Annonse
UNN-lege Elisabeth Olstad skriver at hun kjenner til flere konkrete tilfeller av fryktkultur ved sykehuset. Foto: NRK

Ukulturen ved UNN

Dessverre er det slik at man i debatten har valgt å dra fram mangel på konkrete saker i media som et bevis på at frykt-kulturen ikke eksisterer. Jeg ser meg derfor nødt til å trekke inn et lite forenklet utvalg av de konkrete sakene jeg kjenner til.

Jeg tror på de menneskene som ansikt til ansikt forteller meg om varsling og sanksjoner, og som frykter for konsekvensene dersom de blir identifisert.

Etter at DN i januar trykket en reportasje om fryktkultur i norske sykehus, har debatten rast i ulike medier. Virkelighetsbildet som er fremstilt er delt mellom tillitsvalgte og enkelte legers syn på den ene siden og ledere som stort sett avviser problemstillingen på den andre. Hva skal folk tro?

Sykehus skal være lærende institusjoner der vi ikke bare skal lære av egne feil, men også av andres. Derfor er det uendelig viktig at det blir tatt på alvor når noen varsler om feil i pasientbehandlingen, svikt i rutiner eller et skadelig arbeidsmiljø. En «varslingskjede» settes i gang: problemet blir kartlagt og om mulig rettet opp, rutiner skjerpet eller endret- alt for at pasientsikkerheten skal bli bedre. Slik er systemet lagt opp. Men den siste tidens debatt har avdekket at denne varslingskjeden ikke fungerer som den skal.

I UNN er det flere eksempler på at ansatte som varsler om kritikkverdige forhold motarbeides. Det ligger imidlertid i sakens natur at ansatte som har opplevd frykt og maktmisbruk, ikke uten videre står fram med det i dagspressen. En del er betalt godt for å tie. Som tillitsvalgt for Legeforeningen i UNN møter jeg kolleger som forteller sin historie. Dette er ofte mennesker som har mistet troen på en rettferdig behandling og som er i en svært sårbar situasjon. De blir nok ikke oppløftet av den siste tidens debatt, og jeg tror ikke frykten for å stå fram er mindre når man ser hvordan de som har ytret seg i saken selv har blitt angrepet. Senest Legeforeningens president Marit Hermansen, som angripes i Nordlyslederen 21. mars.

Dessverre er det slik at man i debatten har valgt å dra fram mangel på konkrete saker i media som et bevis på at kulturen ikke eksisterer. Jeg ser meg derfor nødt til å trekke inn et lite forenklet utvalg av de konkrete sakene jeg kjenner til:

  • En tidligere tillitsvalgt som har ytret seg kritisk både innad i organisasjonen og i media, har ved flere anledninger blitt forbigått ved ansettelse som overlege og leder ved at stillingene har gått til andre som var mindre kvalifisert.
  • En medisinstudent refererte til en undersøkelse som avdekket «tvilsom ansettelsespraksis» av turnusleger ved UNN. Hun ble konfrontert av en UNN-leder med klar beskjed om at hun etter dette ikke kom til å få turnusjobb ved UNN. I ettertid har for øvrig Sivilombudsmannen påpekt uryddige forhold ved turnuslegeansettelser ved UNN.
  • En lege som var involvert i en alvorlig hendelse ved sykehuset, gikk til sin leder og anmodet vedkommende om å melde hendelsen til tilsynsmyndighetene slik loven krever. Lederen nektet å gjøre dette, skjelte den ansatte ut etter noter, og legen ble selv «satt i prosess» og gransket.
  • En avdelingsoverlege kom i konflikt med UNN etter å ha avdekket og varslet om feilbehandling og at dette etter pasientens død var forsøkt dekket over i pasientens journal. Da overlegen forventet en beklagelse, fikk hun i stedet en leksjon om lojalitet, og ble fratatt sin lederposisjon.
  • En tillitsvalgt som sendte interne avviksmeldinger om en vaktordning som kunne sette pasientsikkerheten i fare, ble beskyldt for å ha en personlig agenda ved å melde avvik. Vaktordningen ble senere vurdert av Fylkesmannen til å være medisinsk uforsvarlig.

Jeg våger meg på å trekke en parallell fra disse eksemplene på at varslere har blitt motarbeidet, og til følgende egenopplevde scenario:

En tillitsvalgt blir gjennom sitt verv kjent med en rekke saker der varslere har blitt møtt med sanksjoner. Sakene er sensitive og belastende for dem det gjelder, de ønsker ikke å bli identifisert av frykt for at det vil ha konsekvenser for deres arbeidsforhold og arbeidshverdag. Den tillitsvalgte kjenner til at UNN i enkelte tilfeller har brukt betydelige summer av skattebetalernes penger på advokater for å gå etter varslere. Det skjer ikke uten ledelsens viten og vilje. Samtidig spinker og spares det på pasientbehandling. Den tillitsvalgte varsler så om fryktkultur i UNN - hva skjer? Direktøren avfeier problemet ved å dosere i direktesendt tv-debatt om at en kultur er definert som noe som gjennomsyrer en organisasjon; det gjør ikke fryktkulturen i UNN - ergo eksisterer den ikke. Helse-Nord-direktøren går videre ved å mistenkeliggjøre varslerne, han skriver i et innlegg at de som fremsetter påstander om fryktkultur uten å konkretisere påstandene, gjør det for å ramme enkeltpersoner, og å svekke ledelse som ivaretar et viktig samfunnsoppdrag». Hva avdekker dette scenariet? For meg vitner det om en dysfunksjonell varslingskjede der de ansvarlige ikke hører på varsleren, ikke kartlegger og retter opp problemet, ikke ser på rutinene og i tillegg setter et negativt fokus på varsleren selv. Det er dette som er fryktkultur i praksis.  

Resultatene fra den nylig publiserte pasientsikkerhetskulturundersøkelsen taler sitt eget språk; 69 % av avdelingene i UNN har ikke en sunt klima for å snakke om risiko og uønskede hendelser. Arbeidsmiljøundersøkelsene i 2010 og 2014 tegner samme bilde, men resultatene er av UNN unntatt offentligheten. Den eksterne LUO-rapporten fra 2012 viste at dobbelt så mange leger som andre ansatte i helsefaglige stillinger opplevde å bli møtt på en dårlig måte hvis man fremførte egne meninger.

Jeg kan ikke si hva andre skal tro. Men jeg tror på resultatene fra undersøkelsene som viser til at det er vanskelig å si fra om kritikkverdige forhold ved UNN. Jeg tror på Legeforeningens jurister som forteller at det ikke er noe sykehus i landet de får meldt så mange saker fra som fra UNN. Og jeg tror på de menneskene som ansikt til ansikt forteller meg om varsling og sanksjoner, og som frykter for konsekvensene dersom de blir identifisert.

Like fullt aksepterer og respekterer jeg at andres opplevelse av virkeligheten er annerledes enn min. UNN er på mange måter et godt sykehus og en god arbeidsplass for mange av sine ansatte. Noen skjønner ikke hva vi snakker om, og godt er det. Men det betyr ikke at utfordringene ikke er der. Og når det kommer fram bekymringer om en kultur som innebærer en fare for pasientsikkerheten, må det tas mer alvorlig enn uttalelser som hevder at en slik kultur ikke eksisterer.

Spørsmålet er om man villig til å erkjenne problemet, ta det på alvor og lære av det? Det krever i så fall en retningsendring fra ledelsen, både ved UNN og i Helse Nord. Helseministeren har lagt føringer: «Det skal være mulig å være tillitsvalgt i sykehusene og være trygg på at dette ikke er til hinder for videre karriere. Dette handler om pasientsikkerhet, og det er noe man skal bli møtt med annerkjennelse for, ikke sanksjoner». Bent Høie, jeg håper at du tar dette mer på alvor enn direktørene i UNN og Helse Nord hittil har gjort, og jeg håper at du krever handling og resultater!

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse