Annonse
SKAL UT: Høyer har flyttet ut av Storgata 56 - neste år blir det en ny destinasjonsbutikk også der. Foto: Linda Vaeng Sæbbe/Nordlys

Er Tromsø-identiteten i ferd med å forvitre?

Som Tromsø-beboer gjennom 50 år ser jeg trekk som bekymrer, men er åpen for at jeg tar feil. Så kompakt som byens historiske sentrum er, har uttrykket «å gå til byen» vært en fast formulering for enhver øyboer. Den dekket både daglige ærender som daglivgarebutikk, øvrige handels- og virksomhetsbehov, samt fritidstreff i «utelivsbyen Tromsø». Alltid gjenkjennelig og hjemmekjært, med bysentrum som sterk identitetsmarkør.

Men som jevnlig sentrums-vandrer opplever jeg nå Tromsøs «indrefilet» som mer og mer fremmed, og gir meg en ubehagelig Obstfelder-følelse (fra diktet «Jeg ser» som slutter slik):

            Jeg ser, jeg ser…

            Jeg er visst kommet på en feil klode!

            Her er så underligt…

Det som nå er lettest å se, er alle turistene, de som hyggelig nok kom og i begynnelsen gav oss en smigrende glede over at også all verden fant oss viktig å besøke. Helt fra fjerne Østen, og attpåtil om vinteren og midt i vårt en gang så tette fellesskap inni tussmørketia. Men turistsuksessen har satt sine påtrengende klare spor. Alle sentrumsgater oppviser to sentrale trekk for fremmedgjøring: gateplan fylt av souvenirbutikker og velkommen inn-vinduer for booking av turtilbud. Og alle hotellene gatelangs. Begge disse trekk er fremmedgjørende, fordi vi selv som Tromsøborgere ikke trenger dem, mens de fortrenger lokale butikker og erstatter dem med tilflytta kjedebutikker à la all verden. Og ikke har vi trodd at det skulle bety noe annet enn rikdom.

Det fins et verdenserfart hverdagsord for fenomenet: turistifisert. Nå er også vår by blitt det. Velstående er vi også blitt av det. Skjønt, «vi»? Store og fremmede finansaktører har sett sitt potensiale, som sånt heter. Også det til trengsel for vi-følelsens identitetsbehov. All turistifiserthet er en fortrengselsmekanisme for hjemmefølelsen. Helt inn i våre mange massive blokk-bygg låser de seg også inn, for AirBnB-opphold, drevet av leilighetsoppkjøpere, til fortrengsel og prispress for unge boligtrengende. Kan det tilmed tenkes at Tromsøs plutselige fall i fastboerstatistikken har en link til både byens all time high boligpriser og til en følelse av fremmedgjøring? Kanskje ikke, men spørsmålet er stilt.

Turistifisering er et forunderlig fenomen. De kommer i stort antall og er som alle oss andre som visiterer verden over. De booker, men nikker ikke, mens vi begge går forbi hverandre. Selv har jeg som turistfiske-skipper opplevd dem med glede og sosial trivsel den gang i begynnelsen. Men nå opplever jeg det annerledes. Rett nok gjør de oss rikere, men forlater uten good bye, bare med gjenlyden av sine trille-kofferter.

Dette er ikke synsing, men velkjent erfaring, slik også vi kan ha opplevd Barecelonas turisttrengsel og befolkningsfrustrasjon over egen trivsel og fellesskap gått tapt. Eller vårt nære Svalbard, hvor det rapporteres om en fragmentert befolkning etter at turismen avløste kull som hovednæringsvei. Men selv om tett turisme skulle være årsak til fremmedfølelsen, gir det ikke særlig mening å påvise noens skyld i at det er blitt slik. Det som en gang var en fjern drøm om økt turisme, er nå her hos oss.

Så hva kan gjøres? Lite verdens ting, antakelig. Kanskje håpe på at kvalen til høsten dukker opp i Finnmark, så turistflokken kan spre seg litt, glo litt mer på samene, og la seg joike kanefart med rein over viddene. Eller håpe på at klimakrisen, uff da!, tar dem såpass at de ikke kommer hit så mange?

Eller kanskje noe helt nytt kan være Løsninga. At vi lager en egen turistlandby, passe langt fra sentrum, som f.eks på Kvaløysletta. Hvor de kan overnatte og spise sin egen mat (like home). Dit flytter vi alle sentrumsoverfylte turistkontorvindu-kulisser, så de har kompakt og instant oversikt på stedet og med gangavstand til nærmeste booking og flybuss. Derfra kan de så besøke oss i sentrum og få sett oss eksklusive locals med våre egne butikker og kafeer. Mens vi til gjengjeld kan få anledning til å sight-see deres turistlands-by hver søndag, med norske flagg-caps på hodet og der kunne slå av en prat med dem og oppdage hvor enestående lik oss alle de er. Et Legio-land hvor alt er like legio for alle. For en litt mer fredfull verden. Endelig!

Hvis ikke, får vi bare ty til Skriftens dype viten: «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?»

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse