Annonse
Einar Niemi går over en grense når han med henvisning til Høyesteretts behandling av Nesseby-saken for en tid siden, hevder at «rettslærde ved UiT drev voksenmobbing mot advokater for den ene part og viste forakt for landets høyeste domstol». Niemi unnlater å nevne at han selv var en betalt sakkyndig for «den ene part» i saken, skriver Øyvind Ravna. (Foto: UiT)

UiT-debatten, voksenmobbing og Einar Niemi

I enda større grad må man undre seg over at Niemi ikke kvier seg for å insinuere mobbing og domstolsforakt i en sak han selv er langt fra upartisk i – og dermed blir et høyst diskutabelt sannhetsvitne.

I innlegget Kultur, debatt og UiT-forskere, reiser professor emeritus Einar Niemi spørsmål ved debattkulturen ved UiT Norges arktiske universitet. Han tar utgangspunkt i at det er tatt initiativ til et seminar for å komme fram til det han kaller «felles strategier» i media med tanke på å etablere en konsensus blant universitetsansatte. Selv om initiativtakeren, professor Gørill Nilsen, avkrefter at dette er hensikten med det kommende seminaret, spinner Niemi videre på idéen om eksistensen av en «akademisk forskansning mot dem der ute». Med dette som utgangspunkt ser han en mulighet til å ta et oppgjør med tidligere kollegaers kulturforståelse og etiske normer, med en oppfordring om taushet for de som ikke makter å forholde seg til disse normene. Samtidig forankrer han det han kaller «temperaturstigninga […] i debatten om samepolitiske problemstillinger» i det angivelige forsøket på å få i stand et seminar over et slikt tema.

Det må Einar Niemi gjerne få lov å gjøre. Samtidig er det grunn til å minne Niemi på at den angivelige temperaturstigningen i debatten denne gang ikke hadde sitt utgangspunkt i Gørill Nilsens innlegg om hvor mange ganger kan saker repeteres eller Ánde Sombys innlegg om Sirkka-studier i urfolksrett.

«Temperaturstigningen» var et resultat av Jarl Hellesviks innlegg med tittelen Professor Øyvind Ravna serverer gammel og muggen skapmat, grunnet i kritikk og sarkasme over noen linjer av historiegjengivelsen i læreboka Same- og reindriftsrett, skrevet av undertegnede. Disse linjene viste angivelig at jeg «ignorere resultatene av nyere forskning» og serverte  «de kommende jurister» heller guffen mat. Teksten Hellesvik angrep, baserer seg på forskningen til bl.a. arkeologen og sosialantropologen Knut Odner, og er også nyttet i verket Samenes historie fram til 1750 av Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen. Dette er forskning og formidling jeg inntil nå har antatt at også Einar Niemi stiller seg bak. Debattemperaturen steg ytterligere som følge av mitt svar til Hellesvik og hans påfølgende gjentakelse av at jeg forkaster resultatene av nyere forskning, samt at Gørill Nilsen deltok i den påfølgende kommentarfelt-debatten med saklige innlegg om Finnmarks eldste arkeologiske funn. Videre var temperaturstigningen et resultat av et velskrevet innlegg fra Aina Westrheim Ravna hvor hun tok et oppgjør med Hellesviks studier av samiske gener.

Om Hellesvik og hans meningsfeller holdt seg til anstendig språkbruk og debattkultur i denne ordvekslingen, må Niemi gjerne få lov å mene. Likeledes er det lov å mene at det er adgang til å forvrenge historiefaget; gjerne ved å «flytte» høvding Ottars bosted nordover til Nordkapp og Lyngstuva østover til Kolahalvøya, eller å slå fast at fornorskningen av samer ikke var assimilering, men velment integrering. Enkelte vil sikkert også mene at det er legitimt å nytte FNs rasediskrimineringskonvensjon for å hindre en stat i å gjennomføre sin minoritets- og urfolkspolitikk. At urfolksbegrepet er av ny dato og skyldes feil oversettelse av ILO-konvensjon nr. 169 og at sjøsamene som folkegruppe ikke finnes, er også en del av akseptable meningsytringer i anstendighetens navn. Likeledes å stille motdebattanter til veggs med spørsmål om de er av blandet herkomst eller å antyde at samene stammer fra mongolene.

Einar Niemi er gjennomgående dyktig til å navngi de han mener har forbrutt seg mot anstendig debattkultur eller på annen måte mot akademias kodekser. Midtveis i innlegget om ukulturen ved UiT, etter å ha vist til at «kritikken gjør seg også gjeldende i debattstil UiT-ansatte har vist i andre sammenhenger», unnlater han imidlertid å navngi den eller de som er gjenstand for kritikken.

Hvorfor Niemi, som ellers ikke kvier seg for å sette navn på de han mener å ha rett til å kritisere i det offentlige rom, ikke gjør det her, kan man jo underes over. Selv om det er liten tvil om hvem det siktes til, kan det ikke ses bort fra at navneunnlatelsen ligger i at det som skrives neppe ville ha egnet seg for publisering i Nordnorsk debatt om navn var nevnt. For Niemi går her over en grense når han med henvisning til Høyesteretts behandling av Nesseby-saken for en tid siden, hevder at «rettslærde ved UiT drev voksenmobbing mot advokater for den ene part og viste forakt for landets høyeste domstol».

I enda større grad må man undre seg over at Niemi ikke kvier seg for å insinuere mobbing og domstolsforakt i en sak han selv er langt fra upartisk i – og dermed blir et høyst diskutabelt sannhetsvitne. For Niemi er ingen tilfeldig observatør. I iveren etter å kritisere kollegaer ved UiT unnlater han å nevne at han var en betalt sakkyndig for «den ene part», som forøvrig var representert ved de advokater han angivelig mener at ble «voksenmobbet». For denne parten (og disse advokatene) produserte Niemi en historieutredning som passet godt inn i partens prosedyre. En del av bildet, og ikke utenkelig grunnlag for noe av kritikken fra Niemi, er at undertegnede hadde et oppdrag for den andre parten i saken.

I Niemis utredning ble det ført en dyptgripende argumentasjon for læren om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark. Dette er en «lære» de fleste historikere og rettsvitere har tatt avstand fra i dag, noe som bl.a. har bidratt til at regjeringen Bondevik i 2003 innså at statens eiendomsrett til den «umatrikulerte grunnen» i Finnmark ikke kunne opprettholdes, men måtte overføres til Finnmarks befolkning (nå representert ved FeFo). Denne «læren» passet imidlertid «den ene parten» godt, som ønsket å forankre sin disposisjonsrett over lokalbefolkningens utmarksressurser i statens tidligere angivelige eiendomsrett til grunnen i Finnmark.

Niemi anførte også at et betydelig antall eiendommer i Varanger området, dokumentert gjennom kirkebøker, var et resultat av en statlig jordbrukspolitikk spesifikt rettet mot dette området på 1700-tallet, samt tildelinger av jord fra staten i medhold av jordutvisningsresolusjonen av 1775. Om dette var tilfelle, ville det styrke «den ene parten» i saken. Det var imidlertid en hake ved anførselen; disse tildelingene kunne ikke spores i pantebøker, skylddelingsforretninger, den eldre eller nyere matrikkel, eller andre statlige arkiver, noe de naturlig kunne blitt om det virkelig hadde vært tale om statlige eiendomsutmålinger. Oppfatningen om slike statlige utmålinger reflekteres heller ikke i eldre faglitteratur eller i nyere arbeider hos andre historikere, slik som Allan Kristiansen, som tvert imot skriver at «det faktum at jordutvisningsresolusjonen av 1775 i så liten grad fikk betydning i Øst-Finnmark tror jeg må ses i sammenheng med de rådende sedvanene» (NOU 2001: 34 s. 52). Av Finnmarkskommisjonens utredning for Nesseby (s. 66), framgår det for øvrig at «[s]tatens første kjente jordutvisning i Nesseby er datert 1824».

Til tross for at Niemis konklusjon manglet nødvendig dokumentasjon og oppslutning i fagmiljøet, fant Høyesterett å legge den til grunn som sin historieforståelse av sakens  faktiske bakgrunn. Det bidro i sin tur til at bygdefolk i Nesseby ikke vant fram med sitt krav om å forvalte sine allerede anerkjente bruksrettigheter i sin nære utmark. Det gjenstår å se hvordan ettertiden vil vurdere Niemis historieutlegning. At det stilles spørsmål ved den faglige holdbarheten, kan vel neppe karakteriseres som forakt, verken for landets høyeste domstol eller for Einar Niemi som sakkyndig i Nessebysaken.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse