Annonse
"Havrommet" ble et viktig begrep for Jonas Gahr Støre under stortingsvalgkampen i 2017. Problemet er at folk i nord har vansker med å se de positive virkningene av  Ap-lederens begeistring, skriver Ragnar Elias Nilsen. Foto: Arbeiderpartiet

Det tomme havrommet

For det merkelige er at de lokalsamfunnene som forventes å stå for den såkalte marine og maritime utviklinga bygges ned.

Politisk protest

Resultat i årets kommunevalg, i stortingsvalget 2017 og i folkeavstemming om fylkessammenslutning i Finnmark demonstrerer ei politisk forandring i forholdet mellom Nord-Norge og det politiske sentrum. Protestene hver for seg er avvisning av og kraftig motstand mot regionreform, fjernpolitireform, sentralisering av høyere utdanning i Nordland og omstruktureringen i forsvaret, samt et vedvarende kystopprør. Men summen av ulike protester og valgresultatene viser aktivering av sentrum-periferikonflikten, slik statsviteren og nordlendingen Stein Rokkan satte begrep på denne kanskje viktigste konfliktdimensjonen i norsk politikk. For interessant nok står ikke nordlendingene aleine her. Kalddusjen for de fleste partiledelsene under   kommunevalget ble det nasjonale omfanget og styrken i distriktsprotestene. Dvs. slik disse sammen med bompengeopprøret førte til klare forskyvninger i partioppslutningen. Og løfter vi blikket enda videre ser vi at de spontane folkelige protestene mot maktsentralisering og sentrumseliter er et globalt fenomen.

Det nye Nord-Norge

I den aktuelle nasjonale fortellinga om Nord-Norge har nordlendingene fått vite at landsdelen er blitt en viktigere del av landet. Stikkord fra sentrumspolitikeres omtale har vært “Havrommet” - eller tolket mer konkret: Den økte betydning for landet av naturressursnæringer knytta til kyst og hav. Dette betyr vekst i konvensjonelt fiske og oppdrett, i naturressursfundert turisme og i utbygging av utaskjærs olje og gass nordover. Den norske modellen der sentrum er avhengig av periferien for å sikre landet eksportinntekter blir konfirmert.

Havrommet ble et viktig begrep for Jonas Gahr Støre under stortingsvalgkampen i 2017, m.a. slik han spilte dette ut under et valgkampmøte i Tromsø. Han hadde da tidligere gått ut med at han hadde lest, og blitt begeistret over, «Havboka» av Morten Størksnes.    

Problemet er at det for folk i nord er vanskelig å se de positive virkningene av  AP-lederens begeistring for Havrommet. Det vil si det som AP og Solberg-regjeringen med basis i utredninger fra forskningsinstitusjonen SINTEF kaller for marin og maritim vekst for Nord-Norge.

For det merkelige er at de lokalsamfunnene som forventes å stå for den såkalte marine og maritime utviklinga bygges ned. I de voksende næringene oppdrett og fiskeri ser en først og fremst lokale forurensinger, tap av rett til fiske og eksternt eierskap og profittuttak. Fisken tas ut av større båter og føres bort fra lokalsamfunnene til fryselager i Tromsø eller sørpå. Retten til høsting av fisk og til bruk av teiger av kystsonen samles på færre, slik det er lagt til rette for dette gjennom statlige kvote og konsesjonsordninger i fiskeri og oppdrett. Turismeanleggene må ligge spredt rundt omkring. Men her kommer det inn nordmenn og utlendinger med mye ledig kapital som oppkjøpere og konkurrerer ut lokal satsing. 

Tomt rom

I det nye Nord-Norge er det altså blitt teknisk mulig å ta ut rike naturressurser og overskudd av virksomhetene med et minimum av lokale aktiviteter og ringvirkninger. Parallelt går nedtrappinga av de offentlige tjenestene i distriktene, som særlig kommevalget i år dreide seg om.

I denne sammenhengen er det ikke merkelig, men en naturlig konsekvens, at sentrumspolitikernes havrom er tomt. Bortsett fra de luftige visjonene om såkalt «blå vekst» og nye muligheter som skal skapes. Kystfolket og deres kultur er ikke med i dette havrommet definert fra utrederne i SINTEF og  sentrale partiapparater. Det er vanskelig for politikerne å gi havrombegrepet innhold når vilkårene for de som befolker dette får undergravd forutsetningene  for å bo og drive der.

For oss som bor i nord, og som prøver å følge med i det som skjer, kommer det dermed fram et paradoks: Det ble faktisk lagt ned et betydelig arbeid i å definere innholdet i havrommet før stortingsvalget i 2017. Her ble det konkret gått inn på uheldige sider ved kvoteordning for kystflåten og uthuling av leveringplikt for trålerne. Dette er ordninger som fører til den utarming av lokale fiskerisamfunn som vi ser preger situasjonen, trass i alt snakket om marin vekst.

Innhold i rommet

Og det mest paradoksale: Dette arbeidet med å foreslå konkrete og positive ordninger for utvikling i havrommet kom fra viktige partifolk i Troms Arbeiderparti, med tidligere regiondirektør i Fiskeridirektoratet, Arne Luther, som den viktigste. Altså: Lokale partilags strev med å få til ei konstruktiv utvikling her nord overtrumfes av overfladiske utredninger og luftige visjoner fra sentrum. At lokal kjennskap til slike framgangsmåter fører til distriktsopprør er ikke egnet til å overraske.

For dette dreier seg ikke bare om avgjørende saksfelt for Nord-Norge. Det dreier seg også om politisk tillit, dvs. om demokratiets fundament. Mange nok i Nord-Norge ser ut til å skjønne hva slags politisk spill som foregår -  bygd på orwelliask nytale - og de stemmer også ut fra det.     

For vi vet hvordan det gikk. APs avvisning av forslaget fra Troms førte til at SV fikk en gavepakke i hendene. Torgeir Knag Fylkesnes kunne med rette bli gjenvalgt fordi han kunne fremme et troverdig budskap om hvordan en kan fylle havrommet med et innhold som ville bidratt til styrking av fiskeriene og samfunnene i nord.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse