Annonse
Utstillingen Like Betzy mobiliserte store reaksjoner da formidlingsgrepene sprengte ut av institusjonens fire vegger. Roald Amundsen fikk prøve å stå på en kvinnelig kunstners fundament. En tydelig signatur fra en plutselig avsatt direktør. Foto: NNKM

Uforståelig av Nordnorsk Kunstmuseum

Jérémie McGowan ble direktør for Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) i 2016 og har siden levert i forhold til målet: Å løfte Nord-Norges egentlige kunsthistorie. Direktøren, som nå er avskjediget uten noen begrunnelse, har vært en uredd, faglig kompromissløs og tydelig stemme for den kunsten som har blitt kneblet. Ble han felt av maktstrukturene han selv har kjempet mot?

Nordnorsk Kunstmuseum skal være noe mer enn en konservativ feel-good klubb med hemmelig møteprotokoll.

Avskjedigelsen er et enormt tap for nordregionens befolkning og kunstnere, men også den nasjonale og internasjonale kunstscenen. NNKMs tydelige profil og faglighet har virkelig blitt lagt merke til de siste årene. Når styret i NNKM ikke vil begrunne avskjedigelsen er det umulig å vite hva som har gått galt, så da gjetter jeg: Direktøren ble for radikal, skapte reaksjoner og styret feiget ut.

Direktøren har hele tiden jobbet med å snu konsekvensene av diskrimineringen i kunstverdenen og i samfunnet forøvrig. Løfte det skjulte, oversette og nordlige uttrykket. Kunst som ofte er laget av kvinner og minoriteter, som har forsvunnet under fornorskningsprosessen og andre strukturelle overgrep. McGowans siste stunt handler om å løfte kunsthåndtverket, også dette generelt nedvurdert i kunstverdenen.

Kunsthistorien følger resten av samfunnet. Diskrimineringen preger alle forhold som lønn, synlighet, innflytelse og status. I 2019 oppgav Nasjonalmuseet at deres samling inneholder 13% kunst av kvinner og 0,29% kunst av samer/ kvener. McGowan jobbet aktivt for å reversere den systematiske underrepresentasjonen, som i 2017 da NNKM gjennom en performance ble omvandlet til Sami Daiddamusea,- et fiktivt samisk kunstmuseum, noe som utrolig nok mangler i Norge. NNKM mottok Kunstkritikerprisen samme år. I 2020 er hele NNKM igjen transformert, denne gangen til Kunsthåndverksmuseum. En stor konseptforvandling som akkurat ble klar til åpning da styret kvittet seg med direktøren, midt i prosjekt. Det virker brutalt og totalt tonedøvt.

Sommeren 2019 tordnet det av jubel og kjeft rundt direktøren og NNKM. Da lærte vi at den ukjente maleren Betzy Akersloot-Berg (1850-1922) falt ut av kunsthistorien fordi hun var kvinne. I utstillingen Like Betzy ble det tatt i bruk formidlingsgrep utenfor museets vegger.

Akersloot-Berg malte det røffe, ville havet. Det som knuser skip og kaster seg langt innover land. Kunstneren hadde med seg en trekasse som hun tok ly i mens hun malte. Noen av regionens kjente menn på sokler fikk under utstillingen låne en lignende kasse. Roald Amundsen i Tromsø ble «Han Roald som Betzy». Carl Fleischer i Harstad fikk også stå i en kvinnelig kollegas trefundament. Dermed braket det løs noe så vakkert og eksentrisk som en glødende kunstdebatt i nord. Og siden Nord-Norge ikke akkurat har fått kunstformidling- og historie inn med morsmelka (det finnes jo knapt gallerier i landsdelen), så ble debatten preget av fremmedfrykt for trekasser, hvilket i seg selv poengterer behovet for en tydelig og relevant regionsformidler av kunst.

Snik-likestillingen vakte harme i avisene: «Vandalisme!» «Krenkelse! «Sett McGowan i fengsel på livstid!» Krenke-bonanzaen toppet seg da en fyr i Harstad brukte et hjulkryss til å smadre Fleischers kasse, og samtidig renvaske verdigheten av testosteron på sokkel en gang for alle. Like Betzy gjorde oss nemlig oppmerksomme på at heder på sokkel stort sett er forbeholdt menn. Men også i dagens kunstmarked tjener menn 20 ganger mer enn kvinner, ting henger nemlig sammen. Betzy Akersloot-Berg ble i 2019 skrevet inn i norsk kunsthistorie med et brak og utstillingen ble nominert til årets kunstutstilling av Subjekt. McGowan har en tendens til å lykkes i å nå ambisiøse mål.

Fra et formidlingsperspektiv er prosjektene hans glitrende. Det er ikke bare fagmiljøet som ser det, men publikums begeistring har ikke generert like mye spalteplass som kritikken. Så handler kunstformidling heller ikke om popularitet, men relevanse og evne til å nå ut. Direktøren selv har tatt reaksjonene som bekreftelse på at diskriminering og maktskjevhet er høyst relevant for et kunstmuseum å belyse.

Særlig siden profesjonelle visningssteder for kunst er mangelvare i nord, er det viktig at Nordnorsk Kunstmuseum når bredt og langt ut med kunnskap, engasjement og kulturtilhørighet. Dialogene som McGowan har skutt fart i krysser fylkes- og landegrenser, en evne mange i feltet kan misunne ham.

Jérémie McGowan klarer seg fint uten NNKM, hans kompetanse og kapasitet er det mange som gjerne vil dra nytte av. Men Nord-Norges største og viktigste institusjon for visuell kunst har kastet fra deg en profesjonalitet og dedikasjon som det blir krevende å erstatte.

Så hva tenkte styret i NNKM på? Veide stemmen til en amper herre med hjulkryss og lav impulskontroll tyngre enn radikale målsetninger og formidlingsevne? Det bør både befolkningen og en avskjediget direktør få svar på. Nordnorsk Kunstmuseum skal være noe mer enn en konservativ feel-good klubb med hemmelig møteprotokoll.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse