Annonse
Blåtimen i fiskeværet Bugøynes Sør-Varanger. Foto fra Wikipdia

Tung tids tale

Vår identitet er jo i stor grad forankra i en fasttømret tro på uforstandige, hjerteløse og brutale myndigheter, til dels også til forakt for dem.

Vi finnmarkinger strever hele tida med å gjenerobre enn trygg og stolt identitet vi er blitt frarøvet av undertrykkende kolonister og ransmenn utenfra. Dette får vi stadige påminnelser om, og tiden gis aldri en sjanse til å lege våre sår

Parallelt med dette soler vi oss i glansen av våre spektakulære naturomgivelsene og driver omdømmebygging utad. Høymælt dyrker vi det fantastiske og særegne.

Den generasjonen som i hovedsak ble formet av røtter festet til lokale verdier og fant roen og balansen i et liv som pendlet mellom ytterpunktene idyll og elendighet, er på vei til grava. Nå dominerer det som er nytt, moderne og trendy. Det er forresten et paradoks i dette: Finnmark framstilles ofte som mulighetenes land, som et område der drømmer kan realiseres. Om dette er riktig, hvorfor strømmer folk likevel ikke hit i hopetall?

Jo, forklaringen er enkel. I Finnmark er det også så besværlig å bo at vi må ha alskens pakker, tiltak og stimulanser for å være her. Her tåles det ikke snakk om å redusere, tiltakene må forsterkes, for vi har det jo i bunn og grunn ganske fælt i landet der drømmene kan bli virkelighet.

Vi er sjøl best egnet til å forvalte egenart og kultur forankra i enorme ressurser i en storslått natur, påpeker vi stadig overfor utenforstående. Vi vet hva vi vil, men får det ikke til. Her må vi erkjenne at vi også er noen stakkarer, som havner i nød og uføre, om vi ikke stimuleres med virkemiddeltiltak som berger oss unna avgrunnen i et liv under brutale og forferdelige naturgitte forhold.

Hva om storsamfunnet virkelig ga fan, og overlot alt til oss sjøl? Vår identitet er jo i stor grad forankra i en fasttømret tro på uforstandige, hjerteløse og brutale myndigheter, til dels også til forakt for dem. Og om vi mislyktes med å styre oss sjøl? Hva da – vil sjølforakten gi oss en like sterk finnmarksidentitet, sameidentitet eller kvenidentitet som den vi forankrer i våre holdninger til myndighetene i fortid og nåtid?

Jeg ser på gradestokken som viser vel -30⁰ C om morgenen den 8. mars. Gratulerer med dagen, kvinner! Vårmåned, sier søringene. De har nå sin måte å si det på. De bør komme til oss og se på gradestokken. Så slipper vi å frykte reduksjon av virkemiddeltiltakene. Da vil de også skjønne at vi må ha flere. Så kjære sentralmyndigheter: Norge har et stort oljefond, så kom med milliardene vi trenger om vi skal stå han av.

Om jeg er en svartsynt pessimist. Kanskje det. Men noe å se fram til har jeg likevel. Folkefesten Finnmarksløpet har allerede startet, og til sommeren får vi Arctic Race. Slikt skaper futt, fres, glede og godt humør. Det får oss til å glemme vår begredelighet i vår undertrykte posisjon. Vi har et umettelig behov for å oppleve det fantastiske og spektakulære. Godt vi har uberørt natur, snøskutere, ATV-er og andre terrengkjøretøyer. Elv, vann og hav, hytter og båter. Sjelebot i det trøstesløse.

Mellom Finnmarksløpet og Arctic Race har vi 17. mai. En folkefest det også? Jeg vet ikke. Norges konstitusjon bærer et stort ansvar for vår elendighet, leste jeg nylig. Skal man feire staten som med vitende og vilje har nedvurdert oss i århundrer og som fortsatt gjør det ifølge de siste ukers opplysende debatt?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse