Annonse
KRITISK: Forfatter og musiker Arne Berggren er blant dem som har uttalt seg kritisk om Metoo-kampanjen. Han har senere beklaget seg. Her med debattleder Anki Gerhardsen under festspilluka i Harstad. Foto: Mathilde Torsøe

Uenighet er demokratiets hjerteslag

Hver gang du hører en ytring du ikke liker, bør du først bli glad og deretter ta til motmæle.

Fremskrittspartiet er folk innenfor kulturlivet vant til å forakte, men viljen til å straffe på grunn av ytringer, ser ut til å ha gode vekstbetingelser mange steder i det politiske landskapet. 

- Vi må snakke sammen, sa direktør Maria Utsi og åpnet en festspilluke der samtalene stod i sentrum. Et stort og omfattende fagprogram la til rette for refleksjon, diskusjon, og debatt. Nå er festspillene over for i år. Vi har snakket om mediene, vi har snakket om Metoo. Vi har snakket om Russland, om kunstkritikk, om kunst og forskning, om hvordan Nord-Norge kan redde verden og om veien videre. Bare for å nevne noe.

Samtale høres kanskje ut som en selvfølge i det Norge vi kjenner, men den som følger det offentlige ordskiftet, den som legger øret inntil noen av de lukkede gruppene på Facebook, den som lytter til harmdirrende appeller fra dem som er sikre på at de taler den gode sak, har kanskje merket den kalde trekken fra antidemokratiske tendenser.

Nylig gikk stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet ut og oppfordret til boikott av Aftenposten. Det gjorde han fordi han lot seg provosere av avisens nei til et forbud mot barnehijab. I samme slengen konstruerte han dessuten en hel rekke falske påstander om Aftenpostens intensjoner og agenda, alt publisert på hans egen, åpne Facebookvegg.

Fremskrittspartiet er folk innenfor kulturlivet vant til å forakte, men viljen til å straffe på grunn av ytringer, ser ut til å ha gode vekstbetingelser mange steder i det politiske landskapet. 

Forfatter og dramatiker Arne Berggren deltok i debatten om virkninger og bivirkninger av Metoo. Han kunne fortelle om stor sanksjonsvilje blant maktkvinner i kulturbransjen etter at han hadde skrevet et kåseri med et kritisk perspektiv på høstens store kampanje. Berggren forstod ganske raskt at hans karriere som frilanser stod i fare, og valgte derfor nødinngangen for alle som er kastet ut fra de godes selskap: Han beklaget, han erkjente, og han pisket seg selv offentlig.

Det er selvfølgelig ingenting i veien for å si kraftig imot så vel Aftenposten som Berggren. Det som er bekymringsfullt er den manglende evnen til å skjønne at sanksjonering, boikott eller taus utfrysning av den som anvender ytringsfriheten sin er en antidemokratisk handling. Det sender signaler om at kritisk tenkning ikke er ønsket, og det pirker i selve fundamentet for et åpent og fritt samfunn, Å lamme debatten har alltid vært det viktigste tiltaket i totalitære regimer.

Så er det lett å tenke at Norge aldri kommer dit. Men det antidemokratiske er ikke enten eller. Det er glidninger på en skala der små hendelser beveger pila opp eller ned. Og når den går ned er det gjerne gode hensikter bak.

Det så vi i prosjektet Konklaven, Nord-Norge redder verden. Litt. Der satt 14 forskere og andre fagfolk en halv dag sammen på Bertheustoget i Harstad for å diskutere nåtid, framtid og løsninger. Publikum kunne følge diskusjonene fra siden. På spørsmål om hvorvidt arbeidsgruppa var villig til å fravike demokratiske prinsipper for å redde verden fra menneskeskapt ødeleggelse, svarte opptil flere av deltakerne ja.

Det er kanskje fristende å bagatellisere denne kjappe meningsmålingen, men for meg var den et helt presist og samtidig skremmende speilbilde av hvordan det totalitære blir til: Saken oppleves som så riktig, så god og så nødvendig at det får koste hva det koste må. Og samfunnet omkring er grunnleggende enig i problembeskrivelsen. Det var ingen blant publikum som reiste seg for å rope ut sin protest.

Demokrati, ytringsfrihet og en åpen debatt er ikke noe vi har. Det er noe vi skaper hver eneste dag. Festspillene i Nord-Norge har minnet oss på det, og det håper jeg de skal fortsette å gjøre i årene som kommer. Vi må snakke sammen, og vi må særlig snakke med dem vi er uenige med.

Neste år kan kanskje Christian Tybring-Gjedde inviteres inn til en prat?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse