FN har kåret Norge som verdens beste land å bo i for mødre. Likevel fødes det altfor få barn her i landet. Ill.foto: Colorbox

Vi ønsker oss flere barn, men...

Hvordan påvirker det hverdagen til folk når de plutselig må forholde seg til store utgifter de ikke var forespeilet og overhode ikke hadde med på husholdningsbudsjettet?

Norske kvinner føder ikke nok barn. Både politikere og eksperter lurer på hvorfor. Kanskje på tide med en realitets-sjekk?

Hvorfor er det sånn i landet som FN har kåret til det beste i verden å være mor i? Kanskje det ikke er så enkelt likevel, alle velferdsgoder til tross?

Økonomien er viktigste faktor for de aller fleste, når de vurderer å sette barn til verden. Det viser en undersøkelse SSB har foretatt.

Og sånn er det jo for oss alle, husholdningsøkonomien må være slik at hjulene går rundt. Dessuten må den være noenlunde forutsigbar. Det siste er svært viktig for folk i etableringsfasen. Er de økonomiske utsiktene stabile?

Eller rettere sagt: hvordan påvirker det hverdagen til folk når de plutselig må forholde seg til store utgifter de ikke var forespeilet og overhode ikke hadde med på husholdningsbudsjettet?

Som økt eiendomsskatt, for eksempel? Innføring av bompenger? Uforholdsmessig stor økning i andre avgifter, økt pris på barnehage eller SFO?

Det sysles stadig med økonomiske trusler mot barnefamilienes inntekter: noen politikere vil fjerne barnetrygden uten at det er helt klart hva de vil erstatte den med. Er det lurt?

Offentlig eide kraftselskaper har oppdaget hvordan man kan bruke miljøargumenter for å tjene mer penger, og planlegger å øke strømprisen på morgenen. Det er jo da vi faktisk er nødt til å bruke strøm, når vi skal forberede dagen og komme oss avgårde på jobb, skole og i barnehage. Får de lov til dette, blir det nok en utgift som kommer deisende ned på bordet på toppen av alt det andre.

Unger må leveres og hentes i barnehagen, og de fleste er nødt til å bruke bilen til dette. Men det bilfrie samfunnet rykker stadig nærmere, og i mange byer stenges områder og veier for trafikk. Hvis henting og bringing i barnehage blir ei hinderløype i tillegg til høye parkeringsavgifter på jobben, kan det fort bli avgjørende, hvis man for eksempel vurderer å få barn nummer tre, slik forskerne framhever som viktig for befolkningsutviklingen.

Blir dette tatt hensyn til i byplanleggingen?

Vil man ha barn, må man ha plass til dem. Boligrenta er lav for tiden. Men vil det holde? Og hvordan vil dette påvirke lysten til å kjøpe husvære i et marked hvor prisene er skyhøye? Vil man makte lånet, selv med to inntekter?

For å opprettholde befolkningstallet er nasjonen avhengig av at norske kvinner i snitt føder 2,1 barn. I fjor var dette tallet 1,62 - det laveste som noen gang er målt her i landet. Det er bekymringsfullt. Det betyr at det blir færre til å betale for pensjoner og alderdom for et økende antall eldre. Det betyr også at reproduksjonen på sikt blir ytterligere svekket.

I dag er det innvandrerkvinnene som føder flest barn her i landet. Det gjelder vel og merke første generasjons innvandrere. Neste generasjon følger mer det norske mønsteret, kvinnene har tatt utdanning og er i jobb. Toinntektsfamilien er det vanlige i Norge.

Er det mulig for kvinner å kombinere flere barn med karriere i yrkeslivet? Å bli toppleder, for eksempel? Det er et viktig spørsmål, for her har menn i årevis satt standarden for hvordan rollen «må være». Ingen 8 til 16-jobb, nei. Minst 12 timers arbeidsdag. Masse reisedøgn i året. Satt på spissen: knapt nok tid til å kule ned selv på 1. juledag.

Stilt overfor slike «betingelser» er det mange kvinner som snur i døra. Vi har riktig nok noen kvinnelige rollemodeller som tegner et noe annet bilde av lederjobben, der blant annet evnen til å delegere beskrives som et kompetansefortrinn, men vi trenger mange flere.

Ellers er det stor fare for at den negative utviklingen bare fortsetter: kvinner venter stadig lengre før de får første barn, og familier med tre barn eller flere blir enda sjeldnere enn i dag. Vi kan legge til rette med gode velferdsordninger vi bare vil, men det hjelper lite hvis det offentlige gir med den ene hånden, og samtidig tar med den andre.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse