Annonse

Tromsø internasjonale filmfestival – en kjærlighetserklæring

Filmfestivalen gjør meg varm om hjertet

Filmfestivalen gjør meg varm om hjertet. Jeg kan i løpet av året ta meg selv i å tenke på stemingen og kjenne at jeg gleder meg til filmfestivalen er tilbake igjen.

Nå er den magiske uken der igjen. Den magiske uken som deler året i to; før og etter filmfestivalen. Den som definerer det nye året, den som lar meg, oss, alle sammen oppleve verden på en litt annen måte. Uken der verden kommer på besøk til lille Tromsø gjennom filmen.

Det er uken der man ser uvanlige filmer fra steder der det vanligvis ikke kommer så mange  filmer fra. Men filmfestivalen, eller TIFF, gjør det uvanlige vanlig. TIFF gjør det ukjente kjent. Det er uken der jeg kan diskutere film med den som har satt seg ved siden av meg, i minuttene før den neste filmen begynner. Det er den uken der musikken fra Craig Armstrong sin Ruthless Gravity så umiskjennelig setter stemningen, og gjør at man på nytt skal kunne kjenne på følelsen av det å tre inn i det ukjente og uvanlige.

Filmfestivalen gjør meg varm om hjertet. Jeg kan i løpet av året ta meg selv i å tenke på stemingen og kjenne at jeg gleder meg til filmfestivalen er tilbake igjen. Jeg kan tenke på filmer som har satt spor, og som har gjort inntrykk, og jeg kan tenke på situasjoner fra filmene når lignende opplevelser eller øyeblikk dukker opp. Men den følelsen og opplevelsen som har satt størst spor er settingen rundt visningen av dokumentaren What Remains of Us, og som ble vist på TIFF i 2008.

Visningen var tidlig på morgenen og det var iverksatt strenge sikkerhetstiltak på Fokus. Dokumentaren omhandler Tibet og Dalai Lama. Filmskaperen var tilstede under visningen, og presenterte denne for oss etter vi hadde gitt fra oss alt av elektronisk utstyr og var sjekket av sikkerhetsvaktene med metalldetektorer. Filmskaperen fortalte oss at bakgrunnen for sikkerhetstiltakene var tibetanerne som deltok  i filmen kunne komme på kant med de kinesiske myndigheten bare ved å vise ansiktet sitt i filmen, ettersom Dalai Lama lever i eksil som følge av den kinesiske okkupasjonen av Tibet  - storpolitikken hadde tatt plass i en liten kinosal i Tromsø, og vi fikk gjennom dokumentaren reise til Tibet og se konsekvensene av denne.

Filmfestivalen åpner også opp for unike muligheter. Muligheten til å kunne se lange filmer, slik som Carlos i 2011 på over fem timer og At Berkley i 2014 på over fire timer. Carlos var så pass lang at man hadde lagt inn en egen pause midtveis i filmen. Nesten en hel arbeidsdag gikk med til å bli kjent med historien til Carlos, eller Sjakalen som han gjerne kalles. Sistnevnte dokumentar fra Berkley hadde i seg fantastiske diskusjonssekvenser mellom noen av studentene og diskusjoner i et stadig mer økonomisk presset universistetsstyre.

Filmfestivalen er også mer enn filmene på festivalen. Den er like mye alle besøkende som fyller byen til randen, ikke bare alle byens hoteller, men også alle gjesterommene, gjestesengene og sofaene i de gjestfrie hjemmene til tromsøværingen. Filmfestivalen er også cafébesøkene, alle filmdiskusjonene og matpakken. Den er den endeløse bevegelsen av folk som skal på film, har vært på film eller akkurat har lagt inn en pause frem til neste film.

Filmfestivalen er også plassen hvor jeg som frivillig på frivilligfesten første gangen møtte min samboer, men det er en helt annen historie. God filmfest!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse