Annonse
Kampen om retten til å høste av verdens største og best forvaltede torskestamme har pågått i uminnelige tider. Trollfjordslaget i 1890 og det som skjedde etterpå med innføring av Deltakerloven og Råfiskloven, la mye av grunnen for dagens stridigheter. Foto: Kai Nikolaisen, Lofotposten

Torske(bak)rusen

Når fiskeri­minister Per Sandberg nå foreslår å fjerne trålernes leveringsplikt mot at de må betale en beskjeden avlat til kysten, kan trålstigen være i spill.

Den store «Brennevinsdagen» i Lofoten fant sted 25. mars i år og markerte at årets skreisesong er på hell. Denne dagen samlet kystfiskerne seg til fest og de feiret med å drikke brennevin. Bakteppet for festen er den rike tilgangen på torsk langs kysten av Nord-Norge om vinteren. Verdens største og best forvaltede torskestamme svømmer da inn fra Barentshavet til Lofoten, Vesterålen og Senja for å elske. Hvete­brøds­dagene tar imidlertid en brå slutt for fisken som biter på kroken til kystfiskerne eller som havner i trålposene til havfiskerne som fanger den langt fra land. Og nå er vi ved stridens kjerne i de fiskeri­politiske storm­kastene som raser langs norskekysten for tiden: hvem har mest rett til å høste av en ressurs som i følge Havressursloven eies av det norske folket i fellesskap? Er det kyst- eller havflåten?

Kampen om kontrollen med torsken er ikke ny. I Trollfjordslaget i Lofoten i 1890 forsøkte dampbåteiere å stenge ut de små tradi­sjo­nelle nordlandsbåtene fra den mest fiskerike delen av fjorden. Dette brøt imidlertid med allemannsretten, og etter kraftig håndgemeng klarte fiskerne å bryte sperringene. Noen tiår senere fikk fiskerne lovfestet sin rett til å høste av fiskeressursene ved at fiskebåter bare kan være eid av norske fiskere som arbeider aktivt om bord i båten eller i administra­sjonen på land (Deltakerloven). Det ble dessuten etablert et omsetningsmonopol eid av fiskere, og de fikk makt til ensidig å fastsette minsteprisen for landet fisk (Råfiskloven).

Etter siste krig ble hvitfisknæringen industrialisert med sterk støtte av staten, og det ble lagt til rette for industriell filetproduksjon på land kombinert med større hav­gå­ende trålere som kunne levere råstoff til fabrikkene uavhengig av vær og vind. Tråler­ne som ikke var fiskereid, forpliktet seg imidlertid til å levere fangstene sine til spesi­fikke landanlegg. Men det viste seg etter hvert umulig for norske filetanlegg å produ­sere trålfanget fisk lønnsomt med vårt høye kostnadsnivå. Trålerne fant imidlertid nye kjøps­villige globale kunder for frossen fisk – først i Kina og senere i Øst-Europa. Hos kundene ble den frosne fisken først tint, filetert for hand (lave lønninger), og så frosset en gang til før den ble skipet til lavpris­kjeder i Europa. Slik ble ring­virk­ning­ene av trål­fisken skapt i samfunn fjernt fra våre kyster og ikke i nord­norske lokal­samfunn som opprinnelig planlagt.

Vi kan betrakte kampen om torsken som en strid mellom to agenter, havfiskere og kystfiskere. Begge ønsker de lukrative oppdrag fra en prinsipal som er det norske folket. Spørsmålet er hvilke ­kriterier prinsipalen skal legge til grunn for sin fordelings­­beslutning. Ett kriterium kan være bedriftsøkonomisk lønnsom­het, mens et annet kan være samfunns­økonomisk verdiskaping. Lønnsomhet fokuserer snevert på eier­nes kapitalavkastning. Her skårer trålerne bedre enn kystflåten gjennom sin lav kost/lav pris-strategi. De fanger store volumer og selge frossen fisk billigere enn fersk. Det er imidlertid kystflåten som skaper de største samfunnsøkonomiske verdiene. Da tar vi i  tillegg til kapitalavkastning også hensyn til avkastning på arbeid (lønn), ringvirk­ninger på land og miljøkostnader (CO2-utslipp). Kyst­­flåten differensierer seg ved å levere små volumer av fersk kvalitetsfisk til den beste prisen. Denne flåten skaper også større ringvirk­ninger på land i Norge, og den setter det minste miljø­avtrykket til havs.

«Trålstigen» er navnet på nøkkelen som blir brukt til å fordele torskekvoter mellom trålerne og kystflåten. Grovt regnet fordeler trålstigen cirka 25 % av totalkvoten til trålerne og resten til kystfiskerne. Trålstigen er et kompromissvedtak som ble fattet på et lands­møte i Norges Fiskarlag i 1989, og som myndighetene har valgt å følge i praksis. En trålkvote uten leveringsplikt er mer verdifull enn en kvote med plikt. Når fiskeri­minister Per Sandberg nå foreslår å fjerne trålernes leveringsplikt mot at de må betale en beskjeden avlat til kysten, kan trålstigen være i spill. Trålerne hevder å ha et legitimt krav på sin torske­kvote ved å argumentere for at det er de som er bedrifts­økonomisk mest lønnsomme. Kyst­flåten på sin side legitimerer sitt krav om en større andel av totalkvoten ved å vise til at det er de som bidrar mest til samfunns­økonomisk verdiskaping langs norskekysten. Historisk var dette også målet med trålerflåten. Mens det fiskeri­politiske uværet uler langs hushjørnene, ønsker havfiskerne å forlenge torskerusen – gjerne med påfyll av en «god tår» fra fiskeri­ministeren. Skjer det, vil ikke bakrusen til nordnorske fiskerisamfunn være forbigående.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse