Annonse
PÅ SOKKEL: Winston Churchill er verken farlig eller levende lenger. Og hvem var Ludvig Holberg? Vet de det, de som har underskrevet et krav om at statuene av ham skal fjernes? (Foto fra Wikimedia)

Ufarlige statuer og farlige holdninger

Symbolpolitikken fortrenger det oppgjøret ingen av oss har vondt av å ta med oss selv.

En farsott går gjennom den vestlige verden. Kravene er mer enn høylytte: alt som en del aktivister ikke liker, skal rives eller forbys. Statuer skal bort, demonstrasjoner man ikke liker, skal det nedlegges forbud mot, TV-serier redigeres for «upassende innhold», og snart kommer vel kravet om brenning av bøker som ikke er godkjent av det nye, selvoppnevnte tankepolitiet.

Kravene om sensur har for lengst nådd sosiale medier, hvor Facebook pliktoppfyllende har inntatt rollen som stand-up-komiker/moralvokter. Da Kjerringøy Rorbuer ville annonsere på nettstedet, gikk det heller dårlig. For Kjerringøy er nemlig et bannskapsord, mener Facebook. Kanskje kjønnsfascistisk også? Vekk med annonsen. Det samme skjedde med et bilde av Winston Churchill som en bruker postet etter å ha lest krigshistorie. For bildet brøt Facebooks standarder om «farlige personer og organisasjoner».

Winston Churchill er verken farlig eller levende lenger. For å ha bidratt sterkt til å berge oss og resten av verden fra Hitler og nazistene, er det reist en statue av ham i Oslo. Den vil aktivistene ha revet ned, og samme skjebne skal statuer av forfatteren Ludvig Holberg lide. Fordi begge var rasister.

Men hvem var Ludvig Holberg? Kjenner de 5000 som, blir det påstått, skal ha skrevet under på kravet om fjerning av statuene, til ham? Mange fagfolk har rykket ut mot slavehandler-stempelet noen har satt på Holberg, og som ukritisk er gjentatt til det utviklet seg massesuggesjon rundt påstanden.

I en kronikk i Klassekampen skriver faglitterær forfatter Marianne Solberg at Holberg slett ikke tjente sin formue på slavehandel, og at de som har utpekt ham som samfunnsfiende, umulig kan ha kjennskap til ham eller forfatterskapet hans. Holberg (1684-1754) drev en storm mot autoritetene, han var svært radikal og bidro til utviklingen av det moderne Norge. Han bør hylles mer – ikke mindre, skriver Solberg.

Debatten og kravene er forsterket av bevegelsen «Black lives matter», etter politiets drap på George Floyd i USA. For kravene er ikke nye. På flere universiteter i USA har ytringsfriheten lenge vært under sterkt press. Begreper som no platforming, trigger warnings og safe spaces er blitt en del av det daglige vokabularet. Man skal ikke slippe til forelesere som har standpunkter noen ikke liker, eller blir støtt av. Det skal sendes ut varsler dersom en sånn foredragsholder likevel blir invitert.

Og det opprettes såkalt trygge områder der man kan ferdes uten å bli eksponert for noe som kan vekke ubehag eller forargelse. Hva som er lov, defineres av en liten gruppe aktivister. Ytringsfriheten og akademisk frihet utfordres, og det på utdanningsinstitusjoner som skulle ha debatt, diskusjon og fri idébryting som fundament.

Her hjemme løses ikke rasismeproblemet av at vi river statuer. Det gjør heller ikke et forbud mot ytringer vi ikke liker. Vi har allerede en rasismeparagraf i straffeloven. Det triste i situasjonen er at debatten vi egentlig hadde trengt, drukner i sirkuset om statuer, redigering og klipping av scener fra gamle TV-serier (Hotell i særklasse f.eks.), endring av gatenavn osv.

Dette er symbolpolitikk og den ødelegger for dialogen. Symbolpolitikken fortrenger det oppgjøret ingen av oss har vondt av å ta med oss selv. Den samtalen vi burde ha ført, om hverdagsrasismen, som noen utvilsomt utsettes for, blir umulig. Skal vi få bukt med fordommer, er vi nødt til å snakke om dem. Klimaet som er skapt nå, bare skjerper frontene. Venstresidens aktivister er like uforsonlige og ekstreme som aktivistene på ytterste høyre fløy:  

 – Statuedebatten vitner om et økende eierskap til et endelig oppgjør med rasismen, sier skuespiller Iselin Shumba til Dagbladet. – Vi setter nå en standard for det nye mennesket, og forsøker å ta et endelig oppgjør med historien, sier hun.

En standard for det nye mennesket? Endelig oppgjør med historien ved å fjerne den?

Det minner om George Orwells berømte bok «1984», en dystopisk roman om staten Oceania. Utviklingen i verden bekymret Orwell. Han skrev boken like etter andre verdenskrig, etter å ha sett ett totalitært regime bryte sammen og et annet diktatur vokse fram. Sitat:

«Alle dokumenter er blitt ødelagt eller forfalsket, alle bøker er blitt skrevet om, alle bilder malt om igjen, alle statuer og gater og bygninger har fått nye navn, alle datoer er blitt endret. Og denne prosessen fortsetter dag etter dag og minutt etter minutt. Historien har stanset. Det eneste som eksisterer, er en uendelig nåtid, og i den har Partiet alltid rett.»

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse