ABORT: Det er etiske dilemmaer knyttet til abortspørsmålet. Det kommer vi aldri utenom. Som samfunn hadde vi stått oss på å diskutere hvordan loven fungerer og hvor grensene bør gå, sett i lys av den medisinske utviklingen. Arkivfoto: Ole Åsheim

Abort: hvor skal grensene gå?

Det må gå an å diskutere sider ved abortloven, som for eksempel fosterreduksjon, uten at det skapes et bilde av at loven står for fall og at kvinners selvbestemmelse over egen kropp er truet.

Kan vi se for oss en situasjon der friske tvillingfostre blir abortert fordi de har feil kjønn, for eksempel?

Vi trenger å diskutere abortloven. Den er sterk nok til å tåle det.

Etter at Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for forbud mot fosterreduksjon i regjeringsforhandlingene, tok det fyr i det politiske Norge. Det vil si, det fatnet først ordentlig da Kjell Ingolf Ropstad uttalte seg krøkkete om tvilling-abort i partilederdebatten på NRK. Arbeiderpartiet kastet seg på saken, og prøvde å gjøre den til et skikkelig problem. Men den store harmen blant folk flest uteble. For dette er ingen stor sak. Vi har fremdeles selvbestemt abort inntil 12. uke av svangerskapet. Endringen består i at man ikke selv, dersom man bærer på flere fostre, kan beslutte å ta vekk ett, uten medisinsk veiledning. Inngrepet kan heller ikke utføres før etter 12. uke, på grunn av risiko for gjenværende foster.

Det er, i kampens hete, verdt å merke seg at kriteriene for å ta abort etter 12. uke ikke er endret i loven. Sykdom, psykisk og fysisk helse og livssituasjon for mor veier veldig tungt fremdeles.

Jeg var en av mange som ble opprørt da statsministeren la abortloven ut som lokkemiddel for å få KrF til å velge borgerlig side. Kjøpslåing om abortloven generelt, og paragraf 2C spesielt, luktet ikke godt. Men utfallet er altså marginale endringer. Fosterreduksjon sier loven ikke noe om, det er en juridisk tolkning som har ført til at dette ble tillatt i 2016.

Diskusjonen om fosterreduksjon hadde fortjent en bedre skjebne enn å ende i politiske skyttergraver og snakk på inn og utpust på Dagsnytt 18. For den er interessant, og et eksempel på etiske problemstillinger vi stilles overfor, i takt med den medisinske og teknologiske utviklingen: hvor skal grensene når det gjelder abort gå?

Abortloven av 1978 ga ikke tvillingfostre særskilt vern, ganske enkelt fordi det på den tiden ikke var mulig å fjerne ett av dem. I 1978 var det først og fremst kvinnens situasjon som sto i sentrum for abortdebatten, i dag gjør teknologien at vi vet så mye mer om fosteret, om kjønn, eventuell sykdom eller medfødte lidelser.

Denne utviklingen stopper ikke, og faremomentene er mange. Kan vi se for oss en situasjon der friske fostre blir abortert fordi det ikke har de egenskapene mor eller foreldrene ønsker? At friske tvillingfostre blir fjernet fordi de har feil kjønn, for eksempel?

Fosterreduksjon oppsto som en følge av behandling av barnløshet med hormoner og prøverørsteknikk. En av bivirkningene var økende antall svangerskap med trillinger og firlinger. Risikoen for for tidlige fødsler er høy i slike tilfeller. Fosterreduksjon ble en mulig løsning.

Mens KrF ønsker å innskrenke abortloven, er det andre som går motsatt vei. Det vakte berettiget oppsikt da Unge Venstre gikk inn for å utvide grensen for selvbestemt abort fra 12 til 24 uker! Et groteskt forslag, helt blottet for etiske refleksjoner. I 24. uke er kvinnen fem måneder på vei, synlig gravid og kjenner godt at barnet sparker i magen.

Prematurmedisinen er kommet langt og her i landet redder vi barn som blir født i 22. uke. Å tillate abort på fostre som kan være levedyktige utenfor mors liv, var altså Unge Venstres forslag.

Å pushe grensene til det absurde, som 24 uker, er neppe med på å øke kvinners rett til å bestemme selv, men kan snarere bidra til å undergrave lovens legitimitet.

På landsmøtet til partiet sist høst ble imidlertid forslaget stanset, og Unge Venstre endte på 18 uker i stedet. Det har for øvrig også AUF vedtatt. Men er det greit når det dreier seg om helt friske fostre?

Det er etiske dilemmaer knyttet til abortspørsmålet. Det kommer vi aldri utenom. Som samfunn hadde vi stått oss på å diskutere hvordan loven fungerer og hvor grensene bør gå, sett i lys av den medisinske utviklingen.

Det må gå an å diskutere sider ved loven, som for eksempel fosterreduksjon uten at det skapes et bilde av at loven står for fall og at kvinners selvbestemmelse over egen kropp er truet.

For det er ikke tilfelle. Selvbestemmelse inntil 12 uker står fast, og underpunktene i paragraf 2 er heller ikke rokket ved.

Det er vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet går løs på fosterreduksjon som om hele abortloven er i ferd med å ødelegges. Skal man dømme etter reaksjonene, er ikke dette en sak som har hisset opp folket. Og vi skal heller ikke se bort fra at Kjell Ingolf Ropstad har støtte for sitt syn, langt utenfor KrF, kanskje til og med like inn i Arbeiderpartiets rekker når det gjelder fosterreduksjon.

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse