SERIØSITET: Dersom vi forutsetter at både byggenæringen og komunen ønsker en mer seriøs og bærekraftig utvikling så vil en dialog om særlige lokale forhold kunne løse eventuelle overgangsproblemer, skriver murmester Ottar Gohli og byggmester Kjell Skog.Foto: Arkiv

Tromsø sikrer seriøsitet og verdiskapning med nye regler

Erfaringen med Oslo-modellen så langt er gode og det virker som de aktører som deltar i konkurransene har tilpasset seg til de nye rammevilkårene.

Når Tromsø kommune nylig vedtok skjerpede regler for offentlige anskaffelser var det en polarisert debatt mellom politikerne, og i ettertid er det også noen som ønsker å problematisere konsekvensene av det nye regelverket. Etter vår oppfatning er det ikke grunnlag for det. 

Det nye regelverket er basert på den såkalte Oslo-modellen som ble vedtatt i mai 2017. Den er ikke låst til ulike kontraktmodeller, men setter en nødvendig grense for hvor mange ledd man kan ha på de ulike fagområder (underleverandør i kjede). Det innebærer at de som har tatt på seg en entreprise innenfor et fagområde, uavhengig av entrepriseform i prosjektet, har anledning til å supplere i ett underliggende ledd. Dette enten med bistand fra en underentreprenør eller innleie, men altså ikke begge deler. 
Oslo-modellen krever også at de som har sitt arbeid i et bemanningsfirma skal ha et fast ansettelsesforhold. Videre tillater Oslo-modellen flere ledd dersom det på grunn av uforutsette eller spesielle omstendigheter gjør det nødvendig for å få gjennomført kontraktarbeidene. Ytterligere er det i modellen krav til andel fagarbeidere og lærlinger. På bakgrunn av dette kan ikke vi se at f.eks. totalentreprise blir mer krevende med det nye regelverket.

For dem som arbeider med utgangspunkt i bygghåndverksbedrifter, basert på egne ansatte fagarbeidere og lærlinger, er det åpenbart et behov for å gjøre noe med situasjonen på offentlige bygge- og anleggsprosjekter. Gjennom tillitsverv i landsomfattende organisasjoner i byggenæringen har vi også fått anledning til å følge utviklingen rundt om i landet. 
Den er lik situasjonen i Tromsø og virker slik i markedet at de bedrifter som baserer virksomheten på egne ansatte og ordnede arbeidsforhold stiller svakere i en anbudskonkurranse. Vi er ikke imot nye former for organisering av byggeprosjekter, men når dette i stor grad har den effekt at de som vinner anbudet i hovedsak setter bort alt arbeide til underliggende leverandørledd og kun administrerer prosjektet, er ikke dette basert på innovasjon og kreativitet som er til det beste for byggenæringen og samfunnsutviklingen. 
Om offentlige innkjøpsregler fremmer et løsarbeidersamfunn er det få av oss som har fordel av det. Vi som håndverksmestere ønsker å bruke kreativiteten vår på å skape gode bygg med ny teknologi og organisering. Ikke på å finne modeller på hvordan vi kan betale våre ansatte minst mulig.

Helst vil vi ha en effektiv forskrift for offentlige anskaffelser som ville sikret lik praksis over hele landet. Det har vi ikke. Det har vært flere forsøk på å definere anbefalte seriøsitetsbestemmelser, men de har ikke vært stramme nok til å få en endring. Det er bakgrunnen for at bl.a. flere kommuner nå skjerper sine regler ytterligere.  
Det er verdt å minne om at riksrevisor Per-Kristian Foss i september 2017 viste til at de sentrale myndigheter og ulike regjeringer har forsømt arbeidet mot arbeidslivskriminalitet i mange år, og stilte spørsmål til hvorfor det går så sent med å få gjort noe med det. Foss peker på en mangeårig situasjon hvor det på byggeplasser med det offentlige som byggherre er påpekt betydelig innslag av arbeidslivskriminalitet, til dels mafialignende tilstander, skatte- avgiftsunndragelser og utestengelse av seriøse aktører med egne ansatte fra å kunne nå opp i konkurransen. 
I siste instans krever utviklingen ansvarliggjøring av den øverste politiske og administrative ledelse i kommuner og andre deler av offentlig sektor. 
Når store kommuner som Oslo, Skien, Telemark fylkeskommune og Tromsø tar grep er det håp om at de mindre følger etter, og vi er glad for at Tromsø vil gå foran, som et eksempel til etterfølgelse sammen med blant annet Oslo, og ikke dilte etter. 

Erfaringen med Oslo-modellen så langt er gode og det virker som de aktører som deltar i konkurransene har tilpasset seg til de nye rammevilkårene. Det har vært noen diskusjoner knyttet til forståelsen av ledd, men slik vi oppfatter dette er kommunens ledelse innstilt på å komme med presiseringer slik at dette knyttets opp mot fag. 
Dersom vi forutsetter at både byggenæringen og kommunen ønsker en mer seriøs og bærekraftig utvikling så vil en dialog om særlige lokale forhold kunne løse eventuelle overgangsproblemer.
Bygge- og anleggsnæringen er en betydelig næring. Den leverer varer og tjenester for hele 250 millioner kr pr. time og er således en av de store verdiskaperne i Norge. Offentlige etater er som oppdragsgiver en stor aktør i det norske bygge- og anleggsmarkedet. 

Det er åpenbart at arbeidslivsforhold, skatte-/ avgiftsunndragelser og tungt innslag av kriminalitet i en så stor sektor utfordrer hele den norske modellen og vår velferd. Til syvende og sist er  det offentlige selv og fellesskapet som må plukke opp regningen.
 En nødvendig innskjerping av regelverket kan få som konsekvens at aktører som har gjort det til en forretningsmodell å videreformidle arbeid og tjenester til en rekke underleverandører med ulik standard og kvalitet, vil få mer krevende rammebetingelser. Det kan nok både offentlig sektor som oppdragsgiver og de fleste som ønsker en seriøs bygge- og anleggsnæring kunne leve med. 
Oslo- modellen brukt på kommunale byggeoppdrag i Tromsø vil gjøre yrkesfag mer attraktive, gi flere lærlinger i byggfagene, mer fokus på kompetanse og fagarbeid, høyere byggekvalitet og selvfølgelig større skatteinngang fordi serøse firma og kortreist arbeidskraft premieres.

Vi merket oss i kommunestyredebatten ble uttrykt bekymring rundt kostnadene ved innføring av Oslo-modellen. Erfaringene fra Oslo viser ikke at det er tilfelle. Når kompetanse og fagarbeid blir et konkurransefortrinn gir dette heller en gevinst. Når vi så også tar med flere lærlinger og fast ansatte i trygge jobber gir dette helt andre ringvirkninger. Etter vår mening er dette en god investering for Tromsø kommune.

For både håndverksbedrifter og utførende entreprenører er det avgjørende at det er rammevilkår som sikrer markedstilgang og anledning til å delta i konkurransen på like vilkår. 
Det skal ikke være en ulempe i konkurransen å være lokal bedrift med egne ansatte. Honnør til Tromsø kommune for at de har vist vei og etablert et anskaffelsesregelverk som også er god næringspolitikk. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse