Annonse
GAMMEL TRAVER: I det kaldere sikkerhetspolitiske klimaet som har utviklet seg, kan besøk av ukjente ubåter igjen bli mer vanlig i våre kystfarvann og fjorder, skriver Roald Gjelsten. Dette er imidlertid en norsk ubåt i tåka utenfor Tromsø . Foto: Nordlys-tipser

En årvåken kystbefolkning er viktig for Forsvaret

Under den kalde krigen mottok militære myndigheter rapporter fra kystbefolkningen om observasjoner av ubåter i norske kystfarvann og fjorder.

Mange sjøoffiserer var skeptiske til rapporter om fremmede ubåter. Det kunne påvirke både hvilken klassifisering en melding fikk og måten den som rapporterte, ble møtt på. Enkelte kunne føle seg både avvist, nedvurdert eller direktegjort narr av. Sjøforsvarets operative miljø tok etter hvert et oppgjør med denne typen holdninger.

De militære myndighetene vurderte sannsynligheten av at en melding om ukjent ubåt var reell ved å klassifisere hendelsen i en av fire kategorier: Sikker ubåt, sannsynlig ubåt, mulig ubåt, ikke ubåt. Når observasjonene ble vurdert til å være en mulig eller sannsynlig ubåt, kunne en mer omfattende søkeoperasjon bli igangsatt om antiubåtmidler var tilgjengelige.

Klassifiseringen sikker ubåt krevde i praksis at en ekspert på området måtte ha vært observatør. Alternativt kunne flere uavhengig av hverandre ha iakttatt samme objekt samtidig eller legge fram fotografisk dokumentasjon.

De strenge kravene til sikker ubåt gjorde at en kontakt som ble betegnet sannsynlig ubåt, i virkeligheten kunne representere en meget troverdig observasjon. Sannsynligheten var i de fleste av disse tilfellene trolig mer enn 90 prosent. Min vurdering etter å ha studert ulike rapporter med denne klassifiseringen, er at en slik konklusjon er troverdig. Det er derfor rimelig å slutte at hovedtyngden av meldingene som fikk denne klassifiseringen, var fremmede ubåter som foretok uhjemlet inntrenging.

Midt på 1970-tallet beordret sjøkommandøren i Nord-Norge en ubåt på tokt for å teste kystbefolkningens observasjonsevne. Oppdraget var å vise periskopet eller master utenfor havner, fergesteder og i nærheten av kysttrafikk og fartøyer som fisket. Hyppigheten av antall ganger ubåten ble innrapportert i forhold til registrerte iakttakelser, viste seg å avta østover fra Tromsø. Rapportene som ble mottatt, var imidlertid gjennomgående meget nøkterne med nøyaktige beskrivelser. Toktet bekreftet således troverdigheten til innkomne meldinger om egne og kjente allierte ubåter.

Fra 1969 til mai 1983 kom det inn 175 rapporter om observasjoner av uidentifiserte undervannsobjekter. Fordelingen var 99 i Nord-Norge og 76 i den sørlige landsdel. Av disse ble tre klassifisert som sikre, 12 som sannsynlige, 85 som mulige og 75 som ikke ubåt. Fire områder pekte seg ut der kystbefolkningen med høyere frekvens enn andre steder iakttok slik aktivitet: Øst-Finnmark, Troms med Andfjorden, Vestfjorden/Ofoten-bassenget og Vestlandet fra Sognefjorden til og med fjordene i Ryfylke.

Kystbefolkningen i sin alminnelighet, fyrvoktere, loser, havneansatte og lensmenn, samt offiserer og mannskaper på fartøyer som seilte på kysten, bidro alle til å holde Sjøforsvaret oppdatert om det som skjedde i kystområdene. Denne årvåkne gruppen av mennesker kompenserte for de begrensede ressursene de sjømilitære myndighetene disponerte. Ubåtkrenkelser kystbefolkningen observerte og meldte fra om under den kalde krigen, viste at slik aktivitet jevnlig fant sted, og belyser i noen grad omfanget krenkelsene faktisk hadde.

Den viktigste indikatoren på troverdigheten av rapportene kom fra beskrivelsene av egne ubåters virksomhet. De kunne kontrolleres mot ubåtenes reelle aktivitet i det aktuelle farvannet. Denne statistikken var generelt meget mangelfull, men det var et unntak. Forsvarskommando Nord-Norge (FKN) førte nøyaktig statistikk også over meldinger om egne og allierte ubåter i årene 1985–1989.  Hele 53 prosent av alle meldinger var slike kjente, altså sikre ubåter. Det dokumenter at kystbefolkningen var meget pålitelige rapportører.

I det kaldere sikkerhetspolitiske klimaet som har utviklet seg, kan besøk av ukjente ubåter igjen bli mer vanlig i våre kystfarvann og fjorder.  En årvåken kystbefolkning er derfor fortsatt en viktig ressurs i den sammenheng. I kombinasjon med at kapable antiubåthelikoptre kommer på plass, kan den styrke Norges framtidige evne til å avdekke ukjent, ulovlig ubåtvirksomhet i våre kystfarvann.

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse