Annonse

UiT-ansattes roller i samfunnsdebatten

Med sitt innlegg bidrar Solheim, om enn ufrivillig, til å støtte opp om krefter som ønsker å begrense forskeres faglige frihet til å bruke sine kunnskaper også utenfor kjernen av deres forskningsfelt.

Den 6. mai deltok Nordlys’ politiske redaktør Skjalg Fjellheim og UiTs rektor Anne Husebekk i debattprogrammet Dagsnytt 18. Fjellheim gjentok i debatten langt på vei Nordlys sin kritikk av UiTs juridiske fakultet med påstander om rolleblandinger i samfunnsdebatten, hvor essensen var at forskere burde holde seg til sitt fag og ikke signerte med akademiske titler i den generelle samfunnsdebatten.

UiTs rektor Anne Husebekk delte ikke Fjellheims standpunkt og ga uttrykk for at det hadde vært verre om UiT-ansatte ikke deltok i debatten, og videre at det kan være glidende overganger mellom samfunnsvitenskap, juss og politikk. Strengt tatt er vel dette et standpunkt mange kunne ønske at pressemannen Fjellheim burde ha inntatt.

Jeg skal ikke her gå inn i debatten om forskeres formidling, deltakelse i samfunnsdebatt og bruk av akademiske titler, ei heller om det er riktig av Nordlys’ redaktør å kritisere dette når avisa, gjennom sin plattform for opplasting av leserinnlegg, ikke overlater til forfattere å velge tittel.

Dagsnytt 18-debatten avstedkom imidlertid et innlegg fra professor Stig Solheim det er grunn til å reflektere over. Under overskriften Professorer har et særlig ansvar for å klargjøre om ytringen er av faglig eller privat karakter, og på tvers av de signaler rektor Husebekk ga i Dagsnytt 18, anfører Solheim at det er ingen unnskyldning [for å avvike dette ansvaret] at forskerens fagfelt, eksempelvis miljørett eller menneskerettigheter, inneholder vanskelige grensedragninger mellom jus og politikk: «I slike tilfeller er det særlig viktig å klargjøre om standpunktet er faglig eller privat, nettopp for at hverken universitetets eller fagpersonens legitimitet skal kunne trekkes i tvil».

Solheim viser deretter til bruddstykker fra Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi uten å redegjøre for den grunnleggende bestemmelsen i § 2 om at «forskerne og forskningsinstitusjonene har ansvar for å sikre faglig frihet og forskningens uavhengighet, spesielt når temaet er kontroversielt eller når strategiske eller kommersielle hensyn legger press og føringer på forskningen» (min uth.). Han kunne også vist til § 43, som sier at en viktig del av forskningsformidlingen i et moderne samfunn ligger i dialogen mellom spesialister fra forskjellige fag og den bredere allmennheten. Dette gjelder i særlig grad innen fag knyttet til «de store utfordringer samfunnet står overfor, f.eks. knyttet til økologi, globalisering eller menneskerettigheter».

Nettopp denne brytningen mellom fagområder burde tilsi en viss varsomhet med slik kritikk, og samtidig en forståelse for at grensene mellom juss og politikk ikke er hugget i fjell eller alltid er markert med tydelige skillesteiner. Problemet, som også Husebekk var inne på i Dagsnytt 18, er ikke at forskere er for aktive i samfunnsdebatten eller i populærvitenskapelig formidling, men heller det motsatte. Med sitt innlegg bidrar Solheim, om enn ufrivillig, til å støtte opp om krefter som ønsker å begrense forskeres faglige frihet til å bruke sine kunnskaper også utenfor kjernen av deres forskningsfelt.

Solheims standpunkt kan også, selv om det ikke er hans hensikt, bidra til å skremme yngre forskere fra populærvitenskapelig formidling og fra å delta i samfunnsdebatten. Han kan dessuten, også ufrivillig, med sitt innlegg ha bidratt til å gi utilsiktede argumenter til dem som mener at naturvern, menneskerettigheter, urfolksrettigheter og det som tidvis rubriseres som «verdispørsmål», tar for stor plass i samfunnsdebatten. Når han tar med at ansvaret ikke bare gjelder bruk av fagtittel, men også sakligheten i ytringens innhold, kan han dessuten bidra til å heve terskelen for forskere som nettopp ønsker å formidle sine funn innen disse viktige fagområdene, eller tilgrensende områder i brytningen mellom politikk og juss.

Avslutningsvis presiserer Solheim at innlegget hans er ment som et generelt innspill i debatten om forskeres rolleblanding og at han ikke tar stilling til om noen av UiTs forskere har opptrådt i strid med forskningsetiske retningslinjer for formidling. Det er en grei avklaring. Samtidig vil de som har fulgt med i debatten ha merket seg at hans tidligere kritikk har vært rettet fakultet og ansatte som har engasjert seg i det såkalte Arctic Senter-saken.

For øvrig vil noen kanskje synes at det påfallende at professor Solheim kritiserer kollegaer for å nytte sin akademiske tittel i den generelle samfunnsdebatten når han selv signerer som professor i et innlegg om forskningsformidling som lett blir betraktet som en del av denne debatten.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse