Annonse
Nord-Troms har fremdeles gode ressurser, alle har ikke flytta ennå, men nå haster det. Fødselstallene har gått ned, om få år er 1/3 av unge i fruktbar alder (19-39 år) borte, og da blir det en enda større nedgang i fødselstallene med de alvorlige konsekvenser dette har for samfunnene her, skriver artikkelforfatterne - begge bosatt på Skjervøy (bildet). (Foto: Torgrim Rath Olsen)

Trenger egentlig distriktene 8. mars?

Kommunene må sette i gang en trivsel- og tilflytterdugnad, finne ut hva det er som skal til for å få flere jenter til å bosette seg her.

Venstrekvinnelaget vil påstå at 8. mars er ekstra viktig for distriktet! Hvorfor? Fordi det er her kvinneunderskuddet er størst, og den økende fraflyttingen lyser mot oss i store bokstaver fra avisenes forsider.

Men hva skal distriktet med flere jenter? Har vi et arbeidsmarked tilpasset jenter som har bodd i byen noen år og tenker seg tilbake til røttene med en solid utdanning i bagasjen?

Hva når vi trenger ny prest, lensmann og bankdirektør? Hvorfor er bare et fåtall av disse stillingene i Nord-Troms besatt av kvinner?  Hvorfor er det er det få kvinner som søker seg til distriktet etter endt utdanning? I så fall hva er det som er så mye bedre andre steder, les; i de store byene?

Er det fordi mannssjåvinismen og machokulturen lever i beste velgående? Stemmer stereotypien; «På bygda der menn er menn og der kun store motorer gjelder?»  Kanskje har disse utflytta distrikts-jentene vært i byen og opplevd en annen kultur der menn kan snakke om annet en maskiner?

Når to ungdommer møtes på universitetet, ender de ofte opp med å bosette seg i by, selv om begge er fra distriktet. Hva kan dette komme av?

Et av svarene er at det rett og slett er mer av det meste i byene og når du har tatt utdannelse, er arbeidsmarkedet bedre i byen, det er flere jobber å velge i, men også flere om beinet. Et likestilt samfunn er et samfunn som tar likeverd som en selvfølge. Likeverd viser seg blant annet ved lik lønn for likt arbeid. I distriktet som ellers i samfunnet er det gjerne arbeid som gir økonomisk uavhengighet og tilgang på makt. I små kommuner er kommunesektoren en stor kvinnearbeidsplass. En hovedutfordring er at kvinnedominerte arbeidsplasser, som helse, ofte er overrepresentert når det gjelder deltidsjobber. Deltidsjobb gir redusert pensjonsrett, manglende kjøpekraft og investeringsevne og straffer seg slik sett i hele livsløpet.

Lønningene er også gjerne lavere i distriktet generelt enn i byene, spesielt for kvinner.

Nordlys skrev i forrige uke at finansiering for er vanskeligere for gründere i distriktet enn i byene, så tilgang på kapital er altså knappere, dette går også ut over kvinner som vil starte opp, f. eks en reiselivsbedrift.

Det er flere tilbud i byen også når det gjelder fritidsaktiviteter og uteliv. Har du spesielle interesser, som paragliding, astronomi, eller er homofil, er det lettere å finne likesinnede i byen. Har du en religion som ikke så mange andre bekjenner seg til, finner du gjerne likesinnede i byen. Får du barn, har de lettere for å finne venner og fritidsaktiviteter i byen siden det er flere lekekamerater og hobbyer å velge i. Dette er aspekter mange kan ha med i sine fremtidsvurderinger når de skal etablere seg.

Resultatet er at et flertall av jentene og noen av guttene drar ut og bort for å utdanne seg og få av disse kommer tilbake. Hvordan skal vi lokke dem hjem? Er det mulig å rekruttere byungdom til distriktet? I så fall hvordan?

Når ungdom velger å flytte fra hjemstedet, er det ofte like greit å flytte langt, og mange havner i de store byene sørpå. I byene er det mange tilflyttere og det er lettere å bli respektert for den man er. På bygda henger det kanskje heftelser ved deg fra tidligere tider, forfedre osv, alle kjenner deg, dine foreldre og kanskje hele slekta. Har du gjort en tabbe, gått konkurs eller krangla med naboen, kommer du aldri unna dette stempelet. I byen starter de fleste på scratch. Det er lett å flytte når du er ung og kun har deg selv og en koffert, det er mer arbeid å flytte en hel familie tilbake.

Men dette kan ikke fortsette! Det er i distriktet at verdiskapningen er størst per innbygger, og det finnes mange spennende jobber. Ikke alle menn snakker kun om snøskutere på bygda, utvalget er mer variert enn som så. Hvordan få formidlet dette? Hvordan skal distriktet beholde jenter, tiltrekke seg nye innbyggere og få kvalifiserte søkere til stillinger som blir lyst ut? Venstrekvinnelaget har følgende forslag.

Vi trenger ambassadører som markedsfører sosiale og økonomiske fordeler. Noen må fortelle potensielle tilflyttere om det gode arbeidsmarkedet her, det er store muligheter for å gjøre en karriere i distriktet da det er færre arbeidssøkere til ledige stillinger. Man får lettere spennende og utviklende oppgaver og flere muligheter for karrierehopp. Nord-Norge har enorme naturressurser og medfølgende arbeidsplasser, f. eks innenfor sjømat, turisme og opplevelser.

De økonomiske fordelene må gjøres mer kjent, tiltakssonen har ikke hatt de ønskede virkninger med tanke på tilflytting. Det kan være hensiktsmessig å finne mer ut av hva som skal til for at fordelene blir attraktive.  Hvorfor biter ikke ungdommen på? Har økonomien mindre å si enn trivsel? Hvordan kan man da i så fall fremme trivselsfremmende tiltak? Hva i all verden er gode trivselsfremmende tiltak? Det er kommunenes oppgave å finne ut hva som tiltrekker nye innbyggere for så å gjøre seg lekker og tiltrekkende.

Her er det mye å ta fatt i. Nord-Troms har fremdeles gode ressurser, alle har ikke flytta ennå, men nå haster det. Fødselstallene har gått ned, om få år er 1/3 av unge i fruktbar alder (19-39 år) borte, og da blir det en enda større nedgang i fødselstallene med de alvorlige konsekvenser dette har for samfunnene her. Skoler og barnehager blir halvtomme, mange legges ned, og handelsnæringen taper på færre mennesker, og hvem skal jobbe i helsevesenet som trenger flere hender til å ta seg av den økende andelen eldre?

Venstrekvinnelaget foreslår følgende tiltak:

Punkt 1: Flere damer i kommunestyrene. Slik det er nå i f. eks Skjervøy kommunestyre er kun 7 av 19 i kommunestyret damer, det er 36,8%. Vi må ha minst halvparten slik at det blir foreslått tiltak som er mer i tråd med det kvinner tenker. Nordreisa har kvinnelig ordfører og 9 av 21 representanter er kvinner, dette er bedre, men ikke godt nok. Her må vi alle ta ansvar ved å nominere og å velge inn flere kvinner ved neste kommunevalg.

Punkt 2: Legge til rette for bygging av rimelige selveier leiligheter / rekkehus for førstegangsetablerere og skape boligfelt der flere småbarnsfamilier kan flytte inn samtidig, og være med på å skape gode og trygge oppvekstmiljø. Her må kommunene ta et kjempeløft og samtidig markedsføre rimelige tomtepriser og de andre fordelene som finnes i distrikts-Norge som korte avstander til jobb, skole og barnehage.

Punkt 3: Legge til rette for et mer variert fritidstilbud i distriktet, gjerne i samarbeid med nabokommuner og samtidig bedre kommunikasjonen mellom kommunene.

Punkt 4: Kommunene må sette i gang en trivsel- og tilflytterdugnad, finne ut hva det er som skal til for å få flere jenter til å bosette seg her. Kommunene har sikkert flere tiltak på gang og alt koster penger, og med færre mennesker i arbeid blir det færre skattebetalere og enda dårligere økonomi. Alle må få bli med å komme med forslag, både de som har blitt og de som har flytta, det kan komme mange gode ideer ved å lytte til jentene (og guttene). Det viktigste er dog å innføre tiltak, handlinger og effektive virkemidler, ved handling kommer damene, og kommer damene, er fremtiden sikra.

  • EliSiv Skjei er sentralstyremedlem i Norges Venstrekvinnelag og styremedlem i Troms og Finnmarks Venstrekvinnelag
  • Mona Jørgensen er nestleder i Troms og Finnmarks Venstrekvinnelag.
  • Begge har bostedsadresse i Skjervøy kommune.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse