Oppropet om at "universitetene må gå foran i klimakampen" er en avsporing av innsatsen mot farlige klimaendringer, skriver UiT-professor Kristoffer Rypdal - som avstår fra å signere oppropet. Illustrasjon: Colourbox

Universitetenes bidrag til klimakampen

Den virkelige elefanten i rommet er imidlertid universitetenes bidrag til å opprettholde og utvide olje- og gassvirksomheten.

I disse dager sirkulerer et opprop ved norske universiteter under overskriften ”Universitetene må gå foran i klimakampen”. Som mangeårig forkjemper for engasjement fra universitetsmiljøene i kampen mot global oppvarming hilser jeg slike initiativ velkommen, men jeg kan likevel ikke signere dette oppropet fordi jeg oppfatter innholdet og innretningen som en avsporing av innsatsen mot farlige klimaendringer. Jeg har tatt til orde mot denne avsporingen i avisinnlegg og kronikker den siste tiden, og synes det er nedslående at den også ser ut til å bite seg fast i universitetsmiljøene.

I kampen mot menneskets ødeleggelse av det globale klimaet har det etter hvert utkrystallisert seg to ulike strategier basert på ulike innfallsvinkler til problemet; en konsekvensstrategi og en sinnelagsstrategi. Disse strategiene er ofte til stede innenfor de samme miljøorganisasjonene og politiske partier. Ja, de er ofte til stede i ett og samme individ, særlig hos dem som ikke har brukt veldig mye tid på å reflektere over hva som egentlig skal til for å dempe de verste klimaendringene.

Konsekvensstrategien er utadrettet i forhold til individet og fokusert på forståelse og styring av natur- og samfunnsprosesser. Den baserer seg på at individets handlinger i et moderne samfunn i stor grad er styrt av rammene som disse prosessene setter, og at vi mest effektivt kan endre kollektiv atferd gjennom politisk styring av den økonomiske aktiviteten. Denne strategien legger stor vekt på vitenskapelige studier som kan klarlegge de samlete konsekvensene av politiske beslutninger. Den er fokusert på resultater og mindre opptatt av individers og gruppers motiver.

Sinnelagsstrategien derimot, er rettet innover mot individet og tar utgangspunkt i at kollektiv atferd bare kan endres gjennom en indre bevisstgjøring og ved å utfordre individets verdisystem gjennom alle hverdagens handlinger. I praksis betyr dette at handlinger deles opp i to kategorier, de som er klimafiendtlige og de som er klimavennlige, og hver enkelt persons samvittighet skal styre atferden i retning av det som er klimavennlig.

Vararepresentant for MDG til Stortinget, psykologiprofessor Per Espen Stoknes kommenterer dette på følgende måte: ”Når man opplyser om hvor miljøskadelig det er å fly gir vi folk dårlig samvittighet for at de flyr. Men effekten av dette er ikke at man slutter å fly. I stedet fører den dårlige samvittigheten til at vi blir negative til klima og tenker at klima ikke betyr så mye.”

Et mer alvorlig problem er at det er vanskelig å anslå i hvilken grad individers handlinger er klimafiendtlige eller –vennlige. Hva er verst av å spise en saftig biff eller fly og besøke bestemor? Resultatet blir nesten alltid at vi lager oss et privat verdisystem som uvegerlig blir tilpasset vår egen livssituasjon og preferanser, og som ikke er optimalisert for å begrense vårt eget klimatiske fotavtrykk mest mulig.

Det er nettopp dette det aktuelle oppropet gjør, bare hevet opp fra individ- til institusjonsnivå. Det fokuserer utlukkende på ”klimagassutslipp i egen virksomhet”, uten å gjøre noe forsøk på å definere eller avgrense hvilke utslipp som faller inn under dette begrepet. Uten å foreta en slik avgrensning reiser oppropet et krav om at institusjonene skal forplikte seg til halvering av utslippene innen 2025, med sikte på nær nullutslipp innen 2030. Hvilke beregninger som ligger til grunn for dette kravet opplyses det ikke om. Jeg har en mistanke om at de ikke eksisterer og at dette er tatt ut av løse lufta. Dette er karakteristisk for sinnelagsstrategien. Det er ikke så viktig om målene er realistiske og har reell mening i forhold til å redusere de globale utslippene. Det viktigste er at vi gjør noe.

Problemet med den innadvendte tilnærmingen er at den vender oppmerksomheten bort fra universitetenes utadrettete bidrag til å opprettholde utslipp som ikke kan spores direkte til egen virksomhet. Disse eksterne utslippene som vi bidrar til er enormt mye større enn de interne. For eksempel fokuserer oppropet veldig på de ansattes flyreiser, selv om de samlete utslippene fra unødige jobbreiser er relativt små. Utslippene fra flytrafikken i og til og fra Norge utgjør om lag 6 prosent av det som slippes ut fra Norsk territorium, og den største økningen de siste årene skyldes reisene til utenlandske turister. UiT forsker på og påvirker tilretteleggingen for turisme i Norge, og jeg vil anta at et langt mer virkningsfullt grep fra UiT ville være å bidra til å dempe forurensende turisme.

Den virkelige elefanten i rommet er imidlertid universitetenes bidrag til å opprettholde og utvide olje- og gassvirksomheten. Utslippene fra forbrenning av norskprodusert olje og gass er ti ganger større enn de totale utslippene fra norsk territorium. Å frede universitetenes bidrag til disse utslippene fra vår klimakamp kan ikke kalles for annet enn en avsporing, eller kanskje enda verre, en avledningsmanøver.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse