Annonse
Foto: NTB Scanpix

Uærlig klimapolitikk

Klimapolitikk har blitt et stadig mer aktuelt tema. Jo viktigere en debatt blir, desto viktigere blir ordene man bruker.

Unyanserte begreper gir en unyansert debatt. Og for noe så altomfattende som klimaendringene, vil jeg påstå at det utgjør et demokratisk problem. Klimapolitikk beskrives ofte med akkurat det begrepet - “klimapolitikk”. Det brukes ofte på en måte som tilsier at diskusjonene handler om én ting, og da først og fremst utslipp av drivhusgasser. Jeg ønsker å sette søkelys på noen grunner til at det er dypt problematisk.

Hvis du spør et utvalgt tilfeldige personer om hvem som forvalter statens økonomiske politikk vil sannsynligvis to svar gå igjen: “Finansdepartementet” og “Er det et lurespørsmål? Alt handler jo om økonomi.” Dersom du spør et tilsvarende spørsmål om statens klimapolitikk vil antakelig svarene “Klima- og miljødepartementet” og “Samferdselsdepartementet” gå igjen. Legg merke til den forskjellen.

            Klimaendringene vi står overfor er anslått av IPCC til å kunne medføre 200 millioner flyktninger i verden. Dette er folk som flytter på seg fordi alternativet er å dø av sult, kamp om grunnleggende ressurser eller naturkatastrofer, de er høyst reelle flyktninger. De fleste av disse klimaflyktningene kommer ikke til Norge. Men at så store flyktningestrømmer påvirker norsk innvandrings- og flyktningpolitikk burde være hevet over enhver tvil. Klimapolitikk er innvandrings- og flyktningpolitikk.

            Klimaendringene gjør at vi vil slutte å selge fossilt brensel. Norge har råd til det, pengene puttes i dag rett inn på fond uten at noe mer enn avkastningen brukes. Men utsiktene for mange andre oljeland er dystre. Når så mye makt og penger flyttes, skaper det gjerne konflikter, og ikke bare lokalt. Klimapolitikk er forsvarspolitikk.

            Klimaendringene fører med seg store endringer i været. Den økende hyppigheten av flom, tørke og ekstremvær legger føringer for hvordan vi skal organisere samferdselen og hvordan vi skal bygge og vedlikeholde infrastruktur. Bare den økte nedbørsmengden fører til uante og helt nødvendige kostnader for å oppdatere avløpsnettet. Pengene må enten tas fra det kommunale budsjettet - og dermed fra eldreomsorg og skoler - eller så må staten ta mer av regningen. Klimapolitikk er kommunalpolitikk.

Det er nesten ingen ting hele verden har blitt enige om i løpet av verdens historie. Da Paris-avtalen ble signert, ble den kanskje den første enigheten av sitt slag. Det er vanskelig å rasjonelt argumentere for en storstilt investering i råvarer som så og si hele verden har signert på at de skal slutte å benytte seg av. Likevel gir den norske staten i dag langtidslån uten sikkerhet til fossilselskaper for en betydelig andel av et statsbudsjett. Leterefusjonsordningen betalt seg mer enn de fleste kunne drømme om. Men vi kan ikke late som at den risikoen staten tar er den samme i dag som da ordningen ble innført. Funn av fossile brensler i år blir først forsøkt solgt om ca. 20 år. Det er 10 år etter at EU skal kutte sine utslipp med 40 %, og mange land - inkludert India (!) - har vedtatt å forby salg av fossil-biler. Det er naivt – eller uærlig – å påstå at oljeprisen om 20 år vil være den samme som da leterefusjonsordningen ble utformet, også relativt sett i forhold til letekostnadene. Klimapolitikk er petroleumspolitikk.

Klimaendringene er endringer av hele verden vi lever i. Noe av det ovennevnte blir antakelig ikke diskutert som klimapolitikk, uten at det er med hensikt. Men andre ting, slik som petroleumspolitikk, blir veldig bevisst holdt adskilt fra diskusjonen rundt klimapolitikk av mange mektige mennesker. Det skillet er kunstig, og det fører til en uærlig debatt. Hvis vi behandler alle disse problemstillingene som uforutsigbare og uavhengige av hverandre, kaster vi bort en sjanse. De må ses i sammenheng, og vi har verdens mest omfattende forskningsprosjekt som kan hjelpe oss med å forutsi hvordan. Vi har antakelig aldri før vi hatt muligheten til å forberede oss like godt på fremtiden. La oss ikke kaste bort den muligheten, det blir for dumt.

Det andre poenget mitt med denne kronikken er at når vi faktisk diskuterer utslipp, må vi være ærlige nok til å begynne å behandle det som det er der - en begrenset ressurs. For å ta sammenligningen med økonomi igjen, det går fint å ikke ha budsjett for personlig økonomi hvis du tjener nok til å dekke eget forbruk. Så hvorfor har vi budsjetter i statsapparatet? De koster mye arbeid og penger å forholde seg til. Hva ville skjedd om vi droppet penge-budsjettene? Vi kan anta at dersom vi hadde behandlet den endelige mengden penger vi har til rådighet som om den var ubegrenset, hadde vi brukt for mye. Og akkurat det er problemet vårt med utslipp og materielt ressursforbruk. Vi forholder oss til utslipp, på et institusjonelt nivå, som om det ikke finnes en øvre grense for mye klimagasser vi kan slippe ut. Derfor må vi begynne å diskutere akkurat hvor mye utslipp som skal komme fra hver enkelt sektor av samfunnet. Forskjellen på «Staten burde kutte 40% innen 2030» og «Dette rådhuset skal kutte sine utslipp med 4% i år» er stor. Vi har satt tall på penger lenge. Det er fornuftig, men så lenge penger er det vi måler, er det først og fremst også der vi når våre mål. Klimaendringene kan ikke stoppes med penger, de kan bare stoppes med utslippskutt.

Ingen forblir uberørt av klimaendringene, og ingen av oss kan fortsette å løse ting på samme måte som vi er vant til. Klimapolitikk berører alle sider av politikken, la oss være ærlige nok til la debatten reflektere det.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse