Annonse
Det samiske flagget foran Regjeringsbygget ved siden av det norske flagget på samenes nasjonaldag 6. februar. Foto: Knut Falch / SCANPIX

Tvinger urfolk inn i en raseideologisk ramme

Det er viktig å kjenne til sitt genetiske opphav, men et samfunn og dets borgere burde ikke defineres utifra genetikk og heller ikke utifra følelser over sin etniske tilhørighet.

Alle som bor i Norge er norske, vil mange mene. Og det er riktig for nordmenn og de som har innvandret, men kan ikke gjelde for urfolk.

I en higen etter naturressursene også i urfolks tradisjonelle områder, tvinger bl a Norge samene inn i en samfunnsramme som i sin definisjon og forståelse pendler mellom en rasistisk og rasenær etnisk ideologi. Det er vanskelig å unngå at genetisk opphav eller en etnisk tilhørighet får betydning, når urfolk må definere sin samfunnstilhørighet utifra slike begrep. Jeg skriver «tvinger», fordi man også i Norge idag forsøker å unngå at samene kan definere seg utifra en geografisk ramme, slik de fleste formelle folkeidentiteter er forankret. I stedet for å følge bestemmelsene i internasjonal lov om at urfolk skal fortsatt få eie sine tradisjonelle områder, så prøver man i Norge å etablere et sameie (Fefo), hvor nordmenn skal eie minst 50 prosent av områdene. Det er et konsept om parallellsamfunn i urfolksområder. I beste fall. Resultatet er nok heller en ytterligere desimering av det samiske samfunnet, nettopp utifra det faktum at det da ikke finnes noen «samiske områder» igjen. Heller ikke illusjonen om det. Det er et drepende trekk. Så kan man gjerne fortsette å krangle i det uendelige om hvem og hva en same er.

Alle som bor i Norge er norske, vil mange mene. Og det er riktig for nordmenn og de som har innvandret, men kan ikke gjelde for urfolk. Urfolk må beholde sine tradisjonelle områder i landet, slik at de kan definere sitt samfunn utifra disse områdene. Alle som bor i de samiske eierområdene i Norge må formelt betraktes som samer. Siden urfolk også er borgere av det landet deres områder er innlemmet i, så må det riktignok være en bred kontaktflate mellom det å være same og det å være norsk, men det skal ikke gå i veien for en hoveddefinisjon av urfolkets borgere og samfunn utifra sine geografisk avgrensete områder. Disse områdene må danne rammen for et mest mulig selvbestemmelde urfolkssamfunn innenfor den selvstendige stat områdene finnes i. Vi går i motsatt retning av det i Norge. 
 
I Norge - som hos de fleste - virker det som om vi er inne i en forvirret boble over hvordan urfolkssamfunn skal defineres ved siden av det store bildet av innvandring og migrasjoner. Ja selv spørsmålet om innvandring og migrasjon er diffuse begrep i forhold til kulturell og nasjonal identitet. Noen ønsker å utvikle staten til et kulturelt mangfoldig samfunn, mens andre vil ha strengere integrering, også kulturelt. Jeg må si at integrering vil måtte bli viktigere parallelt med økningen av innvandring og migrasjoner, enten de er katastrofe eller frivillig betinget. Det «fargerikt fellesskapet» må man som hovedregel prøve å fremelske som et forhold mellom ulike folk, der de bor og slik de har utviklet seg opp gjennom historien. Jeg ser for meg at et «fargerikt fellesskap» innenfor en stat eller et urfolksområde virker til det motsatte. 
 
Og da sikter jeg ikke til en positiv utveksling av kulturelle uttrykk, men desimering av kulturer og bevisst etablering av parallellsamfunn, med påfølgende økt konfliktnivå. Jeg tror kravet om integrering kommer til å bli et mer aktuelt tema også for andre enn den ytterliggående høyresiden. Nå er vi i det samiske samfunnet selvsagt en god del foran landet forøvrig hva gjelder innvandring, idet snart alle de samiske områdene har et flertall innvandrere. For Norge som helhet vil det si at i alle fall nærmere 5 millioner innvandrere kunne flyttet inn og hevdet sin egen kultur og sine egne språk, før vi kan begynne å sammenlikne med situasjonen for samene. Og så måtte man i tillegg ha åpne grenser for fri innvandring. Forskjellen mellom et okkupert urfolkssamfunn og statens dominerende samfunn er vanskelig å forestille seg.
 
I «Nordnorsk debatt» skrev Per Lars Tonstad en kronikk med overskriften «Frykten for det samiske», lørdag 22. august. Gjennom en lang journalistkarriere har han til vanlig levert solid arbeid, men her opplever jeg ham som lite begrunnet, når han bl a skriver: «Men noen vil hevde at hun ikke er ekte same, fordi hun har etnisk norsk far. Det er uverdig og krenkende. Vi er alle urene og har blandet opprinnelse.» Disse «noen» kan man vanskelig stoppe i sin sjikanering av andre, men så er det sammenhengene mellom «etnisk far», «uren” og «blandet opprinnelse», som er utbredte begrep i diskusjoner om samer, men som henviser til at genetiske og etniske relasjoner er det som definerer samer, uten her å mene at det er det Tonstad anfører. Slike begrep florerer mer enn nødvendig i nordnorsk samfunnsdebatt, der samer bringes inn som tema.  
 
Det er viktig å kjenne til sitt genetiske opphav, men et samfunn og dets borgere burde ikke defineres utifra genetikk og heller ikke utifra følelser over sin etniske tilhørighet. Når man likevel gjør det, så åpner det for ideologier, som vi gjerne ønsker å unngå. I grenseskjiktet mellom det norske og det samiske ser man da også endeløse og ofte usaklige diskusjoner om hva samene er og ikke er. Det er naivt å tro at dette ikke har noe å gjøre med  rettferdiggjøring av den koloniseringen som de samiske områdene har vært og er utsatt for. Det er viktig for «noen» å holde igang usakligheter, for bevisst å forvirre om hva som er rett og hva som må være galt. Tonstad har rett i at datteren av en etnisk norsk far selvsagt kan være same, men begrepene «uren» og «blandet opprinnelse» avdekker en merkelig blanding fra det hold.
 
Foreldres etniske bakgrunn eller slektstilhørighet skal være irrelevant for spørsmålet om din datter er same eller ikke, satt litt på spissen. Nå er slektsskap likevel en viktig sosial ballast vi alle har med oss i livet, men det er vanskelig å legge det til grunn for definisjonen av et samfunn. Et samisk samfunn bør defineres utifra en geografisk avgrensning og så må de områdene være reservert for samisk kultur, slik Norge ellers er reservert for et norsk samfunn i henhold til grunnloven og lovene ellers. Det samme gjelder for alle selvstendige stater, men i hver av de statene som også rommer urfolk, så skal urfolkenes tradisjonelle områder «identifiseres og avgrenses», slik at også deres samfunn kan fortsette å bestå og utvikle seg. De som bor der, inkludert de som innvandrer fra landets befolkning eller andre, må la seg integrere i urfolkssamfunnet og bli urfolkifisert. Dersom urfolkssamfunn ikke blir tillatt å integrere innflyttere, så vil et slikt samfunn svekkes til døde. Nordmenn som vil bo i de definerte samiske områdene må la seg samifisere, ikke bare den etnisk norske farens datter, men også den etnisk norske faren.
 
Dersom integrering av innflytere i urfolkssamfunn i praksis skal kunne fungere, så må det også være slik at urfolkssamfunnet selv avgjør hvem og hvor mange samfunnet er istand å absorbere. Det må være en viss skanse for dette, selv innom innenlandsbefolkningen, selvom slik tenking kan virke fremmed og strebe mot åpenhet. Jeg tror dessverre at bevaring av ulike urfolkssamfunn også krever visse skanser, selvom de kanskje ikke behøver å være like rigorøse som mellom stater. Poenget er at samfunn og deres borgere defineres utifra sin geografiske tilhørighet og mindre utifra en etnisk eller genetisk tilhørighet. Idéelt sett. Holdningene om dette må bli innpodet alle, dersom slike strukturer generelt skal klare å ta i seg større migrasjoner, kanskje spesielt nødstilte på grunn av klimaendringer. 
 
Man må se avklaringene om urfolks rettigheter til sine tradisjonelle områder som et valg mellom et globalt kulturmangfold eller ensretting. Dessverre har vi ofte vanskelig for å vektlegge de store sammenhengene, når vi blir opptatt med hverdagen hjemme. Men spørsmålet om å akseptere samenes eierrett til sine tradisjonelle områder eller ikke er en del av en større sammenheng. Det mener også det internasjonale samfunnet gjennom FN noe om ved å  vedta en Urfolksdeklarasjon. De sier at urfolk eier sine tradisjonelle. Da burde ikke det trekkes i tvil i Norge.
 
I Norge bør vi rette opp det feilsporet vi har havnet på, innrømme de feil som er gjort og omdirigere retningen etter FNs oppmerking. I den konkrete rettsavklaringen i Finnmark kan vi begynne med å ta konsekvensen av bl a den juridiske forskningen ved UiT, hvor prof. Øyvind Ravna har avdekket at også Høyesterett har konkludert på feil faktagrunnlag. Staten kunne heller ikke «gi» grunneierretten til Fefo, fordi staten de facto ikke var eier, slik som påstått. Så vil man kanskje unnskylde seg fra norsk hold med at Sametinget har kompromisset om Fefo og staten da gjør sin ageren utifra et informert og frivillig samtykke fra samenes side. Et så drepende kompromiss som endringen av eierretten til samenes (urfolks) tradisjonelle områder kan ikke gjøres av noen uten å ha et rep om nakken eller å måtte knele for en seirende krigsherre. Kanskje da. Men såvidt meg bekjent, så har det ikke dreid seg om annet enn mer eller mindre usaklige utfall fra en forvirret motstand og betydningsløs påskjønnelse for politisk medgjørlighet. 
 
Fra samenes egen side må vi driste oss til å stå på FNs prinsipper og en ideologisk retning som er større enn oss selv. Det går en grense for hva som kan kompromisses om. Eierretten til folkets egne områder er mer enn juridisk «hevd» eller «alders tids bruk» - det er også byggeklossen for et etablert globalt kulturmangfold. Det er de ulike folkenes kunnskap og tilpassing til naturen i sine områder. Det har en egen verdi. Det er også vårt felles hjem.
 
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse