Hver en eneste gang vi sender det offentlige i vei for ivareta våre egne gamle foreldre og våre barn, i oppgaver jeg og du kunne gjort selv, ja, da raner vi omsorg og tjenester for de som trenger det aller mest. Vi er mange og til sammen utgjør vi den største trusselen i vårt eget land. Foto: Scanpix

Tyven

Jeg sitter og skriver for meg selv, lar tankene streife og prøver å finne ut av hvor min egen samvittighet gikk seg vill – og ble erstattet med gjerrighet og griskhet. Jeg prøver å finne ut når jeg ble en tyv som stjal omsorg fra de som trenger det aller mest.

Jeg prøver å finne ut når jeg ble en tyv som stjal omsorg fra de som trenger det aller mest. 

I tolv år har jeg undret meg og prøvd å forstå. Forstå hvordan verdens rikeste land kollapser i offentlige tjenester. Jeg har analysert kommuner, sykehus, foretak og ulike tjenestenivå. Noe måtte være feil, det skulle være helt umulig å ta ut så store ressurser av såpass få innbyggere.

Men så en dag kom svaret, det var brutalt, det var stygt og det røsket kraftig i mitt eget glasshus. Jeg begynte å skamme meg når jeg forsto sammenhengen mellom offentlige hjelpetjenester og vårt hinsides voksende private forbruk. Glasshuset mitt sprakk i både vegger og tak. Jeg har tall, jeg har analyser, men fremfor alt har jeg historien som beskriver og underbygger min teori.

Vi har reist fra oss selv – og igjen på perrongen står velferdsstaten. Min påstand er at mellom 8 – 14 % av offentlige hjelpetjenester tas ut for å lette vår egen samvittighet – vi snakker altså om 100 talls millioner kroner. Oppgaver vi friske og fremadstormende utmerket kunne ha utført selv.

Det gjelder tjenester for både våre barn og våre foreldre. Det er her vi er tyver og vi stjeler for de som behøver hjelp aller mest.

Min egen pappa hadde også støttekontakt for å komme seg ut, og for avlaste min mamma som stelte far i fem år. Jeg skammer meg den dag i dag. Min egen pappa, det var jo jeg som skulle vært der. Det ville kostet meg ett par timer i uka. Jeg skulle så gjerne ha veksla!

Økende «velstand», skyhøyt privat forbruk og en generasjon av egosentriske mennesker sender både meg, deg og samfunnet vårt rett i grøfta.

Hver en eneste gang vi sender det offentlige i vei for ivareta våre egne gamle foreldre og våre barn, i oppgaver jeg og du kunne gjort selv, ja, da raner vi omsorg og tjenester for de som trenger det aller mest. Vi er mange og tilsammen utgjør vi den største trusselen i vårt eget land.

Jeg skal skrive litt om min oppvekst, ikke mye – men bare som en ingress:

«Jeg ble født i Lakselv den 24. februar 1969. Mine barneår fikk jeg oppleve i Kistrand sammen med mine to brødre – Oddbjørn og Øystein. Far, Olemann seilte som bas på ishavet og mor Liv skjøttet hus og heim.

En barndom i paradis, ett liv uten større bekymringer enn ett barn kunne bære. En svært lykkelig tid.
Vi hadde ikke TV, ikke bil heller, men vi hadde tid – uhorvelig med tid. Tid til venner, tid til mor, far og bestemor og bestefar.
Vi gikk til søndagsskole og fikk gullstjerner i boka hos presten. Vi gikk på ski og førte sirlig inn i loggboka hvor mange kilometer vi gikk. Vi filte på tråd og terget på oss de gamle, de sto bak gardinene og flirte av oss.

I Kistrand var det alltid nån i husan. Ofte en gammel bestemor som satt på sin krakk. I dagens samfunn har ho nok vært plassert på ett hjem. Vi var aldri alene. Aldri!

Kjøpmann Paal kjørte hjem varer og for de som led alderssvikt eller av det man nå kaller demens. Det var det ikke så nøye om de kom til butikken klokken to om natten eller på dagen.

Vi barn hadde rollen som vakter og klatret opp på kjellerlemmen får å se om det sto til liv eller om noen var syke. Sånn ga vi plass, - og vi ga tid til å la samfunnet vokse.

Ingressen stopper her.

Etterhvert ble jeg voksen, og det ble utdanning, jobb både på sjø og på land. Jeg ble en del av samfunnet som min generasjon er blitt. Jeg kjøper meg ting, masser av ting. Hus, bil, en bil til, en scooter, en til, en hytte – en hytte til så - en båt og en båt til.

Jeg unner meg og sidestiller meg med samfunnet jeg er en del av. Vi kjører hver vår bil, har vær vår scooter, hver vår hytte, båt og etterhvert hver vår tid. Venner, famille, kjærlighet, omsorg og tid til deg og meg selv – den forsvant etter sted på veien.

På den samme veien startet noen å hjelpe til å ødelegge meg, deg og oss enda raskere. Staten, kommunen og lovverket tok meg og mitt samfunn i nåde og ga oss den hjelpen vi trengte til å bli – plukk råtten, gjerrig og rik.

Vi fikk barnehager, ekstrahjelp, støttekontakter, omsorgshjem, avlastningsordninger – ja, både til barn og voksne. Kommunen tok på seg omsorgsoppgavene - og vi kjøpte oss fri.

Noen måtte ta vare på oss – ja sånn at vi fikk tid til å jobbe mer, tjene mer og ja – helt riktig – kjøpe oss enda mere.

Joda, jeg vet hva jeg skriver og forventer ingen applaus. Jeg skriver heller ikke disse linjene for å få «likes». Jeg skriver bare fordi tiden er inne for at noen tør å begynne å fortelle at det samfunnet vil deler i dag, det er snart over. - Ett gammelt ordtak sniker seg forbi: Til pass til deg!

Ikke bli sint, ikke enda - les nå litt til. Det er greit om du blir forbannet når du har lest resten.

Jeg er fullt i stand til å forstå at mange trenger tjenester, og at det det i mange sammenhenger er helt nødvendig. 

Men,  jeg ser også eldre med friske barn – gjerne med flere barn som trenger støttekontakter for å komme seg ut. Jeg ser skoler med leksehjelp fordi vi som foreldre ikke har tid, jeg ser barn som er på idrettsbanen hvor foreldre slipper dem av og kjører bort. Vi har ikke tid, det er så travelt.

I mange tilfeller er våre krav til kommunene så høye at vi rett og slett fratar de som trenger det aller mest tjenester. Vi har så dårlig tid at det offentlige må stille opp for oss - og bruker tid å ressurser på ting mange kunne ha gjort selv. Her er vi tyver - som stjeler fra oss selv. 

Jeg skriver mye tull nå – ikke sant. Han har ikke peiling, han vet ingenting om oss. Hva vi sliter med og hvem vi er. Helt greit – jeg tar den. - og det er greit. Men - om få år vil det jeg skriver i kveld tvinge seg fram.

Du kan gjerne le, men du vil se. Det offentlige vil ikke kunne hjelpe oss med alt lengre. Kun de som trenger det aller mest vil få hjelp. Det er for dem jeg skriver i kveld. Deres stemme . Den høres ikke i larmen fra oss ressurssterke. 

Vi som bare trenger litt, eller egentlig bare trenger fordi vi er så inn i margen griske på oss selv. Vi vil ikke få tjenester av det offentlige i fremtiden. Til det finnes det verken økonomi eller hender nok.

Det er ikke statsminister sin feil, det er ikke ordfører sin feil, ei heller vår venn Noen Andre. Det er kun vår egen misunnelse som har ført oss akkurat hit.

Om få år vil det første spørsmålet fra det offentlige være: Hva kan vi gjøre for deg - til - hva kan vi gjøre for at du og dine skal greie dere selv.

Vi kan skylde på staten, på kommunen og rope og banne. Det vil ikke nytte, fordi stien den vil snart vende tilbake. Vi har skapt dette selv – på jakten etter det perfekte liv.

Ett hinsides privat forbruk har satt de offentlige tjenestene til himmels. Snart må vi ha hjelp til å koste trappa. Til og med vi som enda er friske.

Men snart er denne historien forbi; Vi må selge en bil, en scooter, en hytte, en båt og kanskje også en sydentur. Vi må sette av tid til omsorg, kjærlighet og kanskje også til oss selv.

Vi må begynne å veksle inn. En bil for en mor, en hytte for en far, en scooter for ett barn, kanskje en båt til prisen for deg selv.

Kanskje tiden er inne for å spørre seg selv: Hva kan jeg gjøre for at de som trenger det mest skal få det de trenger?

Ha en god sommer – og ta deg tia. Sjekk gjerne ut kursen hvis du bestemmer deg for å veksle.

En scooter for mer tid med ditt barn er jo egentlig ikke så galt - er det vel. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse