Annonse
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ungdom i ettervern faller mellom stoler

Ungdom på vei ut av barnevernet står overfor voksenlivet, og barnevernets ettervern kan bidra til å hjelpe dem. En nylig publisert forskningsrapport fra NTNU Samfunnsforskning og UiT, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, viser at ungdom i ettervern ofte faller mellom stoler i velferdsstaten.

Ungdom i alderen 18-23 år kan få videre hjelp fra barnevernet gjennom ettervern. Tilbud om ettervern og hjelp som tilpasses ungdommens behov, kan bidra til gode overganger til voksenlivet. Samtidig viser forskningsrapporten at kun 20 % av ungdommene som potensielt kunne fått ettervern, faktisk får det. Det er dessuten store variasjoner i kvaliteten på ettervernstiltakene.  

Passer ikke inn

Ungdom som har vært i barnevernet, kan være sårbare på grunn av erfaringene de har med seg. Voksenlivet kommer brått, og som ungdom flest ønsker de å prøve seg, ha gradvise og fleksible overganger med muligheter til å feile, for så å prøve seg igjen. Mange av ungdommene blir stående alene når de går ut av barnevernet, spesielt hvis de ikke har støtte fra privat nettverk. Ungdommene opplever høye forventninger til fullføring av skolegang, økonomisk selvstendighet og valg for framtida fra nettverket og samfunnet for øvrig. Gjennom forventningene skisseres ofte et fastlagt løp, og ungdommene føler på et press om å prestere, klare seg selv, leve opp til krav og passe inn. For de som ikke passer inn, blir fallhøyden ekstra stor.

Ikke barn, ikke voksen – men ungdom

Ungdoms status og posisjon endrer seg når de blir myndige. De bestemmer selv om de ønsker å søke videre hjelp fra barnevernet gjennom ettervern, men et slikt valg er bare starten. Ungdommene er ikke lenger barn, og kan heller ikke anses som barn. Samtidig føler de seg heller ikke som voksne. Tiden mellom barn og voksen er en fase der det er behov for fleksibilitet, utprøving, gradvise overganger, praktisk og emosjonell støtte – og fortsatt opplevelse av ivaretakelse og omsorg.

Perioden for å motta ettervern er satt til mellom 18 og 23 år, men ungdomsfasen er ikke tidsbegrenset. Noen ungdom trenger mer tid, mer tålmodighet, mer hjelp og at det tas større hensyn. De trenger at systemene og samfunnet har tid til dem og anerkjenner dem, også når de er i denne fasen av livet. I ettervern trenger ungdom voksenpersoner som møter dem, bryr seg og følger dem – ikke bare fordi de er ungdom som har vært i barnevernet, men først og fremst fordi de er ungdom.

Ungdom nedprioriteres i barnevernet

Selv om barnevernet kan yte hjelp til ungdom fram til de er 23 år, avsluttes ettervernet for de fleste ungdommene før de er 23 (Paulsen, Wendelborg, Riise, Berg, Tøssebro & Caspersen, 2020). Ettervernet avsluttes fordi ungdommene begynner å studere eller jobbe, eller fordi de overføres til andre offentlige instanser, for eksempel NAV. I voksensystemene møter ungdommene krav og ansvar på lik linje med andre voksne. Det finnes sjelden rom for noen mellomting mellom ungdomstid og voksenlivet. Spennet blir stort mellom beskyttelse og ivaretakelse i barnevernet og arbeidsfokus og selvstendighet i voksensystemene.

Ungdom savner et system som kan veilede dem i overgangen til voksenlivet (Paulsen m.fl., 2020). Selv om barnevernet kan yte slik hjelp til ungdommer, er det ikke alltid prioritert. Som oftest handler dette om manglende tid og ressurser hos barneverntjenesten, andre ganger om manglende kompetanse til å jobbe med ungdom mellom 18 og 23 år. I noen kommuner har ungdommene høyere politisk prioritet, og det er tatt et tverretatlig ansvar for å ivareta en ung voksen befolkningsgruppe i kommunen. Ordninger som lavterskeltiltak og egne ungdomsteam er fordelaktig for ungdommene. Slik satsning har betydning.

Ettervern hjelper – men får ungdommene som trenger det hjelp?

I forbindelse med ny barnevernslov har regjeringen foreslått å heve aldersgrensa for rett til ettervern fra 23 til 25 år. Forslaget er knyttet til å forhindre at barn som har opplevd omsorgssvikt skal falle utenfor som voksne. En del av utfordringen i hjelpesystemene handler om å anerkjenne ungdom, gi dem rom og støtte, og hjelpe dem til å utvikle seg. I et system der fokus ofte blir på selvstendiggjøring, bør fokus heller være på prosessene ungdom er i, og at ungdom kan få hjelp til å forberede seg til voksenlivet. Et slikt fokus krever at systemene er fleksible og gir ungdommene voksenpersoner å støtte seg til. Ungdommene må prioriteres ved at det investeres tid og ressurser på dem, heller enn at det fokuseres på hvilket system ungdommen passer inn i, og hvor ansvaret bør ligge.

Vår forskning viser at mange ungdommer får god hjelp gjennom ettervern, og at ettervern kan bidra til å redusere risikoen for å havne utenfor utdanning og arbeidsliv (Paulsen m.fl., 2020). Samtidig viser forskningen at ungdom og ansattes erfaringer med ettervern varierer fra kommune til kommune. Vi mener derfor at det bør utarbeides en nasjonal plan for ettervernsarbeidet, som også gjør at ettervern blir et prioritert område i barnevernets arbeid. Regjeringens innstilling gir noe optimisme for at ungdom i ettervern skal bli bedre sett og anerkjent, først og fremst i de systemene som skal hjelpe dem. Hvis rammene er mer tydelige, har vi tro på at innholdet i ettervern vil kunne treffe flere av dem som trenger det. En heving av aldersgrensen i ettervern vil kunne imøtekomme behovet for å ha tid i ettervern og fylle tiden med tiltak som kan trygge og ivareta ungdommene. Slik økes sjansen for at ungdom inkluderes, og risikoen for at de faller mellom stoler minskes. En lovendring i barnevernloven vil være i tråd med tiden, der ungdom i større grad anerkjennes for å ha rett til muligheter i kraft av nettopp å være ungdom.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse