UFORUTSIGBART: For Clara Alonso Gonzalez er ikke oppholdet i Tromsø blitt slik hun hadde tenkt seg. I stedet for fast inntekt og gode muligheter til å spare en slant, er dagene fylt med frustrasjon og stress, nettene med søvnløshet og uro for økonomien. For det Clara blir tilbudt i Tromsø er et arbeidsliv som såkalt tilkallingsvikar. Foto: Linda Vaeng Sæbbe

Arbeidsgivers eller tromsøværingenes ansvar?

Hvis NHO, bransjeorganisasjonene og arbeidsgiverne virkelig bryr seg, hvorfor gjør de ikke det de kan for å stoppe en utvikling de sier at de frykter? Det beste botemiddelet ville jo være å gi arbeidsinnvandrere som Clara (bildet) fast jobb framfor å ansette dem som løsarbeidere.

Et system vi trodde var et tilbakelagt stadium har dukket opp igjen. I kjølvannet av det grenseløse EU og arbeidsmigrasjonen det har medført, er løsarbeiderne tilbake.

Clara Alonso Gonzalez (29) kom fra Spania til Tromsø for å få seg jobb. I hjemlandet er arbeidsledigheten svært høy (over 16 prosent i 2018), og den rammer unge folk spesielt hardt. I Norge mangler vi arbeidskraft, så her skulle det være gode muligheter for lønnet arbeid, i alle fall for en periode i livet.

Men for Clara er ikke oppholdet i Tromsø blitt slik hun hadde tenkt seg. I stedet for fast inntekt og gode muligheter til å spare en slant, er dagene fylt med frustrasjon og stress, nettene med søvnløshet og uro. Det Clara blir tilbudt er et arbeidsliv som såkalt tilkallingsvikar. Det medfører fullstendig uforutsigbarhet for økonomien hennes. Hun vet ikke om hun denne måneden vil tjene nok til livets opphold, om hun vil ha penger til husleie, mat og klær.

Clara forteller sin historie til Nordlys, som i en rekke reportasjer har satt søkelyset på arbeidsinnvandrernes situasjon i Tromsø. Her er problemstillinger som jobbmuligheter, arbeidsvilkår, rasisme og tromsøværingenes holdninger overfor mennesker fra andre kanter av verden, tatt opp.

For vi er helt avhengig av arbeidsinnvandrerne for å holde hjulene i gang her nord. Uten dem risikerer vi at utviklingen stagnerer i bransjer som bygg og anlegg, fiskeindustri, rengjøring og reiseliv, for å nevne noe. Arbeidsgiversiden er bekymret. Innvandringen fra resten av Europa har vært en vekstmotor for næringslivet i Tromsø. Men nå har økonomien bedret seg i mange av landene som arbeidsinnvandrerne kommer fra. Da reiser en del av dem hjem igjen. Hva skjer med byggenæringa om polakkene, for eksempel, drar?

Direktøren for Nord-Norges Europakontor i Brussel, Nils Kristian Sørheim Nilsen, er tidligere direktør for Næringsforeninga i Tromsø, og må vel kunne sies å tilhøre arbeidsgiversiden. Også han er bekymret for utviklingen. I den anledning fyrer han løs mot nordmenn generelt og tromsøværingene spesielt: Vi har sydd puter under armene på ungene våre og vi har alle vokst opp i ei honningkrukke der vi tror at det bare er å spasere inn i en toppjobb. Vi tar arbeidsinnvandrerne for gitt, og tror de vil komme hit uansett. Tromsøværingene må begynne å jobbe med holdningene sine, være mindre skeptiske til fremmede navn og kort fortalt ta ansvar for integrering i lokalsamfunnene, ifølge Sørheim Nilsen.

Folk i Tromsø har helt sikkert forbedringspotensial når det gjelder imøtekommenhet og vennlighet. Men å legge ansvaret for framtidig utvikling over på meningmann og kvinne er skivebom og tilsløring av det største problemet i denne sammenhengen.

For hvis NHO, bransjeorganisasjonene og arbeidsgiverne virkelig bryr seg, hvorfor gjør de ikke det de kan for å stoppe denne fryktede utviklingen? Det beste botemiddelet ville jo være å gi arbeidstakere som Clara fast jobb, normal lønn og skikkelige arbeidsvilkår.

 Det er utrolig hva anstendig lønn og rettigheter kan gjøre med attraktiviteten til en arbeidsplass. Folk kan til og med få lyst til å jobbe der resten av yrkeslivet..

Har folk en fast jobb å gå til hver dag, får de også en plattform for integrering, for å utvikle vennskap og bli introdusert for fritidsaktiviteter, lag og foreninger, f.eks. Denne integreringen er svært vanskelig, for ikke å si umulig, for de som må leve fra hånd til munn og sitte hjemme og vente på telefon om arbeidsoppdrag. De er vår tids løsarbeidere, og det blir dessverre flere og flere av dem.

Et system vi trodde var et tilbakelagt stadium har dukket opp igjen. I kjølvannet av det grenseløse EU og arbeidsmigrasjonen det har medført, er løsarbeiderne tilbake. LO er bekymret over utviklingen, og det burde vi alle være.

Det er god folkeskikk å oppføre seg ordentlig overfor mennesker vi møter, uansett hvor de kommer fra. Det hjelper imidlertid ikke så mye med vennlighet dersom grunnleggende, menneskelige behov ikke er oppfylt, nemlig vissheten om at man har penger nok til mat, klær og tak over hodet.

Apropos bolig: skal folk bli her nord, må de bo anstendig. Å skaffe seg eget husvære er derfor svært viktig. Men det kan løsarbeidere bare glemme. Man får ikke lån uten fast, forutsigbar inntekt. Det nytter lite å troppe opp i banken med en løselig tilkallingsvikar-avtale. For også der er den lite verdt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse