Annonse
En vederlagsfri overdragelse av bygningen til kommunen setter verdien både av Norsk kulturråds og kunstforeningens bidrag i årene før og årene etter 1981 til null. Det er som et ran, skriver Dag Solhjell, tidligere styreleder og intendant i Tromsø kunstforening. (Foto fra Wikipedia)

Vederlagsfri overdragelse til kommunen - det er som et ran!

Hvorfor ble Muségt. 2, det gamle Tromsø Museum, i 1981 overdratt til Tromsø Kunstforening gjennom en stiftelse som sto som eier?

I sitt første virkeår i 1965 avsatte Norsk kulturråd 100 000 kroner til Tromsø kunstforening, for at den skulle få reist et utstillingsbygg, evt. overta eksisterende aktuelle lokaler. Et par år senere ble det avsatt ytterligere 100 000, med løfte om mer når et prosjekt var klart. Det skulle legge et press både på kunstforening og kommune for å realisere et slikt mål. En konkret bakgrunn for Norsk kulturråds avsetning lå i at historikeren Nils A. Ytreberg fra Tromsø hadde donert en betydelig samling eldre kunst til foreningen, på den betingelse at gaven skulle realiseres først når foreningen hadde fått egne lokaler. Ytreberg var i mange år Tromsø kunstforenings leder etter nystiftelsen i 1924. Han så for seg at Tromsø kunstforening, som foreningene i Trondheim, Haugesund, Stavanger, Kristiansand og Drammen, skulle utvikle seg til et kunstmuseum. Den kunstpolitiske bakgrunn var Norsk kulturråds oppfatning av at det var nødvendig å styrke kunstlivet i Nord-Norge, og da var en aktiv kunstforening med en museal kunstsamling viktig å starte med. Ytrebergs bidrag til Tromsø kunstmuseums samling ble for noen år tilbake vederlagsfritt overdratt til Nordnorsk Kunstmuseum.

Da jeg ble formann Tromsø kunstforening i 1973 var husproblemet ennå ikke løst. Styrets syn da var at foreningen først måtte gjøre seg fortjent hos kommunen og dens politikere, gjennom et aktivt utstillingsprogram gjennom mange år, alt utført som frivillig og utbetalt arbeid. Den belønningen fikk foreningen da kommunen vedtok å plassere lokaler for kunstforeningen og dens samling på toppen av det kulturhuset den skulle bygge på den nedbrente Arbeiderforeningens tomt. De nødvendige politiske vedtak var fattet, og tegningene klare. Løsningen var meget kostbar.

Da foreslo kulturhusets arkitekt, John Kristoffersen, at Tromsø kunstforening i stedet skulle få overta den gamle bygningene etter Tromsø Museum i Muségt 2. En slik løsning ville spare kommunen for et stort millionbeløp. Både kunstforening og kommune sluttet seg til forslaget, og Norsk kulturråd var fornøyd. Ytrebergs samling ble plassert der. Den juridiske løsningen på overdragelsen av det kommunalt eid bygget ble funnet ved å etablere en stiftelse med navn Tromsø kunstsenter, med to representanter fra Tromsø kunstforening og en fra Tromsø kommune. Med stiftelsesstyrets sammensetning kom Tromsø kunstforenings eierskap og bruksrett til uttrykk, sammen med kommunens ansvar for bygningen. I stiftelsesdokumentet, vedtatt 13. mai 1980, står det om kommunens ansvar:

«Kommunen yter et årlig tilskott til stiftelsen til dekning av drifts- og vedlikeholdsutgifter for bygningen etter et budsjett som kommunen skal godkjenne. Stiftelsen forplikter seg til å holde bygningen i forsvarlig stand.» 

Avtalen var altså at kommunen har det økonomisk ansvaret for å yte slike tilskott til stiftelsen for drifts- og vedlikeholdsutgifter slik at den kunne holde bygningen i forsvarlig forstand. Det sto også i avtalen at «Andre brukere enn Tromsø kunstforening betaler årlig leie for dekning av deres andel av driftsutgiftene.» Tromsø kunstforening skulle altså ikke betale leie, for kommunen skulle dekke stiftelsen utgifter til drift- og vedlikeholdsutgifter. Med andre ord: kunstforeningen skulle ha gratis lokaler, slik det rådende prinsipp var i norsk kulturpolitikk på den tiden. 

Avtalen avsluttes slik: «Dersom stiftelsen oppheves skal bygningen tilbakeføres kommunen uten vederlag.» Jeg var som styreleder i kunstforeningen selv med på å undertegne avtalen. 

Dette var en farlig avtale for kunstforeningen. Kommunen kunne ved å unngå å ta det fulle økonomiske ansvar for bygningens drift og vedlikehold, lede til at stiftelsen ikke kunne utøve sitt ansvar for å holde bygningen i forsvarlig stand og gi kunstforeningen gratis lokaler. Da måtte stiftelsen oppheve seg selv og bygningen vederlagsfritt gå tilbake til kommunen. Det så ingen i 1980, avtalen bygget på gjensidig tillit til at partene oppfylte sine forpliktelser. Det gjorde Tromsø kunstforening. Det gjorde ikke Tromsø kommune, derfor ble bygningens udekkede vedlikeholdsbehov større og større. 

Det er  den vederlagsfri overdragelsen til kommjunen som jeg finner helt uakseptabel. Gjennom mange års ubetalt innsats hadde Tromsø kunstforening viste en så høy aktivitet og kvalitet i sitt arbeid at den ble belønnet med dette bygget. Den kunne, med et bidrag fra Tromsø kommune som var mindre enn støtten fra Norsk kulturråd, med relativt små midler restaurere bygget på et nivå som ble godkjent av daværende fylkeskonservator. Ved åpningen 20. september 1981 var bygningen restaurert, alle vinduer avblendet og isolert, bygningen brannsikret med sprinkleranlegg, heis installert fra kjeller til loft, loftet forsynt med overlys og isolert slik at det kunne innredes til arbeidsplasser, et nytt planfritt vareinntak var etablert på baksiden inn til et magasin i 1. etg, og kjelleren kunne leies ut til bl.a. kunsthåndverkere. Dessuten var første og annen etasje spesialinnredet for utstillingsformål, med store åpne rom med godt daglys og kunstig lys. Tromsø kunstforening ble med dette bygget Nord-Norges fremste utstillingsarena, og en av de fremste i landet. Jeg hadde vært prosjektleder for restaureringen, og bidratt til at vi med de bevilgede midler fikk til langt mer til fordel for bruken av bygget enn de opprinnelige planene forutså var gjort. Hele restaureringsarbeidet hadde som overordnet mål å gjøre driftskostnadene og arbeidstimene for foreningen lavest mulig.

Siden har kunstforeningen drevet en helårlig utstillingsvirksomhet, og løpende gjort tilpasninger av interiørene til samtidskunstens stadig skiftende krav. Den har med det demonstrert bygningens høye arkitektoniske og funksjonelle verdi som utstillingssted for billedkunst. Det høye kunstneriske nivå har gjort at den har fått statlig driftsstøtte, som kunsthall.

En vederlagsfri overdragelse av bygningen til kommunen setter verdien både av Norsk kulturråds og kunstforeningens bidrag i årene før og årene etter 1981 til null. Det er som et ran. Et minstekrav til kommunen, også fra Norsk kulturråd, bør være at den kompenserer kunstforeningen fullt ut for tapet av et av landets fineste utstillingsbygg ved å skaffe den et nytt bygg, om ikke med samme arkitektoniske, så i alle fall med tilsvarende funksjonelle kvaliteter, og med samme kommunale ansvar for drifts- og vedlikeholdsutgifter som i avtalen fra 1980. Den vil snart finne at det er så kostbart at det billigste for kommunen vil være å la kunstforeningen fortsatt eie og disponere Muségt. 2.

  • Innlegget er et brev fra Dag Solhjell til Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap)

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse