Annonse
Begeistringen etter konserten var stor og forslagene var mange hvordan Tromsø skulle følge opp sin status som ambassadør-by for Mandela-konsertene. Men nå, nesten 15 år senere, er det blitt ganske stille om saken, skriver Georg Hansen. (Foto: Kaja Baardsen)

«Tonight, you are all Africans!»

Kanskje Tromsø kommune eller Universitetet i Tromsø eller Internasjonalt seminar eller flere i lag kunne arbeide i felleskap med oss alle for å fylle hederstittelen «Mandela ambassador city» med konkret innhold.

Jeg vet ikke hvor mange som fortsatt husker ordene i overskriften, men jeg husker dem godt. Nelson Mandela sa dem under Arctic-46664- eller Mandela-konserten 11. juni 2005 her i Tromsø. Og da han sa dette, steg det et jubelbrøl fra nesten 20 000 mennesker i den lyse midnattsolkvelden. Jeg var der med mine tre barn, selv om jeg vanligvis ikke drar til rock-konserter, men dette var jo en «once-in-a-lifetime-opplevelse.

Begeistringen etter konserten var stor og forslagene var mange hvordan Tromsø skulle følge opp sin status som ambassadør-by for Mandela-konsertene. Men nå, nesten 15 år senere, er det blitt ganske stille om saken. Vi har fått en Mandela-slette der konserten ble avholdt og Tromsøs politikere diskuterer fortsatt over en Mandela-statue, gjerne rundt 11. juni. Men har vi tatt det egentlige oppdraget på alvor, nemlig at vi nå er «brødre og søstre» av folk i Afrika?

For meg har ting tatt overraskende vendinger de siste 15 år. I utgangspunktet hadde jeg ingen forbindelser til Afrika, men i 2012 kom jeg i kontakt med Future in Our Hands Sierra Leone, altså Framtiden i våre hender i Sierra Leone, ett av Afrikas fattigste land, og det er blitt mye samarbeid, både privat og gjennom Grønnåsen menighet. I 2014 besøkte jeg dem, og det besøket gjorde et uslettelig inntrykk på meg. I vår var jeg, gjennom mitt lille foretak Nyberg urtegård, med på konferansen «Climate Change and Consciousness» i økolandsbyen Findhorn i Skotland, og der kom ting nok en gang helt overraskende og uoppfordret  til meg i form av partnerskapsinitiativet «Walking the Land». Nå er det plutselig ikke lenger én organisasjon i ett afrikansk land som jeg har kontakt med, men fem organisasjoner i enda flere afrikanske land som ønsker seg samarbeidsprosjekter med partnere i industriland i nord for å kunne håndtere de stadig økende utfordringene spesielt med hensyn til klimaendringer.

For mens vi her i Norge fortsatt kan takle uvær og ekstremhendelser som sannsynligvis er knyttet til klimaendringene vi er oppe i, går det « på livet laus» for mange mennesker i Afrika, og dette er en vesentlig årsak til at stadig flere også fra Afrika prøver å komme seg over Middelhavet, i håp om en noe tryggere tilværelse i Europa enn i hjemlandene. Under konferansen i vår fikk vi høre bl.a. om katastrofene i Sørøst-Afrika, i Mosambik, Simbabwe, Malawi og Sambia som i 2018 hadde opplevd en av de verste tørkene noensinne som ødela det meste av avlingene. I mars og april ble den etterfulgt av den tropiske syklonen Idai, som ødela det som var igjen og drepte over 1000 mennesker. Så har tørken kommet tilbake med full styrke og saken har faktisk også dukket opp i norske medier: den verdensberømte Victoria-fossen i Sambesi-elven er nesten helt tørket inn.

Siden unnfangelsen av «Walking the Land» har jeg jobbet for at vi får i gang samarbeidsprosjekter mellom f.eks. norske organisasjoner og disse ildsjelene i afrikanske land. Men jeg tenker også at vi kan få i gang slikt samarbeid på personlig eller lokalt plan. Og her kom jeg plutselig på at Tromsø jo engang kalte seg for Mandela-ambassadør-by. Hvis vi for eksempel kunne mobilisere 10 000 i denne byen – det er bare halvparten så mange som deltok på Mandela-konserten -  som bidro med det billettene den gang kostet (var det 500 kroner?), så kunne vi mobilisere 5 millioner kroner! Det ville være nok til å  finansiere biogassanlegg til bortimot 100 landsbyer eller solarstrøm til et vannpumpeanlegg til 20 000 mennesker i Senegal som de nå knapt klarer å betale strømmen for, eller bærekraftige landbruksprosjekter som kommer tusenvis av mennesker til gode i alle landene som er med i Walking the Land Africa: Senegal/Mauretania, Sierra Leone, Namibia, Sambia, Malawi og Simbabwe.

Kanskje Tromsø kommune eller Universitetet i Tromsø eller Internasjonalt seminar eller flere i lag kunne arbeide i felleskap med oss alle for å fylle hederstittelen «Mandela ambassador city» med konkret innhold. Jeg utfordrer alle Tromsøs innbyggere til å være med på denne dugnaden – 500 kroner er ikke mye, når nordmenn i snitt bruker bortimot 10 000 kr til jul! Og siden man skal gå foran med godt eksempel, skal jeg legge 50 000 kroner i potten selv. Hvem vil være med ellers? Gjerne ta en titt på Facebook-siden «Walking the Land Africa» eller kontakt meg direkte på georghh@msn.com  hvis du vil vite mer.

God advent og, når den tiden kommer, velsignet jul!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse