Etterforskningen av attentatet mot William Nygaard var preget av manglende vilje til å følge det helt åpenbare sporet, at muslimske fundamentalister sto bak. Forleggere som ga ut Salman Rushdies bok «Sataniske vers» befant seg i livsfare verden over. Fotomontasje: Guttorm Pedersen

I dag ville ingen hatt baller nok til å skrive "Sataniske vers"

Vi trenger ikke noe forbud mot karikaturtegninger av profeten. Etter Charlie Hebdo er det uansett ingen som tør tegne ham.

William Nygaard er optimist med tanke på at drapsforsøket på ham blir oppklart. La oss håpe han får rett.

Politiets slappe etterforskning i 1993 var preget av manglende kunnskap eller redsel for å ta i det som for svært mange var temmelig åpenbart: at muslimske fundamentalister sto bak attentatet. Forleggere som ga ut Salman Rushdies bok «Sataniske vers» befant seg i livsfare verden over. I Japan ble oversetteren av boka drept to år tidligere.

I dag ville ingen hatt baller nok til å skrive «Sataniske vers», og langt mindre utgi boken, mener den britiske forfatteren Hanif Kureishi. Årsaken er at forfatterne er redde, hevder han. Forfølgelsen av Salman Rushdie og drap og drapsforsøk på forleggere virker slik terroristene ønsker: selvsensur er innført. Kritikk av islam kan være livsfarlig.

Vi trenger ikke noe forbud mot karikaturtegninger av profeten. Etter Charlie Hebdo er det uansett ingen som tør tegne ham. Og apropos Charlie: etter massedrapene i Paris 7. januar 2015, gikk vi alle rundt og var solidariske med det satiriske magasinet. «Je suis Charlie» ble et slagord. Det varte i om lag fjorten dager.

Ytringsfriheten får dessverre stadig dårligere kår. Siste utskudd på stammen av sensur og knebling er såkalt «no platform» eller «no platforming» som fenomenet også kalles. Det innebærer boikott av personer eller organisasjoner som har meninger man ikke liker. «No platforming» er å nekte disse en talerstol og gjøre hva man kan for å hindre at de får ytre seg. Ideen brer om seg med skremmende fart. Den kommer fra universitetsmiljøene i USA, der enkelte universitet også har innført såkalte «trigger warnings» som utstedes dersom man antar at en forelesning, for eksempel, er så kontroversiell at noen kan bli uroet eller ta anstøt av budskapet. Krenkelseskulturen er på full frammarsj. Den har veldig gode dager.

«No platforming» blir merkelig nok omfavnet av en del samfunnsdebattanter, særlig fra venstresiden. Det holder ikke med at vi allerede har injurielov og straffelov mot hatefulle og diskriminerende ytringer. For noen er det besnærende om vi hadde innført regler for det man kaller anstendighet og god folkeskikk også. Men hvem skal vurdere hva og ikke minst hvem som er anstendig? Et eget meningspoliti?

Et eksempel på denne diskusjonen fikk vi under Arendals-uka da Klassekampen (KK) hadde invitert Helge Lurås fra den konservative og innvandringskritiske nettavisen Resett til debatt. Det fikk menigheten til å reise bust. Skulle gode, gamle KK bidra til at ytre høyre fikk slippe til med meningene sine? Men KKs redaktører sto fjellstøtt på beslutningen.

For ytringer, også de stygge og ubehagelige, skal møtes med ytringer, ikke med tvilsomme regler og krav om sensur. Å feie ytringer vi ikke liker under teppet, har aldri vært noen god strategi. Det bringer ikke demokratiske samfunn videre om vi ikke ser, eller vil se, hvilke utfordringer vi har. Tvert imot, det er farlig.

Utfrysing som virkemiddel fungerer i det lange løp dårlig. Å kvele meninger og oppfatninger vi anser som ekstreme, kan skape politiske trykkokere. Vi blir ikke kvitt dem dersom vi ikke tar debattene i full offentlighet.

Å tie noen i hjel går sjelden bra. Sverigedemokraterna er et eksempel på det. Hvordan har et politisk parti som blir frosset ut, demonisert og skydd som pesten av svensk establishment likevel greid å bli landets tredje største parti? Det burde være interessant empiri for alle dem som vil stramme inn ytringsfriheten overfor meninger de ikke liker.  

- Mennesker forstår seg selv og former sin framtid ved å diskutere og kritisere, betvile og si det som ikke får sies, ved ikke å bøye seg verken for guder eller mennesker. Sataniske vers er et verk i radikal opposisjon mot opphør av debatt, diskusjon og dissens, skriver Rushdie.

Et demokratisk verk, med andre ord. For noen er kritikk og meningsbrytning farlig, for alle oss andre er det eneste farbare vei.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse