KVENSK KULTUR: Skoleklasse i Skibotn i Troms i 1927. 18 elever som alle var to-språklige norsk og finsk, mange kunne i tillegg samisk. Lærer Karina Pedersen (Tromsø-seminarist) lærte dem lese- og skrivekunsten på alle tre språk. Foto: Samuli Paulaharju, Oulu.

Tromsøseminaristene og kvenene

Det bærer galt avsted å gjøre en enkelt yrkesgruppe, lærerne, til syndebukker for fornorskning som en skamplett på norsk historie, skiver Bjørnar Seppola.

Den kvenskfinske kulturen var svært levende i 1945, men gikk likevel under.

Det forekommer en del tvilsom informasjon i debatten om Tromsøseminaristene. Fornorskningsarbeid i årene før krigen lyktes ikke. Det store språkskiftet i den kvenskfinske befolkning (og den samiske?) skjedde etter 1945. Det er først og fremst i etterkrigstidens Norgeshistorie vi må søke etter forklaringer på fornorskningen.

Fram til 1936 fikk norske barn, med kvensk/finsk som morsmål, som hovedregel opplæring i å lese og skrive kvensk/finsk når det praktisk var mulig. Denne opplæringen var knyttet til den daværende skolelovens bestemmelse om at troslære kunne foregå på kvensk (finsk) og på lappisk (samisk) dersom de lokale skolestyrene vedtok det. Det sier seg selv at når opplæringen i kristendom, som på den tiden var en stor del av elevenes skoledag, foregikk med finske bibler, katekismer og salmebøker, så lærte barna å lese og skrive også det språket, - i tillegg til norsk som ble brukt i de øvrige skolefagene.

Den 7. juli 1936 reviderte Stortinget skoleloven. Skolestatsråden hadde innstilt på at retten til å bruke kvensk/finsk i kristendomsopplæringa skulle videreføres, og utvides til at den enkelte skolekrets kunne bestemme opplæring på kvensk/finsk. Men Stortinget ville det annerledes. Etter et benkeforslag fra Finnmark, etterfulgt av en kort debatt, vedtok Stortinget i stedet at all opplæring i finsk i norsk skole skulle opphøre.  Fra og med 1936 var de kvensk/finske skolebøkene ikke lengre tillatt i norsk skole. Samiske bibler, katekismer og salmebøker stod tilbake som eneste mulighet i tillegg til norsk.

Av saksframlegget til Stortingets møte den 7 juli 1936 får vi vite mye om situasjonen for kvensk (og samisk) i skolen på 1930-tallet. Der kan vi lese at antallet barn som fikk opplæring på kvensk/finsk var gått sterkt tilbake, grunnet lærermangel etter at lærerutdanningen for kvensk/finsk ble stengt i 1904. Likevel var det i 1936 fortsatt 276 barn, ca 50 pr årskull, som fikk opplæring på kvensk/finsk. Griper vi fatt i disse opplysningene og multiplisere med levealderen, ser vi at det i 1936 må det ha vært 3 – 5000 kvener i Norge som hadde fått opplæring i å lese og skrive finsk i norsk skole. Og minst like mange hadde fått opplæring i å lese og skrive samisk. Av andre kilder kan vi beregne at antall personer som snakket kvensk/finsk i 1945 var 15 – 20 000 hvorav altså 1/4 hadde fått lese og skriveopplæring. Det kvensk/finske språkmiljøet var således i hovedsak intakt da gjenreisningen etter krigen startet.

Mange nålevende kvenske etterkommere husker kvenskfinsk miljø på 1950- og 1960-tallet. De voksne hadde finske bøker og holdt finske aviser. Samtalen mellom dem gikk på finsk, både når de snakket om nyheter fra avisen og om ting i hverdagen. Våre foreldre og besteforeldre hadde lært å lese og skrive sitt morsmål på skolen i årene før krigen, men vi som var unge ikke fikk lære å lese og skrive finsk i tillegg til norsk. Vi kunne ikke lese, og ble stående utenfor. Vi gikk på en skole som var norsk på en annen måte enn den skolen som våre foreldre og besteforeldre hadde gått på. Skolen før krigen hadde et nært forhold til sitt flerkulturelle lokalmiljø, mens skolen etter krigen ble en skole med sentral styring fra maktsentrene sørpå.

Man kan nok finne eksempler på seminarister som i også i årene før krigen fulgte politiske strømninger i samtiden og la unødige hindringer i vegen for bruk av morsmålet. For disse lærerne har ofte latt igjen spor etter seg i avisinnlegg og klagebrev fra sinte foreldre, eller i forskernes intervjuer i nyere tid. Men til tross for politisk motvind, må de fleste lærere før krigen må ha fulgt lovens bokstav, og det pedagogiske prinsipp om at leseopplæring skal gis på morsmålet, helt til Stortinget i 1936 sa stopp. Ellers hadde vi ikke hatt så mange lese- og skrivekyndige kvener som vi hadde på 1950- og 1960-tallet.

Skolepolitikken overfor de finsktalende barn kontra de samisktalende i åra etter krigen ble svært forskjellig. Bare ved å lese mønsterplanen som Stortinget vedtok i 1974, ser vi at tilbudet til de samiske barn er opplæring i samisk, mens det for de finsktalende barn er å «styrke opplæringen i norsk». Også Stortingsdebatten om finsk i skolen i 1985 forteller oss at det fortsatt var og er langt fram til en eventuell endring for kvensk/finsk. 

Det var ikke seminaristene i mellomkrigstida som bestemte at morsmålsopplæringa i finsk i årene etter krigen skulle nektes de finsktalende barna. Det var Stortinget som bestemte at så skulle gjøres og stadfestet det gjennom vedtak etter vedtak. Og Stortinget velges av det norske folk. Seminaristene før krigen lyktes ikke. Men fornorskningen etter krigen lyktes. Den kvenskfinske kulturen var svært levende i 1945, men gikk likevel under. Det er norske holdninger og norsk politikk i etterkrigstiden vi må konsentrere oss om når vi skal lete etter svarene på hvordan og hvorfor. Og vi må favne bredere enn å prøve å gjøre en enkelt yrkesgruppe, lærerne, til syndebukker for en skamplett på norsk historie som tilkommer Storting og Regjering.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse