Professor Kjell Arne Røvik ved Universitetet i Tromsø. Foto: Torgrim Rath Olsen

Tromsø-parlamentarisme og Politisk Voodoo

Resulatet etter fire år med parlamentarisme i Tromsø, er kjekling og konflikter, i tillegg til flere katastrofale beslutninger.

Forestillingen som Morskogen fremsetter, om at avisen Nordlys, er årsaken til at parlamentarismen må legges bort i Tromsø – er selvsagt helt feilaktig.

Tor Arne Morskogen er en flink fyr, men i sin artikkel hos Nordlys og Nordnorsk Debatt om parlamentarismen i Tromsø leverer han en usedvanlig slett analyse av denne styringsformen – iallfall vurdert ut fra statsvitenskapelige målestokker. Det gjelder både måten han mener parlamentarismen har fungert på, hva man har oppnådd med den, samt hans forklaring på hvorfor den nå avvikles. Innlegget hans blir kanskje litt bedre om man vurderer det som et forsvarsskrift fra en politiker med «vested interests» i denne styringsmodellen. Han opptrer imidlertid med «statsviterhatten» og må bedømmes ut fra denne påkledningen.

Hva er galt med hans analyse? For det første; han mener åpenbart at denne styringsformen er formannskapsmodellen overlegen. Men hva kan han vise til av resultater fra fire år med denne styringsformen? Vel, i denne perioden er det blant annet blitt banket gjennom en halvkatastrofal beslutning (Kvaløyforbindelsen over Håkøya), og en fullstendig katastrofal beslutning, nemlig valget av østre på bekostning av vestre E8-alternativ. Det er en betydelig lengre og langt mer kostbar vegløsning, den scorer langt dårligere enn det østre alternativ på den borgerlige Regjeringens egne opptrukne kriterier for samfunnsøkonomisk nytte, og har ført til at Tromsø i praksis er ute av prioriteringslisten. Denne beslutningen er så hinsides, at den sannsynligvis i generasjoner vil bli husket som selve gullstandarden for hvordan det ikke bør gjøres. Selv verdens best betalte “spinndoktorer” vil ikke kunne tåkelegge dette faktum. Så hvordan kunne det skje innenfor rammen av parlamentarismen – det som ifølge Morskogen er den ypperste styringsform? 

Det bringer meg til mitt andre punkt: Parlamentarismen har bidratt til å kraftig forsterke en særlig antagonistisk politisk kultur i Tromsø, der motsetningene, kjekleriet og konfliktene – også på det personlige planet - langt på vei blir konstruert og vedlikeholdt langs aksen borgerlig - sosialistisk. Parlamentarismen har åpenbart bidratt til å institusjonalisere og utdype disse konfliktlinjene, og, viktig; på en slik måte at det helt uproduktivt har «gått politikk» i nesten enhver fillesak.  

Det er kun i lys av innsikten om denne sterkt motsetningsfylte politiske logikken i Tromsø at man kan forstå den katastrofale beslutningen om å velge østre fremfor det ferdigregulerte vestre E8-alternativet. For østre og vestre alternativ kan ikke forstås i lys av klassiske ideologiske skillelinjer i  politikken, det er jo ikke slik at vestre løsning er et mer «sosialistisk» alternativ, mens østre mer tjener «storkapitalen» og høyresiden.  Det er derimot den totalt uproduktive og til dels ødeleggende politiske todelingen – muliggjort og forsterket gjennom parlamentarismen som styringsform – som har bidratt til dette.

Resonnementet høres kanskje langt og vanskelig ut, men handler egentlig om en såre enkel logikk, nemlig denne: dersom venstresiden har valgt alternativ x, så har høyresiden en tilskyndelse til å velge det motsatte, y - og vice versa; har høyresiden først valgt y, har venstresiden hatt en beveggrunn til å velge x. Denne enkle, og langt på vei imbesile logikken,  er et kart som dessverre kaster et tydelig forklarelsens lys over svært mange politiske beslutninger i Tromsø i perioden med parlamentarisme.

Tromsø trenger derfor sterkt en politisk styringsform som fremmer konsensus, ansvarliggjorte politikere og omforente politiske løsninger. Det er ikke tvil om at en eller annen variant av formannskapsmodellen vil passe langt bedre til de utfordringer byen har fremover enn et parlamentarisk system. Dersom man har behov for sammenligning her, er det bare å se til vår naboby Bodø. Mens man i den politiske ledelsen i Tromsø har kjeftet og kjeklet med opposisjonen – og fylt bl.a. lokalpressen med diletanteri omtrent på russeavisnivå -  har Bodøs langt mer ansvarlige og for-byens-sak dedikerte politikere innen rammen av en formannskapsmodell tatt smått utrolige sjumilssteg i riktig retning.

For det andre; Morskogen mener tydeligvis at parlamentarismen er mer demokratisk enn andre styringsformer i kommunen – inklusiv formannskapsmodellen. Det er selvsagt ikke umiddelbart riktig. Det er bl.a. tatt flere beslutninger under den parlamentariske modellen der det åpenbart kan stilles spørsmål ved den demokratiske kvaliteten – i betydningen graden av åpenhet og medvirkning. En slik sak er selvsagt beslutningen om badelandlokalisering til Templarheimen.  Denne beslutningen vil neppe gå inn i Wikipedia som selve gullstandarden for en kommunalpolitisk demokratisk, transparent beslutning – for å si det forsiktig.

For det tredje; Morskogen forsøker gjennomgående å skremme med at i en formannskapsmodell vil den demokratiske kvaliteten måtte vike som følge av at administrasjonen og rådmannsveldet gjeninntrer – og på bekostning av politikerne.  Frykten for byråkratiet er dog betydelig overdrevet. Den demokratiske kvaliteten handler nemlig ikke minst om graden av tillit som borgeren har til de beslutninger som myndighetene tar. Jeg føler meg for eksempel nokså sikker på at borgere flest i Tromsø jevnt over vil ha langt større tiltro til beslutninger der administrasjonen medvirker og er tungt involvert med sine fagkunnskaper, enn til tilfeller der det først og fremst er politiske broilere – i sikker avstand til de fagkyndige og på grunnlag av sine ideologiske ryggmargreflekser – som tar beslutningene. Tror du for eksempel det er tilfeldig at svært mange Tromsøborgere nå har langt mer tillit til en fagsterk direktør Nermo i Byutviklingsavdelingen - enn til mer eller mindre ideologisk forblindete broilere i transitt i rådhuset og i skarp rute mot neste politiske posisjon?

La meg avslutningsvis nevne, at jeg sitter i redaksjonsutvalget for et omfattende bokprosjekt som skal belyse utviklingen i Oslo Kommune etter innføringen av parlamentarismen der i 1986. I den forbindelse har jeg møtt svært mange både tidligere og nåværende Oslo-politikere. Det har slått meg, at selv om både Oslo og Tromsø har parlamentarisk styringsmodell, så er den politiske kulturen i de to kommunene svært ulik. Der Oslopolitikerne jevnt over preges av sterk felles dedikasjon på vegne av hovedstaden, imponerende raushet overfor politikere fra andre partier, god kommunikasjon og gjensidig respekt på tvers av partigrensene -  preges Tromsøpolitikerne langt mer av at det «går politikk» og utløses konflikter om selv de minste saker. Tromsøpolitikernes glansnummer under parlamentarismen har vært «politisk voodoo», det vil si at man med en gang muligheten byr seg, sørger for å stikke små nåler i motstanderne for å irritere, provosere, og ellers holde det politiske spillet i gang.

Absolutt til slutt: forestillingen som Morskogen flere ganger fremsetter, den om at avisen Nordlys, er årsaken til at parlamentarismen må legges bort i Tromsø – er selvsagt helt feilaktig. Hans resonnement her er snublende nær en klassisk konspirasjon. Han synes å forutsette at Nordlys, med noen navngitte journalister, nærmest har et prosjekt som går ut på å få fjernet den parlamentariske styringsformen i Tromsø. Klarer du å sannsynliggjøre dette, slik at vi kan tro på hypotesen, venter det intet mindre enn en Nobelpris. Men først må en lang rekke spørsmål besvares, for eksempel; hva slags tilskyndelse skulle Nordlys ha for å holde seg med en slik agenda? Jeg er overbevist om at du tar helt feil her. Parlamentarismen avskaffes i Tromsø først og fremst fordi det finnes meget gode argumenter for å gjøre det – argumenter og premisser som også store deler av befolkningen kan slutte seg til.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse