Den islamske staten (IS) da den var på sitt sterkeste for få år siden. Nå er er det bare ruiner igjen av det selvutnevnte kalifatet, og myndighetene i vestlige land forbereder seg på at ekstremistene kommer tilbake til Europa. I Norge vil også kvinnene som dro til Syria bli stilt for retten. Foto: Reuters/NTB Scanpix

Hjem til rettssak og fengsel

Hvordan vi skal håndtere IS-kvinnene og barna deres er komplissert, og for alvorlig til naive, emosjonelle forslag til løsninger.

Det er derfor ikke det minste merkelig om det nå konstrueres historier som framstiller disse kvinnene som ofre.

Nå vil flere av kvinnene som dro til Syria for å slutte seg til «det vidunderlige kalifatet» til IS, hjem til Norge. Den islamske staten ligger i ruiner, men det ryker fra branntomta. Mange av dem som sluttet seg til terrororganisasjonen har ikke gitt slipp på voldsideologien. De tar den med seg på flukten. Og vestlige, demokratiske samfunn får nye problemer med islamsk ekstremisme.

Kvinnene, som er norske statsborgere, kan ikke nektes adgang til landet. Men det er få som ønsker dem varmt velkommen. Og kvinnene vet at hjemme venter myndighetene, med straffeloven i hånd. Det betyr fengsel i inntil seks år, om de blir kjent skyldige i retten.

Det betyr også at barnevernet koples inn, og de risikerer å bli fratatt ungene sine.

Det er derfor ikke det minste merkelig om det nå konstrueres historier som framstiller disse kvinnene som ofre. En av dem sa i et innslag på Dagsnytt fredag morgen at hun bare fulgte med mannen sin ut i verden og at hun ikke hadde anelse om at de skulle slutte seg til IS. Hun fortalte også at det var umulig å komme seg ut av kalifatet, så hun ble der i seks år! Alt hun gjorde der var å lage mat og feie golvene.

Er det straffbart, kanskje?

Ja, sier PST. For loven er helt klar, det er straffbart å delta i en terrororganisasjon. Og er det noe IS har drevet med, så er det terror. Råskapen til denne banden overgår det meste man har hørt om.

Har man psykisk helse til det, kan man jo starte med å lese en av FNs rapporter om forholdene i dette kalifatet. “Report on the protection of civilians in the armed conflict in Iraq 1. mai - 31. october 2015”, inneholder det meste om hva som kunne bli skjebnen til krigsfanger og fiender av IS, barn som voksne.

Der kan man lese om fanger som blir kastet ned fra høye bygninger eller lagt ned og tauet sammen i gata, slik at en svær bulldoser kunne kjøre over dem. Om å brenne folk til døde på åpen gate, om halshugging, nakkeskudd og henging. Som regel foran en folkemengde, hvor også små barn var tilskuere.

Har man mage til å fortsette lesingen, kommer beretningene om et regime som pisket, torturerte, voldtok og solgte mennesker som sex-slaver, også barn. Om unger som fikk hender kuttet av eller ble brukt som selvmordsbombere. Det siste ble særlig anvendt dersom barna var psykisk utviklingshemmet og ute av stand til å forstå hva som skulle skje.

Men jeg tror de fleste friske mennesker vil stanse når det kommer til rapporter om korsfesting av barn. Den utspekulerte sadismen blir rett og slett for mye.

Dette er IS, det er fra dette regimet syriafarerne eventuelt vender hjem. Det er helt åpenbart at det blir et problem å håndtere. Løsningen kan under enhver omstendighet ikke bli slik en psykolog hevdet på NRKs Debatten i uka som gikk, å hente hjem alle. Ikke bare barna, men også de voksne…

Det er et forslag som er like naivt og virkelighetsfjernt som da Aisha Shezadi, IS-deltaker hun også, i 2012 ble sponset av det offentlige for å reise på foredragsturne og fortelle unge mennesker om «festdrakten» niqab. Turnéen var egentlig en ren rekrutteringsarena for radikal islam, men mange forsto ikke alvoret den gang, og gjør det dessverre ikke i dag heller. Hvordan vi skal håndtere IS-deltakerne og barna deres er komplissert, og for alvorlig til enfoldige, emosjonelle forslag til løsninger.

Vinner av Nobels fredspris i fjor, Nadia Murad, skriver i sin bok «Den siste jenta», at hun fortsatt drømmer om å få stilt IS-krigere for retten, slik det skjedde med nazistiske ledere etter andre verdenskrig. Nadia ble bortført av IS og solgt som sex-slave. Hennes fortelling om drap, voldtekter, mishandling og slavehandel er sterk kost.

Norske myndigheter vil fortsatt ikke gå aktivt inn og hente noen hjem fra IS’ ruiner. Det er det heller ingen grunn til. Har man valgt å bli en del av et terrorregime får det konsekvenser. De må man selv ta ansvaret for.

Noen argumenterer med Joshua French og det faktum at norske myndigheter bisto hans mor for å få ham satt fri fra fengselet i Kongo. Sammenligningen kan nok diskuteres. Men uheldigvis for syriafarerne vil det i så fall bety 10 år i fremmed fengsel først.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse