelse. Som leder i kontrollutvalget i Tromsø har han rettet skarp kritikk mot rutinesvikt når det gjelder behandling av fakturaer. Regninger er blitt betalt, uten at de var kontrollert.

Det har skjedd flere ganger, sist i forbindelse med utbyggingen på Templarheimen. Da brer det seg usikkerhet om kontrollen er tilstrekkelig på andre områder også, mener Lind.

Høstens «snakkis» på alle møter om økonomi i kommunen, har vært de store overskridelsene i pleie og omsorgssektoren. Regnskapet har vært som en stor snøball i kram snø og bratt nedoverbakke, titalls millioner er blitt til hundretalls millioner. At denne alvorlige situasjonen oppstår år etter år, er kritisk for Tromsø kommunes omdømme. Befolkningens tillit begynner å bli tynnslitt.

Da nytter det lite å stå på talerstolen i kommunestyret og ri de velkjente politiske kjepphestene, enten det gjelder Frps angst for offentlige kulturpenger, eller SVs aversjon mot kjøp av private omsorgstjenester.

Ole Brumm eller Jan Blomseth? Sistnevnte har i årevis tordnet mot kommunebudsjettet og hevdet at posten helse og sosial aldri har vært realistisk. Men å sette opp budsjettrammene må aldri skje uten at sektoren er sjekket ned til minste detalj. Tromsø bruker mer penger på dette området enn noen annen sammenlignbar kommune (9 andre kommuner på omlag samme størrelse). Hva skyldes det? Tromsø har langt færre eldre mennesker (over 67 år) enn både Fredrikstad og Kristiansand, for eksempel, men likevel er forbruket større.

En åpen og pragmatisk tilnærming til den isolerte problemstillingen pengebruk innen pleie og omsorg, og hvorfor det er blitt som det er blitt, hadde vært på sin plass.

Alt annet er gammel medisin, og den fungerer ikke. Tvert imot, for menig kvinne og mann sitter den etter hvert fast i halsen.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse