Annonse
Mange vil nok være enig i at vajnn og bajll (og bojll selvsagt!) har vært typisk for tromsødialekten, men formene vann og ball har fått mer og mer utbredelse bland nye generasjoner tromsøværinger, konstaterer dialektprofessor Hilde Sollid. Foto: Yngve Olsen

Tromsødialekten – en omsvermet skjønnhet

To tromsøungdommer jeg møtte, beskriver seg selv som samfunnskameleoner, og dette syns jeg er et godt bilde på vår omskiftelige språklige hverdag.

Tromsø ble kjøpstad i 1794. Dette er en viktig milepæl i byens språkhistorie. Kjøpstadprivilegiet gjorde øya i Tromsøysundet stadig mer attraktivt både for fiskerbønder og handelsfolk. Innen det området som i dag utgjør Tromsø kommune, økte antallet innbyggere fra rundt 2700 til 6900 i perioden 1800 til 1900. Befolkningsøkninga er først og fremst resultat av tilflytting, og tilflytterne hadde med seg sine språk og talemål fra fjern og nær.

Bymålet vokser fram

Vi vet lite om hvordan språksituasjonen var i kjøpstaden Tromsø til å begynne med, men fra forskning om nye byer og byvekst i Norge vet vi at etter en tidlig fase med språklig stabilitet, blir situasjonen prega av språklig og dialektalt mangfold. En del av bildet er at det er mange ulike språk og dialekter som møtes. I prosessen med å bli en by, blir det også viktig å skille seg ut fra stedene rundt, også språklig sett. Etter hvert det vokser det fram en ny stedsidentitet, og byen blir språklig samlende.

Byvekst innebærer også at det utvikler seg sosiale forskjeller innad i byen, noe som også kan komme til uttrykk gjennom språket. En slik utvikling ser vi også spor av i Tromsø. I 1917 beskriver professor Ragnvald Iversen følgende i sin bok om Tromsø bymål:

“Et bymaal er – kan en gjerne si – en omsværmet skjønhet. Paa den ene side staar bygdemaalene; det er den gamle og trofaste, stundom dog litt tilsidesatte beiler. Paa den anden side trænger en ny rival sig frem; det er bokmaalet, det officielle sprog, skolens, kirkens og administrasjonens sprog, pressens sprog, «den dannede dagligtale”.

Iversen peker på at det rundt 1917 var en type språklig variasjon i Tromsø som henger sammen med den sosiale bakgrunnen til innbyggerne. De som representerte det lokale borgerskapet, brukte «den dannede dagligtale», der ord og bøying er lik de variantene som finnes i skriftspråket og i talemålet på det sentrale Østlandet. De som representerte arbeiderklassen, brukte i større grad lokale dialekter fra området rundt byen.

I et intervju jeg gjorde med en tromsøværing, jeg kaller han Mikal, forteller han om en liknende situasjon da han vokste opp på 1940-1950-tallet. Mikal veksla i det daglige mellom det han beskriver som ‘riksmål med tromsøtonefall’ og ‘den breie tromsødialekten’. Også i intervjuet veksler han mellom disse to ved å bruke både ordformer som jei, snakketgutter, ikke og æ, snakka, gutta, ikkje. Han oppfatter begge variantene som tromsødialekt, og at de begge er en viktig del av hans identitet som tromsøværing.

Fram mot nytt årtusen

Byens tiltrekningskraft holder seg gjennom 1900-tallet, godt hjulpet av næringspolitiske og samfunnsmessige endringer. I løpet av dette århundret har antall innbyggere vokst fra 6900 til i overkant av 59 000 personer i år 2000. Språksituasjonen i Tromsø er med andre ord fortsatt prega av tilflytting og stor språklig variasjon.

Jeg er selv en av de mange som har bidratt til befolkningsveksten på 1990-tallet, og som innflytter til Tromsø, har jeg blant anna lagt merke til at noe har skjedd med nektingsordet i bymålet. Ikkje har lenge blitt oppfatta som typisk for tromsødialekten, men i dag ser ikke ut til å vinne terreng. For Mikal er forma ikkje typisk for den breie tromsødialekten, mens ikke er forbundet med riksmål med tromsøtonefall. Dialektundersøkelser fra 1990-tallet viser at tromsøværinger med foreldre fra Tromsø foretrekker ikkje, mens de med foreldre fra andre steder foretrekker ikke. Utviklinga fra mer ikkje til mer ikke viser at de språksosiale skillelinjene mellom arbeiderklasse og borgerskap som Ragnvald Iversen peker på, ikke er like tydelige eller relevante.

Like interessant har det vært å følge ord som vann og ball, altså palataliseringa, i tromsødialekten. Mange vil nok være enig i at vajnn og bajll (og bojll selvsagt!) har vært typisk for tromsødialekten, men formene vann og ball har fått mer og mer utbredelse bland nye generasjoner tromsøværinger. Interessant nok var det en periode på 1990-tallet man kunne høre tromsøungdommer snakke om varnn og barll (altså med en uttale av nn- og ll-lydene lik den vi finner i ordene barn og perle). Denne uttalevarianten fikk ikke fotfeste i Tromsø.

Det finnes mange eksempler på variasjon i tromsødialekten i dag, og det er stadig nye språklige utviklingsprosesser å følge med på. Selv er jeg nysgjerrig på hva som skjer med hunkjønnsordene. Velger dagens unge tromsøværinger den tradisjonelle forma ei lampa, eller er det kanskje ei lampe eller en lampe som gjelder?

Dagens språksituasjon

Språklig variasjon gir oss mulighet til å bruke språk til å gjøre oss mer lik noen og samtidig mer ulik andre. Vi bruker språket til å uttrykke tilhørighet, for eksempel til venner på skolen eller til hjemstedet vårt. To tromsøungdommer jeg møtte, beskriver seg selv som samfunnskameleoner, og dette syns jeg er et godt bilde på vår omskiftelige språklige hverdag.

Fra vi er små, velger vi mellom ulike tilgjengelige dialekttrekk. Mikal, som jeg nevnte tidligere, forteller de valgene han hadde tilgjengelig i barne- og ungdomstida på midten av 1900-tallet. For han var det lokale riksmålet foretrukket hjemme og på skolen, men ute blant venner var det den breie tromsødialekten som gjaldt. Selv har jeg observert at mine egne barn brukte ikke i barnehagealder, og veksle over til ikkje i barneskolen, sannsynligvis snakke mer likt nye venner på skolen. Vi voksne har de samme mulighetene som barn til å velge og veksle mellom ulike dialekttrekk. Med til dette bildet hører også alle de andre språklige ressursene vi har til rådighet.

Den sterke tilflyttinga til Tromsø har bidratt til en interessant språkhistorie de siste 225 år. Fortsatt er det mye vi ikke vet om den lokale språkhistoria og dagens språksituasjon. Men ett er sikkert – Tromsødialekten er fortsatt en omsvermet skjønnhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse