Annonse

Det er tragisk for de barna som blir oppdratt til å tro at snøskuteren er en forutsetning for «bålkos, skileik og isfiske»

Vi trenger ikke mer av en kultur som forteller barna at de ikke behøver å røre på seg når de skal bedrive friluftsliv heller, skriver turmann Stein P. Aasheim.

Jeg vil gjerne møte den finnmarking som sammen med ungene sine har fyrt mer bål enn jeg har med mine.

Sjefredaktør Anders Opdahl fillerister det han kaller «Turistforeningen, miljøbevegelsen og et knippe såkalte vinterkjendiser», i sin kommentar om snøskuterdebatten 6. desember. Jeg er innbilsk nok til å føle meg truffet innenfor alle kategoriene.

Opdahl belyser, åpenbart utilsiktet, en av de viktigste grunnene til motstanden mot å utvide den skuterpraksis som eksisterer i Nord-Troms og Finnmark.

«I Nord-Troms og Finnmark er snøskuteren intet mindre enn et verdifullt kulturelt fenomen», skriver han. «For folk flest lengst nord i landet har snøskuteren historisk vært et middel for at mange skal kunne nyte isfiske, bålkos og skileik langt til fjells».

Historisk?

Historisk vil jeg tro at befolkningen både i Nord-Troms og Finnmark var i stand til å gå på beina når de ville på tur. I løpet av mindre enn en generasjon har snøskuteren blitt «en historisk del av kulturen nordpå», til en slik grad at den nå nærmest inngår i genmaterialet til «majoriteten» (Opdahls eget anslag) i Nord-Troms og Finnmark. Ingen snøskuter, ingen bålkos. Ingen snøskuter, ingen skileik. Ingen snøskuter, intet friluftsliv.

Jeg vil gjerne møte den finnmarking som sammen med ungene sine har fyrt mer bål enn jeg har med mine. Jeg ser ikke bort fra at de finnes, men mange er det ikke. Og det har aldri slått meg at fraværet av snøskuter og terrenggående kjøretøyer har vært et hinder for familieopplevelser i fjellet, verken sommer eller vinter. Tvert imot. I dag er de sterkeste minnene knyttet til de opplevelsene der familien var som fjernest fra motoriserte og tekniske hjelpemidler.

«…et verdifullt kulturelt fenomen» - ?  Det som er «verdifullt», det er å lære barna gleden ved å bruke sin egen kropp, gleden ved å oppleve natur uten å måtte bruke snøskuter og ATVDet er verdifullt det, i en tid hvor mangel på fysisk aktivitet og konsekvensene av dette påfører samfunnet utgifter i milliardklassen.

Det er ikke verdifullt, men tragisk for de barna som blir oppdratt til å tro at snøskuteren er en forutsetning for «bålkos, skileik og isfiske». Det burde være et tankekors både for redaktøren i Nordlys og andre kulturbærere i Troms og Finnmark. Vi trenger ikke mer av en kultur som forteller barna at de ikke behøver å røre på seg når de skal bedrive friluftsliv heller.

«Vi sitter på oss sykdommer», het det i et oppslag i Finnmarks største avis for en tid tilbake. Soldatene greier ikke lengre tre-mila. Flyseter må utvides fordi passasjerene er blitt for feite. Det kommer bekymringsmeldinger og dokumentasjon i bøtter og spann om barn som sitter for mye stille. Fritiden foregår langs aksen mellom Farmen, Paradise Hotel  og Netflix. De trenger ikke et skutersete i tillegg. 

«Nordpå» er en «lost case». Men jeg har ennå ikke sett en eneste god grunn til hvorfor vi bør legge til rette for en tilsvarende skuterkultur også i resten av landet. Begrunnelsen ligger alene i et ønske om fornøyelse, som er regjeringens egen betegnelse. Folk må jo få ha det gøy. Koste hva det koste vil.

Finnmark og Nord-Troms har vist vei. Det er advarsel nok. Vi trenger ikke mer av dette «verdifulle kulturelle fenomenet». Vi trenger mindre av den.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse