For svært mange familier betyr barnetrygden det ekstra tilskuddet som er budsjettet for ny vinterjakke eller sko. Illustrasjonsfoto

Økt barnetrygd løfter ingen ut av fattigdom

Mer barnetrygd er bra, men det er en bløff å hevde at det vil fjerne barnefattigdommen.

Så når KrF hevder at dette er «det mest effektive tiltaket for å bekjempe barnefattigdom» er det i beste fall en overdrivelse, og i verste fall en ren bløff.

Kristelig Folkeparti vil øke barnetrygden betydelig. Får partiet det som det vil, vil satsen gå opp fra 12.000 til nærmere 20.000 kroner i året per barn. Prislappen blir ca. 10 milliarder kroner.

Det er mye penger, ja visst, men en nasjon som har råd til å holde seg med en imaginær helikopterkontrakt til over 8 milliarder (2018-kroner, Riksrevisjonens rapport), har kanskje råd til å spandere litt på den oppvoksende slekt også?

Forsvaret vet fremdeles ikke når det får alle disse helikoptrene, eller om de i det hele tatt kommer, ettersom de per dato er 14 år forsinket!

 Ungene derimot, vet vi hvor vi har.

Barnetrygden har stått på stedet hvil i 23 år. Så det kan absolutt være på tide å øke den. For svært mange familier betyr barnetrygden det ekstra tilskuddet som er budsjettet for ny vinterjakke eller sko. Det er dyrt å ha barn i dag. Alt koster penger, ikke minst fritidsaktiviteter, utstyr og reising til og fra trening og arrangement. Det finnes mange barn som ikke får delta i slike aktiviteter, fordi familieøkonomien ikke gir rom for det. Om barnetrygden øker fra 1000 til 1500 kroner eller nærmere 1666 kroner i måneden, slik KrF ønsker, vil det hjelpe litt på.

Men for det grunnleggende problemet med barnefattigdom vil denne økningen ha liten betydning. Så når KrF hevder at dette er «det mest effektive tiltaket for å bekjempe barnefattigdom» og at 18000 barn vil bli løftet ut av fattigdommen med disse 666 kronene ekstra, er det i beste fall en overdrivelse, og i verste fall en ren bløff. For å få til et slikt løft, må det helt andre beløp til.

Det er jo ikke barna – isolert sett – som er fattige, det er familien. Og noen hundrelapper mer i barnetrygd i måneden er et begrenset tilskudd i hverdagen.

 Rent generelt er ikke økte trygdeytelser svaret når det kommer til fattigdomsbekjempelse. Mens det på 1990-tallet var om lag 4 prosent av familiene her i landet som befant seg på eller under fattigdomsgrensen, er tallet nå økt til 10 prosent. Og vi vet at svært mange av de nye er innvandrerfamilier, som på grunn av språkproblemer blant annet, ikke kommer seg ut i arbeid.

Det hjelper verken på integreringen eller inntekten om disse forlates i fattigdomsfella som heter trygd og sosialstønad. Det er bare én løsning, og det er arbeid og utdanning. Når ledende sosialøkonomer betoner arbeidslinja så sterkt, er det fordi velferdsstatens bæreevne har sine grenser. Å øke skattene hardt for å bøte på problemet, vil ifølge Brochmannutvalget kunne utfordre viljen til å betale skatt, og den tverrpolitiske oppslutningen om velferdsstaten slik vi kjenner den.

Barnetrygden ble innført i 1946, og var behovsprøvd til å begynne med. I dag er den lik for alle. Selv ikke SV tar til orde for å nekte milliardærer barnetrygd. Man vil ta den igjen på skatteseddelen uansett.

For de aller fleste barnefamilier vil noen hundrelapper ekstra i måneden være kjærkomment. Men noe middel til å løfte dem ut av en fattig tilværelse er det ikke. Til det trengs det helt andre, og langsiktige virkemidler.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse