Annonse
Etter demonstrasjonstog trenger vi en bevegelse som organiserer seg og fremmer lovendringer som øker likestilling og likeverd for alle, skriver MDGs Farid Shariati. (Foto: Paul Johannessen)

Undertrykkelse satt i system

I dag kan vi med solid grunnlag si at HRS har blitt en plattform som i stor grad fremmer muslimfiendtlige holdninger og rasisme, og det bør ikke staten finansiere.

Rasisme er undertrykkelse satt i system og er skadelig for menneskers egenverdi, helse, selvoppfattelse og utvikling. Ikke minst polariserer det samfunnet. Vi trenger å revidere både lovverk men også statsfinansierte støtteordninger for å komme problemene til livs. Diskriminering, uansett i hvilken form den gir seg uttrykk i, handler om innarbeidede strukturer og holdninger i samfunnet. Endringene må således både være strukturelle og individuelle. Det fordrar at vi stiller de riktige spørsmålene og tåler å se sannheten i øyet.

Vi må forstå vår felles fortid for å kunne forstå vår samtid. Rasismen i samfunnet handler om mer enn tydelig rasistiske utspill. Den har vokst seg frem over mange generasjoner og blitt både bevisst og ubevisst promotert. Og den har i all hovedsak fått gå uimotsagt. Det preger samfunnet markant og gjør seg synlig i for eksempel litteraturen, popkulturen, arbeidslivet og politikken. Til og med det vanligste verdenskartet projiserer en verden der den vestlige hemisfæren markant er disproporsjonal i posisjon og størrelse.

Vi må adressere sannheten om regjeringens finansiering, og derav promotering, av nettsider som Human rights service (HRS). Nettsiden har beveget seg til å bli en ytterliggående nettside, som ser ut å mene at islam og muslimer er den største trusselen til det norske demokratiet. HRS viktigste profil, Hege Storhaug, har for eksempel lenge fremstilt islam på denne måten, blant annet med sin boktittel “Islam. Den 11. landeplage”. I takt med at HRS stadig blitt mer ytterliggående, har statsstøtten til nettsiden blitt alt mer vanskeligere å ignorere. I dag kan vi med solid grunnlag si at HRS har blitt en plattform som i stor grad fremmer muslimfiendtlige holdninger og rasisme, og det bør ikke staten finansiere.

Vi ser rasistiske motiver i malerier og bilder. Paul Richard Johannessen (MDG) har stilt seg kritisk til symbolikken til maleriet “Justitia”, som henger bak ordførerstolen. Debatten er et interessant bidrag som illustrerer mange viktige dimensjoner med institusjonalisert rasisme. Marte Mjøs Persen, Bergen-ordfører, ser ikke ut til å forstå at maleriet er mer enn et symbol for guddommelig rettferdighet. Det inneholder også gjentakende symbolikker, der det degenerative, representeres i form av mørkhudede mennesker. Hvordan ville Persen forholdt seg til maleriet dersom den illustrert en mann som holdt foten over en kvinne?

Media bidrar også sterkt til en objektivisering av synlige etniske minoriteter der vi hovedsakelig er kvalifisert til å bære vitnemål i debatten. Istedenfor å være aktive subjekter med definisjonsmakt, og som blir hørt på bakgrunn av våre andre kompetanser. Det er kritikkverdig at det, med få unntak, kun har vært en anledning for folk å dele med seg av sine personlige erfaringer med rasisme. Det er belastende og sårt å få komme til tale med betingelsen om at vi må trekke inn opplevelser som er vonde, som drukner våre forslag til endring. Dette er symptomatisk for hvordan debatter som omhandler innvandrere ofte ekskluderer dem det gjelder, fra å delta. Jeg etterlyser at media, i mye større grad trekker inn et mer heterogent utvalg personer, når løsninger og analyser skal diskuteres.

Vi kan ikke heller ha en debatt om rasisme i Norge, uten å adressere hvordan den har rammet Norges urfolk i generasjoner og fortsatt kommer til uttrykk den dag i dag. Kunnskap om samisk undertrykkelse i Norge har også stor verdi for vår forståelse av hvordan andre grupper behandles. Det er naivt å tro at en offensiv assimileringspolitikk som ble ført over lang tid, ikke har blitt videreført. Mye av det som i dag blir forkledd som integreringspolitikk er i realiteten assimileringspolitikk. Å for eksempel bli identifisert som norsk, er i stor grad betinget til å gi avkall på annen kulturell tilhørighet. For mange, både individet og storsamfunnet, er det ikke forenlig å både være norsk og noe annet samtidig.

Det vil være positivt for utformingen av hele samfunnet at vi retter fokus på systematisk undertrykkelse. Anerkjenner vi problemene med rasisme, bør det ikke være vanskelig for oss og samtidig se undertrykkelsen av andre samfunnsgrupper. Den viktige Ytringsfrihetskommisjonen, er et godt eksempel på hvordan mennesker med nedsatt funksjonsevne stadig blir satt på sidelinjen. Når Kultur- og likestillingsminister Abid Raja stolt proklamerte at “kommisjonens medlemmer gjenspeiler mangfoldet i det norske samfunnet”, er det riktig å påpeke at mennesker med nedsatt funksjonsevne bør inkluderes i det mangfoldet. Jeg forstår at ingen kommisjon vil kunne gjenspeile samfunnet fullt ut, men Norges største minoritetsgruppe skulle absolutt hatt en plass der.

I det siste er det mange som optimistisk har utropt at samfunnet er i en oppvåkning. Det forutsetter imidlertid at vi ikke lar motkrefter distrahere oss fra problemene og at vi ikke heller lar engasjementet dø ut. Etter demonstrasjonstog trenger vi en bevegelse som organiserer seg. Der vi går videre fra å adressere problemer, til å fremme lovendringer som øker likestilling og likeverd for alle. Når vi klarer det, har vi god grunn til å være optimistiske for fremtiden.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse