Annonse
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Barnefotball: Topping, differensiering og flytsone

Jeg er helt uenig i at spillerne skal ha ulik spilletid. Ikke når de er 7, ikke når de er 11, ikke når de er 15.

Etter de siste ukers debatt om spilletid og topping av lag i barnefotballen, hadde jeg lyst til å si litt om hvordan vi prøver å gjøre det i vårt G11-lag. Vi var også i Piteå. Og alle spilte bortimot like mye. Selv om vi som de fleste breddelag har enormt sprik mellom de som har kommet langt opp i sin utviklingsstige og de som ennå strever med å bestige første og andre stigetrinn.

Først: Jeg er helt uenig i at spillerne skal ha ulik spilletid. Ikke når de er 7, ikke når de er 11, ikke når de er 15. Alle som spiller aldersbestemt fotball må få spille så mange minutter som overhodet mulig! Og få lov til å utvikle seg i sitt tempo. Men med dette som utgangspunkt er jeg også veldig tilhenger av at alle spillerne mest mulig får spille kamper der nivået og tempoet er i nærheten av spillerens eget nivå. Derfor prøver vi så godt vi kan å skape jevne kamper og tilpasse egen lagoppstilling til motstanderens antatte spillestyrke. Hver gang. I alle kamper. Her er noen tanker om hvorfor vi gjør dette og hvilke virkemidler som kan benyttes.

Fight, flight or freeze

Når vi mennesker blir utsatt for fare eller en utfordring som føles vanskelig i forhold til tidligere erfaring, så reagerer vi grovt sett med en av de tre f-ene i overskriften. Som trenere og lagledere ønsker vi selvsagt at spillerne våre reagerer med den første f-en når de møter tøffere motstand enn de er vant til. Og vi ønsker selvfølgelig at trening og kamp skal være noe en gleder seg til for alle. Dagens høydepunkt. Men når avstanden mellom egne ferdigheter og ferdighetsnivået i kampen blir for stort, så reagerer mange spillere med en av de to siste f-ene. Foruroligende mange. Så mange at vi tenker dette er noe vi i det stille må løse. Ingen blir bedre av å være redde i kampene. Dette utarter seg ved at spillere hele tiden vil bytte ut eller at de ikke vil/klarer å løpe mer, uten at de er synlig slitne. De stivner. Og de tør så vidt røre ballen. Og når de rører ballen, så gjelder det å kvitte seg med den så raskt som mulig. I hvilken som helst retning. Uansett hvor mye vi lagledere messer om å være rolig med ballen, så hjelper ikke det når du innerst inne føler at du ikke har nivået inne.

Å være i flytsonen

De som har gått gjennom Grasrottrenerutdanninga til Norges fotballforbund (NFF) har gjentatte ganger fått høre begrepet «flytsone». – Legg til rette for at så mange som mulig er i flytsonen, sier NFF. Der det er god balanse mellom mestring og utfordringer. «Trygghet + Mestring = Trivsel» er en mye brukt formel i NFF-litteratur. Og vi prøver å legge til rette for at flest mulig av spillerne våre er der – i flytsonen.

Å kamuflere lagets svake punkter

Mange lagledere i aldersbestemt fotball bruker mye tid på å finne en god plan for hvordan de kan kamuflere sine korterekomne spillere – «damage limitation». I ungdomsfotballen er et vanlig grep å la disse komme inn når kampen er avgjort. Når kampen resultatmessig uansett enten er vunnet eller tapt. For alle vil jo innerst inne at laget skal ha resultatmessig suksess. Dette blir ofte en vanskelig praksis når det er jevne kamper og kampene resultatmessig står og bikker. Skal da de ferskeste spillerne komme inn siste 5 og føle resultatansvaret tynge? I barnefotballen brukes mye samme tankegangen. Men her er det som kjent krav om likere spilletid mellom spillerne. Her blir da de kortestkomne ofte satt på backplass eller spiss. Og ofte isolert fra lagets oppspillsmønster. Igjen «damage limitation». Er dette bra i et spillerutviklingsperspektiv?

Å rullere på sin lengstkomne spiller

I mange lag er det én eller to spillere som er kommet mye lenger enn de andre. Ofte er de raskere og/eller bedre teknisk enn sine lagkamerater. Og så å si uten unntak spiller de på sentral midtbane. I hele sin barnefotballkarriere. Og de har alltid mest ballkontakt i kampene. Og når de går over til ungdomsfotballen, så blir de gjerne flyttet fra et breddelag til et satsningslag/akademi. Og breddelaget må nå la en eller to av de andre spillerne ta over denne viktige posisjonen. Breddelaget får problemer resultatmessig og føler at de sitter ribba igjen. Men samtidig hadde kanskje klubb, lagledere eller foreldregruppa i hele barnefotballen krevd at disse spillerne ikke skulle få ta overgang til et eldre lag. Fordi resultatene til eget lag var viktigst. Spillerne ble tidlig opplært til å alltid gi ballen til «liraren» på midten. For da ble det sjanser og mål. Er dette smart i et lagutviklingsperspektiv? Hos oss må disse spillerne også spille venstreback eller stå i mål.

Er kamper trening?

Jeg har mange ganger hørt lagledere si at kamper i barnefotballen ikke er trening. I kampene skal det optimaliseres i forhold til det man har øvd på på trening den siste tiden. I vårt lag tenker vi at kamper er den beste måten å trene på storbanespill. Alle kamper er trening. På fellestreninger spiller vi utelukkende 1v1, 2v2, 3v3 eller 4v4, der teknikkutvikling og automatisering er viktigst. Derfor er kampene viktig for å gradvis lære seg spillet fotball. Derfor spiller vi så mange kamper vi bare kan. Treningskamper, ekstra lag i seriespill, ekstra lag i turneringer.

Å skape jevne seriekamper

Vi har per i dag 19 spillere på laget. Med disse 19 har vi med to sjuerlag og ett overårig nierlag i seriespillet. Dermed blir det mange kamper. Og for hver kamp prøver vi å finne ei lagoppstilling som gir jevnest mulig kamper. Når vi møter svakere lag, så stiller vi også med våre korterekomne. Når vi møter gode lag overårig, så stiller vi med våre lengrekomne. Å vite hvilken motstand vi møter kan selvfølgelig ofte være vanskelig. Vi bommer innimellom. Men som oftest så har vi bra kontroll på dette. Basert på at vi har spilt så mye kamper tidligere mot de samme lagene. Men vi kunne blitt enda bedre hvis vi hadde tatt kontakt med lagleder hos motstander foran hver seriekamp. Her er noen spørsmål vi kunne ha stilt. – Hvilket lag skal dere stille med på onsdag? Skal vi la de som er kommet kortere spille nesten hele kampen denne gangen? Hva kan vi gjøre for å skape en jevnere kamp nå enn sist? – For mye arbeid, tenker nok mange. Men kunne ikke for eksempel hjemmelagets kampvert ha som oppgave å ta kontakt med bortelaget for å planlegge og legge til rette for jevnbyrdighet? Slike grep skaper etter vår oppfatning grunnlag for bedre lagutvikling og langt bedre spillerutvikling.

Å spille mye i turneringer

På samme måte som i seriespillet melder vi på flere lag enn antallet påmeldte skulle tilsi. Med 12 påmeldte melder vi typisk på 2 sjuerlag. Med 15-16 påmeldte melder vi typisk på 3 sjuerlag. Og ofte er ett av disse lagene påmeldt overårig. Dermed kan vi ha en stamme i hver av de tre lagene, og rullere på noen mellom aldersklassene fra kamp til kamp. Alt basert på antatt spillestyrke hos hvert motstanderlag. Hvis vi spiller mot antatt svakere lag, så kan de som er kommet kortest hos oss spille hele eller nesten hele kampene. Dette kan av og til føre til at vi taper kamper. Og det liker vi jo ikke. Men tenk for en glede det kan skape hos motstanderlaget som kanskje så å si aldri vinner kamper! Og alle spiller mye. Det er sørgelig å se på lag som reiser på turnering med 13-14 spillere og ett sjuerlag. Dette skaper frustrasjon hos store og små! Vi har som tommelfingerregel at de skal være maks to innbyttere til hver kamp. Og gjerne bare én.

Å spille differensierte treningskamper

Noen ganger har vi avtalt doble treningskamper mot andre lokale lag. Hvis vi har 90 minutter banetid, så kan vi typisk spille to kamper 2x20 minutt. Gjerne med 1 eller 0 innbyttere. Først spiller de kortestkomne basert på avtale med motstanders lagledere. Deretter spiller de lengstkomne. Og blir den første kampen ujevn, så kan vi gjøre grep underveis. Vi føler dette har vært veldig verdifullt i et utviklingsperspektiv. Ofte ser vi de som er i midtsjiktet blomstre veldig når de får spille slike kamper. Og de som er kommet kortest får plutselig tid og rom til å orientere seg, ta imot ballen og gjøre et fotballvalg. Det som er basisen for enhver fotballspiller.

Å rose intensjon mer enn utfall

Ofte er det enkelt å rose spillerne for gode pasninger og skudd. Og mye vanskeligere å rose gode intensjoner og valg. Dermed blir det ofte til at det meste av rosen havner hos de som har kommet lengst på laget. For de som har kommet kortest har jo ofte en godt utviklet evne til å rote bort ballen før pasning eller skudd blir et alternativ. Derfor prøver vi å se etter intensjonen heller enn utførelsen. Jeg bruker ofte å si at det er viktigere å rose bevegelsen enn pasningen. Så hvis du ser at en spiller som sjelden har ballkontakt plutselig beveger seg mot ledig rom – gi masse ros! Uansett om han får ballen eller ikke. Det samme hvis en spiller som oftest kun spiller på en-touch plutselig tar ballen med seg opp i banen – gi masse ros! Selv om ballen rotes bort. Dermed får du muligheten til å gi mye ros også til de som trenger rosen mest på laget. De som er minst trygge med ballen. Og vær spesifikk. Ros hva som var bra. «Bra bevegelse» er mye bedre enn bare «Bra». Spesifikk ros har stor effekt på små fotballhoder!

Å differensiere tidlig, også i barnefotballen

I mange barnefotballag blir trenere og lagledere instruert av foreldregruppa til å alltid ha to jevne lag, både på trening og i kamper. For ingen vil jo at sitt avkom skal stigmatiseres ved å spille på det kortestkomne laget. For den lille stjerna skal selvfølgelig spille med de flinkeste. Så ofte som mulig. Og vinne. Så ofte som mulig. Så får flere ballkontakter komme etter hvert. Tenker de voksne. Dermed blir overgangen til ungdomsfotballen vanskelig i mange lag. Plutselig kan lag og startoppstillinger komponeres etter lagledelsens ønske. Vi kan vise fingeren til foreldregruppa. Nå er det vi som bestemmer. Barnefotballens klamme og rigide regelverk er i løpet av den korte fotballvinteren plutselig borte med den siste snøsmeltinga. Og den ekte fotballen og den virkelige moroa kan starte. Og laget har ikke innarbeidet en kultur blant spillere og foreldre om hvordan vi kan få mest ut av den enkelte ved å ha god balanse mellom mestringsnivå og utfordringer. Dette kunne vi ha jobbet med i mange år allerede i barnefotballen. Ved å differensiere masse. Og spille masse jevne kamper. Og i tillegg ville vi høyst sannsynlig hatt tryggere spillere som tør å dempe ballen før den slås videre. For det å gå gjennom barnefotballen med «ett spark i forsvar» er vel ikke å anse som god spillerutvikling?

Å trene og spille kamper på tvers av årstrinnet i klubben

Mange klubber har flere lag i samme årsklasse. Dette kan for eksempel være basert på skoletilhørighet. Vi har gode erfaringer med å trene med andre lag i samme årsklasse. Og også å trene med lag ett år opp eller ned i klubben. Kjempeinspirerende for både lagledere og spillere! Prøv å få til ei slik økt i uka i vinterhalvåret. Og still gjerne felleslag i turneringer. Dette er også garantert utviklende for både lagledere og spillere!

Å bruke like mye oppmerksomhet, tid og krefter på dem som er kommet kortest

Ofte kan det være frustrerende å gi samme instruksjon til en lite interessert spiller trening etter trening. Standfoten skal på siden av ballen og peke mot medspiller. Tåa på pasningsfoten skal presses opp i skoa og peke rett ut til siden. Repeat. Du har mest lyst til å gi opp. Men etter mitt syn er det å ignorere dette det som mest heller i retning av topping. Det å gi dem opp. Det å være mest entusiastisk overfor dem som er flinkest. Eller det å gi utvidet treningstilbud til dem som har kommet lengst. Ikke gjør dette i lagets regi. Vær entusiastisk og gi oppmerksomhet til alle!

Å håndtere spilletid i turneringer med sluttspill

Til slutt noen ord om virkemidler en kan bruke for å håndtere problemstillingen som startet denne debatten. Hvordan kan en prøve å nå lengst mulig i turneringa uten at enkeltspillere bare blir stående som innbyttere på sidelinja? 

Punkt nummer 1 for oss er å melde på nok lag. Og dersom en har f.eks. 11 påmeldte spillere til ei sjuerturnering så kan en prøve å få med spillere fra klubbens andre lag i samme årsklasse eller ta med noen fra aldersklassen under. Langtkomne spillere fra aldersklassen under er ofte en verdifull ressurs for laget i turneringer. De har god motivasjon, de er vant til å dominere, de klager lite, og de kjenner ikke i detalj sine nye medspillere. Dermed kan de bidra mye til å utvikle de som har kommet kortere på laget.

Punkt nummer 2 er å analysere motstanderlagene så godt som mulig før turneringa. Bruk Google. Av erfaring vet vi at de nordsvenske lagene fra små plasser så å si alltid er svakere enn de Tromsø-baserte lagene. Her er det masse muligheter for å la de som er kommet kortest spille masse. Samtidig vet vi at lag fra Russland, Mongolia eller Brasil alltid er sterke lag. Vurder å la de som er kommet kortest spille mye her også dersom det viser seg å være en umulig oppgave. Ofte vil disse lagene også bytte inn andre spillere dersom de er trygge på seier. Så kan du la de som er kommet lengst spille mye i de kampene som avgjør om laget går videre eller ei. Lik spilletid for alle i alle kamper er etter vårt syn en bjørnetjeneste som verken gagner de som er kommet kort eller langt.

Punkt nummer 3 er å se flere turneringer og kamper i sammenheng. Dersom laget skal møte tøff motstand i ei turnering, så kan det være smart å melde laget på ei turnering med svakere motstand i ukene før eller etter. Her kan du f.eks. legge deg på 70/30 i spilletid i favør av de som er kommet kortere. Så kan du gjøre det motsatt i den tøffere turneringa.

Punkt nummer 4 er å differensiere tidlig, også i barnefotballen. I mange lag spørres foreldregruppa og denne krever at laget skal deles i to faste lag. For oss blir dette helt feil. Si til foreldrene at vi gjør det som må til for at hver enkelt spiller skal utvikle seg på en så optimal møte som mulig. Demp resultatfokuset. For mange foreldre er det å være på det beste laget mye viktigere enn at sønnen skal være borti ballen.

Punkt nummer 5 er å ha mange trenere og lagledere. Engasjer mange foreldre tidlig. La mange ta del i både treninger og kamper. Ha dem som keepere når gutta er 6 år. La dem være dommere. La dem være laglederassistenter. Dette har en veldig positiv effekt både på store og små. Og det minsker risikoen for at du blir utbrent av barnefotballen og dens negativitet. Og din utbrenthet gagner ikke norsk fotball.

Punkt nummer 6 er å være åpen overfor foreldregruppa. Ikke prøv å skjule differensieringen. Fortell at dette gjøres i et utviklingsperspektiv og at du ønsker å skape trygge barn som opplever mestring. For det er jo det det i bunn og grunn handler om. Og at det i turneringa denne gangen kan bli litt mindre spilletid i sluttspillet for enkelte. Men de får det igjen i neste turnering ute på bygda eller i noen av seriekampene til høsten.

Punkt nummer 7 er å alltid være entusiastisk. Det er vanskelig å klage på en entusiastisk lagleder. Både for spillere og foreldregruppa. Entusiasme trumfer det meste – hver dag i uka!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse