Annonse
Det går opp for mange at områdene de alltid har bodd i, eller flyttet til, som man har tenkt at har vært tiltenkt ”kun oss”, er i endring. Turistene kommer, og mange tenker nok at de må få med seg naturopplevelsene før de blir forurenset av kommersielle aktører og først og fremst: mennesker. Mange mennesker, skriver Berit Kristoffersen. Foto: Lofotposten

"Før turistene kommer"

Noen mener at vi bare ser fortroppen av de mange reisende som skal innta Nord-Norge.

«Vi må få oss en tur på Mannen før turistene kommer», kommer det fra venninna mi i det vi svinger ut fra innkjørselen min i Vik utfor Leknes i forrige uke. Mannen ser vi rage over Haukland, stranda som er på mange sin «bucket list» over steder du bare må besøke når du er i Lofoten. Venninna mi har bodd her siden 2015 og jeg siden 2016. Vi er også ganske typiske for de ”twenty and thirty something” som flytter til Lofoten for å leve tett på naturen. Her realiserer vi sider av oss selv bylivet i Tromsø og Oslo ikke gir rom for. Men det er ikke bare vi som nylig flytta hit, eller turistene, som viser at det setter pris på Lofoten. De som har bodd her hele livet poster flere bilder av fisketurer og går mer på fjellet. 

Samtalen vi hadde er nok ikke unik i Nord-Norge. Det går opp for mange at områdene de alltid har bodd i, eller flyttet til, som man har tenkt at har vært tiltenkt ”kun oss”, er i endring. Hemmelige stier, multebærmyrer og gjemte strender blir gradvis mer besøkt og dokumentert av turister, på Instagram, reise-blogger og på Facebook. Turistene kommer, og mange tenker nok at de må få med seg naturopplevelsene før de blir forurenset av kommersielle aktører og først og fremst: mennesker. Mange mennesker.  

En kompis som er bonde har etter førti år sluttet med sau, nå er det kun kyr og okser i fjøsen. Det var ikke med lett hjerte, men en av grunnene er den eksplosive veksten i folk som tråkker rundt på fjellet ”hans”, for å ta bilder av landskapet, strendene og havet, og ja - hans sauer. Men da sprer sauene seg over et så stort område at det stresser dyrene og gjør arbeidet med å holde styr på dem og sanke de inn mye vanskeligere. Og derav mer tidkrevende og dyrere. Og det er ikke bare turistene, men også lokalbefolkningen som stadig oftere står parkert ved foten av fjellet. 

Ei gammel gårdsdame i nabolaget, som jeg bruker å drikke kaffe med, har kjeftet ned alle som går over jordet og ned til havet for å fiske ved Nappstrømmen. Hun bor tilfeldigvis på det mest perfekte stedet i Lofoten for å fiske etter villaks. Fremmedfolk i fjæra og på jordene hennes (hvor de uansett ikke har lov til å gå over) kan nok telles på to hender hver dag om sommeren. Nå nærmer hun seg åtti, sitter alene i et hus, og er overveldet av hordene av fritidsfiskere som vil akkurat dit, der hun bor. Hun forteller at grunnen til at hun kjefter er at det er utrygt med fremmede rundt husveggene døgnet rundt, de skremmer henne. Fritidsfiskerne tilpasser seg laksen, og vil fiske når den biter. Gamle damers leggetid vet de fint lite om. 

Turistene kommer altså, og det i stort monn. I et forskningsprosjekt jeg gjorde med Lofotrådet i 2016 viste det seg at turistene selv ikke plages av «turistifiseringen» (eller people pollution som det heter på engelsk), men de ønsker heller ikke at det skal komme flere turister. De vil at Lofoten skal være ekte, og helst «helt likt» når de kommer tilbake om noen år. Og det vil ni av ti. Men nå kommer de for første gang, eller tilbake, om vinteren, våren, høsten, noen vil til og med feire jul her. Det krever planer og strategier for hvordan vi som samfunn, i stor og liten skala, skal håndtere veksten av reisende samtidig som vi ivaretar økologi, natur og folk som bor der. Noen mener at vi bare ser fortroppen av de mange reisende som skal innta Nord-Norge. Men akkurat som det er et poeng for turistene at Lofoten skal være genuint i dag og i framtida, er nok det høyeste ønske til de som bor i Lofoten at stedet de bor på ikke skal forandre seg, at det skal være gode steder å bo også for de neste generasjonene lofotinger. 

I dette fremtidsbildet troner fiskeriene øverst. «Ingen turisme uten kystfiskeren», som en fra Vestvågøy fortalte på fuglesafari på Røst i 2015. Turismen kan få blomstre hvis det ikke skjer på bekostning av andre næringer, som fiskeri og landbruk, og turismen som en helårsnæring med gode opplevelser i pakt med lokalsamfunnene ønskes velkommen. Profesjonalisering av næringa er allerede godt i gang. Det betyr at man kan tjene mer penger på turismen om man klarer å unngå for mange av camperne og bobilene, sprer turismen utover større deler av året og større deler av Lofoten. Da kan det bli en helårsnæring som ikke trykker for hardt, ett sted. Kommunene gjør så godt de kan, men mangler penger til den mest elementære tilretteleggingen og har ikke kontroll på den enorme markedsføringen som Lofoten brukes til nasjonalt. Politikerne og kommunene vil, som lokalbefolkningen, at Lofoten ikke skal bli rene «turistvær».  Lofoten må ikke ødelegges og da må noe gjøres «før turistene kommer». 

Eksemplene viser bekymringer og konflikter som vokser frem når det blir mer press på våre felles ressurser og arealer, og forsterkes av de reisendes manglende kjennskap til hvilke skrevne og uskrevne regler som gjelder. Den nasjonale verktøykassa er ikke «robust» - den gir lite drahjelp for å ta grep og ansvar for det som skjer. Det er ikke gjestfriheten det står på men det er grenser for hvor mye man tåler om man mangler beredskap for å ta imot flere gjester.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse