Annonse
HØYT: Den nye studentblokka på Stakkevollvegen blir på 12 etasjer. Bygget vil få en kote på 44 meter når det står ferdig, og vil sperre den ikoniske utsikten mot fjellene på Ringvassøya. Foto: Yngve Olsen/Nordlys

Det er trist at en by kan ha så lite omsorg for sine unike kvaliteter

Hvor kommer du fra, da? Slik begynner mange samtaler her til lands. Mønsteret er særnorsk, andre kulturer har andre normer for hvor samtalen mellom fremmede kan begynne. Hvor kommer du fra? En franskmann vil finne spørsmålet merkelig og kanskje litt fornærmende, som om man prøver å nagle deg fast til din provinsielle opprinnelse (Husk du kommer ikke fra Paris, du kommer fra Reims! Er du fra Hallencourt i Somme? Ah bon!) Hvorfor ikke få fortelle om hva du har gjort og utrettet, hvorfor ikke snakke om hva dere har felles, heller enn den ene tingen som dere beviselig ikke deler, nemlig hjemstedet? Men i Norge er røtter og opprinnelse vesentlig. I mer enn tretti år har jeg derfor svart på spørsmål om Tromsø, denne byen helt i nord, som jeg forlot da jeg fikk sjansen og bare nokså sjelden har sett igjen.

Hjem er et annet sted. Men hvis Tromsø ikke er min hjemby, hva er Tromsø da, for meg?

Det norske språket har en ressurs som gjør det til et godt rom å tenke i. Man kan fritt forme nye begreper ved å sette ord sammen. Andre moderne språk som engelsk og fransk savner slik smidighet. Filosofen som vil gi tanken et nytt verktøy på engelsk eller fransk må enten gi et eksisterende ord et annet innhold eller lage et nytt ord, vanligvis gjennom innlån. Gammelgresk hadde imidlertid den samme fleksibiliteten som norsk. På gresk finnes det et begrep som virker relevant for mitt formål, nemlig apoikia, som direkte oversatt betyr hjemmefrahjem. De greske bystatene etablerte satelittbyer eller kolonier rundt om ved Middelhavet og Svartehavet og disse ble kalt apoikia – hjemmefrahjem. Bakgrunnen kunne være overbefolkning eller politisk strid. Aristokraten som tapte maktkampen samlet sin flokk, reiste ut og grunnla en ny by som en satellitt av moderbyen. Moderbyen ble kalt metropolis, mens satellittbyen var hjemmefrahjem. Syrakus på Sicilia var hjemmefrahjem for Korint, Naxos for Kalkis, Bysants for Megara og Sinope for Milet. Utflytternes leder ble begravet på torget og feiret som den nye statens grunnlegger.  

Hjemmefrahjem er et fint ord, kan vi bruke det til noe på norsk? Det må gis et annet og nytt innhold, siden vi ikke har satelittbyer. Jeg har begynt å tenke på Tromsø by som mitt hjemmefrahjem, som en opprinnelse som jeg alltid beveger meg bort fra, men som også innhenter meg, ikke minst i selskapslivet, når jeg litt fritt diktende svarer på spørsmål om denne øya som jeg nesten ikke kjenner lenger. Nå er Tromsø heldigvis ikke den mest uinteressante norske byen å snakke om. Det er et sted med dynamikk og et sted som begeistrer utlendinger. Tromsø er blitt et av landets viktigste turistmål. Ikke at byen er vakker. Filosofen Jean Paul Sartre, som for lenge siden tok den nå skandaliserte hurtigruta var tvert imot fascinert av det stygge ved Tromsø, som om menneskene der oppe helt har gitt opp å konkurrere med naturskjønnheten rundt dem og bare strødd om seg med plank, stein og betong. Hagekunsten har aldri stått sterkt i Tromsø og husene har ofte et litt sjuskete og falleferdig preg. I min barndom spøkte harstadværingene med at det ikke skal mer til enn å klippe over klessnorene, så raser Tromsø sammen. Det er samspillet mellom by, fjord og fjell som fascinerer.

Mest berømt er utsikten fra torget mot Tromsdalstinden. Hva er det med dette fjellet og denne utsikten? Da jeg var i Tromsø i forrige uke slo det meg at det er noe med forholdet mellom snø, stein og gress som overrasker og forfører. Fjellet smelter omvendt av hva man forventer. I høyden forsvinner snø og is tidlig og den kransformede tinden får en tykk mørk krone av ur mot blå, grå og hvit himmel. I bekkedalene lenger ned blir snøen liggende utover sommeren og tegner hvite stråler på dyp grønn bakgrunn. De kunstneriske framstillingene framhever alltid tindens likhet med en sol. Marit Bockelie har viet et kunstnerliv til dette. Men sommerstid er tinden en sort sol, en kompakt mørk masse som sender hvite stråler. Som sort sol er den urovekkende. Le soleil noir, den sorte sol som omslutter sinnet er Victor Hugos berømte bilde på melankoli og depresjon. Tinden beveger seg sinnrikt motsatt av årstidene. Om høsten faller nysnøen på toppen og gjør at det mørke fjellet plutselig en morgen får en skinnende lys krone. I vintermørket ligger den snødekte tinden som ei dronning innerst i dalen og kaster lys over byen.

Men naturen har fått hjelp av kunsten. Siktlinjene fra torget til tinden forsterkes av to modernistiske perler, Erling Viksjøs Tromsøbru og Jan Inge Hovigs Ishavskatedral. Fra torget tegner Tromsøbrua en nydelig buet linje til Ishavskatedralen og videre inn mot Tinden. Etterkrigsarkitekter som Hovig, Erling Viksjø og Knut Knutsen ville bygge med naturen, ikke mot den. Hovig som lånte kirkas former fra Håja, den mystiske klippeøya i sørvest, satte åpent glass over hele veggen bak alteret, så menigheten fikk fritt utsyn mot   Tromsdalstinden. Naturen fikk være poesi nok, mente Hovig. Men den norske modernismens naturfølelse ble for radikal for menigheten. Mot arkitektetens ønske ble  veggen tettet igjen med glassmosaikk av Victor Sparre. Sparre sperrer.

Den andre sensasjonelle siktlinjen går mellom nord og sør, gjennom Storgata. Har du en gang gått gjennom sentrum etter en litt for sein og fuktig kveld og sett midnattsola spille i fjellene i begge ender av Storgata? Du glemmer det aldri. Det er også noe sosialt forsonende med denne enestående siktlinjen som skjærer gjennom hele Tromsø. I denne byen som tradisjonelt har vært klassedelt mellom en velstående sørby og en fattigere nordby gjør det godt å se vakre fjellene ramme inn byen i begge ender, både i nord og sør, fra Bentsjordtinden til Ringvassøya.

Jeg er ingen nostalgiker og begråter ikke noe tapt barndomsparadis. Byen endrer seg, det er alt. Livet må dø for å leve. Rivende utvikling, vil jeg ikke kalle det, snarere rivende endring. Tromsø er i rivende endring, og det er bra. Likevel, noe av det jeg ser i hjemmefrahjemmet er bare sørgelig. Brensholmen og Sommarøya, med sine reinflokker, gyldne strender, yrende fugleliv og utsikt mot Håja var et av mine ungdomsparadiser.  Dette området sørvest for byen er nå under utbygging som industrianlegg for kraftproduksjon. I nytalen kalles det «vindmøllepark». Norges nest største kraftmølleanlegg reiser seg i urørt natur, og samene må søke beite for reinflokkene andre steder, om det da er noe villmark igjen. Reinsdyrene ser ut til å ha gitt opp og trekker inn til boligfeltene, der de beiter i de før nevnte ustelte hagene.

Det er mye frihet i Tromsø og det spretter fram lekne og fine enkeltbygg. Mange ville blitt stoppet ellers i landet av lek og lærd konformisme, det fantasiløse ropet på «tilpasningsarkitektur». På mine besøk i hjemmefrahjemmet har jeg gledet meg over hvordan sentrum åpner seg mot sjøen igjen, slik at den gamle havnebyen gjenfinner noe av sin sjel. Min far, som vokste opp i «Bukta», var opptatt av dette. I de siste årene har imidlertid utviklingen snudd. Det er som om byen på en merkelig måte på nytt lukker seg mot havet. Sjøutsikt er verdifullt og eiendomsutviklere har funnet ut hvordan de kan få satt en prislapp på den. Sjøutsikten privatiseres ved at det bygges kasseformede leilighetsbygg med panomoramavinduer i fjæra, ja til og med på påler i sjøen. Innseilingen til byen domineres nå av disse panoramakassene som danner en sammenhengende mur fra sydspissen av øya og inn til Hålogaland teater. I Nord-Norge bygget man tradisjonelt mot brygga, fasaden og hovedinngangen var på sjøsiden, mot gata fant man i høyden en bakdør. Folk kom jo sjøveien. Nordlendingenes nye boliger synes derimot formet uten tanke på hvordan de ser ut fra sjøen (eller fra fastlandet på den andre siden av sundet). Disse sjøvendte husene gir lite tilbake til byen og på sjøsiden gjelder bare «utsikten».

Men den store tragedien er den følgende: Siktlinjen fra Storgata mot fjellene i nord er brutt, det oppdaget jeg i forrige uke. Mot nord ser man ikke lenger fjellene på Ringvassøya som skjæres av den syttiende breddegraden. Man stirrer rett i et tolv etasjers hybelhus på Stakkevollan. Kanskje overdramatiserer jeg. En venn av meg som også er utflyttet sa det slik: Jo færre kjenninger jeg får i Tromsø, jo mer opptatt blir jeg av siktlinjene. Men det er trist at en by kan ha så lite omsorg for egne unike kvaliteter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse