Annonse
Senter for omsorgsforskning nord, ved UiT Norges arktiske universitet, har intervjuet eldre voksne som var involvert i frivillig arbeid knyttet til helse- og omsorgsfeltet. De frivillige oppfattet seg selv som kunnskapsrike og kompetente. De opplevde imidlertid ikke at denne kompetansen ble verdsatt eller tatt på alvor av helse- og omsorgstjenestene, skriver Bodil H. Blix. (Foto: Colourbox)

Hvem er fri, hvem er villig?

For at frivillige skal kunne være en ressurs, må de involveres meningsfullt i beslutningstaking og utforming av tjenestene de forventes å bidra til.

Frivillig innsats skal være en løsning på en fremtidig kapasitetskrise i omsorgstjenestene. Da er det klokt å spørre de frivillige om og eventuelt hvordan de ønsker å bidra.

Jeg ble veldig skuffet da vi spurte de ansatte i omsorgsboligen om vi kunne komme på besøk og de fortalte oss at beboerne trengte fred og ro. Vi i Pensjonistforeningen pleide å tilby oss å arrangere ulike aktiviteter. Men en gang sa vi bare at nå kommer vi! I fjor ordnet vi med et musikkorps. Og musikkorps lager jo litt lyd. Å, det var fantastisk! Tenk, de hadde sagt at vi ikke fikk komme, at vi ikke måtte lage bråk. (Frivillig senior)

I Norge utgjør frivillig arbeid fire prosent av BNP. Seniorer står for en betydelig andel av den frivillige innsatsen. En undersøkelse utført for Statens seniorråd anslår at pensjonister i 2016 brukte 45000 årsverk på organisert og uorganisert frivillig arbeid.

Er frivillighet løsningen?

I 2018 lanserte regjeringen Solberg stortingsmeldingen Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre. I stortingsmeldingen nevnes ordet «frivillig» 307 ganger.

I Omsorgsplan 2020 ble fremtidens frivillige beskrevet som enkeltindivider som skal læres opp, veiledes og koordineres av de lokale offentlige helse- og omsorgstjenestene. Det synes som om kunnskapsoverføringen er enveis – fra de offentlige helse- og omsorgstjenestene til de frivillige, og at den enkelte frivillige skal bidra med oppgaver som er definert av de offentlige helse- og omsorgstjenestene.

I Leve hele livet heter det at frivillig arbeid «må dyrkes og vedlikeholdes gjennom systematisk rekruttering, organisering, opplæring, motivasjon og veiledning».

Spør de frivillige

Men er seniorer frie og villige til å bidra til de oppgavene de offentlige helse- og omsorgstjenestene ønsker? Dette blir tema torsdag 15. august under Arendalsuka, når Senter for omsorgsforskning arrangerer debatten Hvem er fri og hvem er villig?

Skal vi diskutere frivillighet, må vi også bedre forstå hva de eldre selv tenker om sin rolle. Derfor har Senter for omsorgsforskning nord, ved UiT Norges arktiske universitet, intervjuet eldre voksne som var involvert i frivillig arbeid knyttet til helse- og omsorgsfeltet.

De frivillige oppfattet seg selv som kunnskapsrike og kompetente. De opplevde imidlertid ikke at denne kompetansen ble verdsatt eller tatt på alvor av helse- og omsorgstjenestene.

Mye mer enn bingo og vafler

De frivillige så de seg selv som aktive agenter på sosiale og politiske arenaer med handlekraft til å løfte saker til politisk nivå. De beskrev seg selv som talspersoner med stor kapasitet til å navigere i helse- og omsorgssystemet og løse saker direkte. Og de betraktet seg selv som et nødvendig kritisk korrektiv:

«Jeg tenker på dem som ikke har pårørende i nærheten. Hvem skal snakke for dem?».

De frivillige var bevisst forventningene som blir stilt til dem i politiske styringsdokumenter, men var ikke uten videre innstilt på å innfri disse. En sa: «Vi ønsker ikke å gjøre det offentlige sin jobb».

Klare til å marsjere inn

Lokale foreninger inngikk også i samarbeid med hverandre om viktige saker, og de refererte til sine respektive nasjonale organisasjoner og deres agenda. De etterlyste imidlertid en klargjøring av forventningene som stilles til frivillige i helse- og omsorgstjenestene.

De frivillige vi snakket med oppfattet seg selv som høylytte, stolte, organiserte og klare til å marsjere inn og kreve sin plass. Ikke helt ulikt et musikk-korps.

For at frivillige skal kunne være en ressurs, må de involveres meningsfullt i beslutningstaking og utforming av tjenestene de forventes å bidra til. De frivilliges posisjon som selvstendige foreninger med tilknytning til nasjonale medlemsorganisasjoner og opparbeidet organisasjonserfaring, er imidlertid avgjørende for at de fortsatt skal kunne være talspersoner og et kritisk korrektiv til de offentlige helse- og omsorgstjenestene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse