Annonse
Nordkapp platået står som et grelt eksempel på hvor galt det kan gå. Norges nordligste fastlandspunkt ble første gang privatisert i 1928 og er trolig privatisert for alltid. Foto: Ragnhild Gustad

Turistnæringa: Politisk styring eller bondefangeri i nord enda en gang?

Så inn i tåkeheimen nordnorsk. Det er bare i Nord-Norge en kunne akseptere noe slikt!

_ Denne avtalen er helt underlig. Så inn i tåkeheimen nordnorsk. Det er bare i Nord-Norge en kunne akseptere noe slikt!

Kraftsalven kommer fra professor Frank Aarebrot. I Nordlys sin lørdagsreportasje om Nordkapp platået sammenligner den kjente professoren avtalen som sikrer Rica Eiendom i Oslo enerett til naturressursen Nordkapp, med at Olav Thon skulle fått lov å ta inngangspenger for at folk skulle slippe inn i Frognerparken.

Inngangsbilletten til Nordkapp er i dag 270 kroner per person.

De fastboende får gå inn gratis. Nordkapp Reiseliv får 1 million kroner i årlig støtte. Ut over det er det lite igjen lokalt av naturressursen, kun 5 prosent av arbeidsplassene i kommunen er tilknyttet overnattings og serveringsvirksomhet.

Tirsdag har ordfører Kristina Hansen i Nordkapp invitert til dagseminar i Honningsvåg hvor temaet er forvaltning og utvikling av et av landets aller fremste reisemål. Det er imidlertid lite kommunen kan gjøre, selv om festeavtalen til Rica går ut neste år. Det ligger nemlig føringer i avtalen som gjør at den vil bli videreført. Staten, ved Finnmarkseiendommen (FeFo), eier grunnen og henter inn festeavgiften. Det FeFo kan forhandle med Rica Eiendom om, er vilkårene, herunder også avgiften.

 Kommunen prøver, men er i realiteten satt på sidelinjen.

Frank Aarebrot har helt rett. Nordkapp platået står som et grelt eksempel på hvor galt det kan gå. Norges nordligste fastlandspunkt ble første gang privatisert i 1928 og er trolig privatisert for alltid.

Ville vi inngått en slik avtale i dag? Det er faktisk ikke usannsynlig.

Turistene står nå i kø for å oppleve Nord-Norge. De vil se naturen, midnattssola og nordlyset. Reiselivsnæringa er i ferd med å vokse seg riktig stor, og blir dermed enda mer interessant for investorer og de største aktørene.

På et valgmøte i Tromsø forleden, arrangert av NHO og Nordlys, var reiseliv et av temaene. Fra næringen var utfordringen til politikerne: mer tilrettelegging! Og politikerne nikket gjenkjennende: tilrettelegging er viktig.

 Hva betyr det?

Hva vil vi med reiselivsnæringa? Hvilken retning ønsker vi på utviklingen? Ved siden av oljen, vannkraften og fisken er den vakre og attraktive naturen vår største ressurs.

Vi greide det med vannkraften. Vi greide det med oljen. Da tenkte vi annerledes. Det har vært avgjørende for at velferdsstaten Norge er blitt en av de aller beste i verden. Når noen hevder at vi nordmenn bare har hatt flaks og trukket vinnerloddet fordi det tilfeldigvis finnes olje her, så er ikke det sant.

For flaksen ble kombinert med politisk vilje til å styre næringa, og til å sørge for at det ble noe igjen til staten, og dermed oss alle. Den «flaksen» har ikke befolkningen i svært mange andre oljerike land hatt.

Vi har i varierende grad greid det når det gjelder havet og fisken. Dårligst stilt er det i oppdrettsnæringa. Den har på få år blitt et klassisk eksempel på hvordan storkapitalen skaffer seg tilgang til allmenningen. Med noen få unntak, er næringa overtatt av store konserner uten lokal tilknytning. Ordførere langs kysten fortviler. Det blir forsvinnende lite igjen til vertskommunene. Nå har Stortinget vedtatt ressursskatt, som kompensasjon for leie av sjøarealer, men den er foreløpig liten, og det vil bli en kamp å få økt den. Motkreftene og lobbyistene er som kjent sterke.

Jeg har ingen ting imot at næringsutøvere får noe igjen for sine investeringer. Men i tilfellet Nordkapp er forholdet at ett selskap har fått enerett på hele området, og på å ta seg godt betalt for at folk skal kunne oppleve det mest attraktive geografiske punktet landet vårt har. Mens det drypper lite og ingen ting på vertskommunen.

Da «sjitdebatten» om Lofoten ble aktualisert i sommer, gikk NHO sterkt imot turistskatt på en tikrone til kommunene, betalt av den enkelte turist og øremerket sanitære anlegg langs veiene. Men det er åpenbart helt greit at næringen selv, som i tilfellet Nordkapp, tar seg svært godt betalt av de samme turistene, for å tilrettelegge for slike fasiliteter.

Nordkapp kommune rykket nedNHOs siste kommunebarometer. For til tross for at kommunen har et av Norges største turistmål, finner vi de største arbeidsgiverne innen helse og sosial, fiskeri, varehandel, industri og undervisning. Og bare fem prosent innen overnatting og servering.

Bransjen selv mener altså at politikerne må sørge for mer tilrettelegging. For veksten ventes å bli stor. Men hva vil vi med turistnæringa? Hva med oss som bor her? Vi har vel også eierskap til naturressursene våre?

Jeg savner temaet i den pågående valgkampen. Det er vår felles eiendom – allmenningen - det handler om. Og hvis vi ikke passer på – gratis tilgang til felleseiendommen enn så lenge.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse