Fiskehelsesjefen i Aqua Pharma imøtegår påstander i flere medier om sammenheng mellom rekedød og lusebehandlng i lakseoppdrettsanlegg. Foto: Ola Solvang

Unyansert og feil om hydrogenperoksid      

Professor Peter Ørebech bommer når han forklarer at svikt i rekebestanden er forårsaket av hydrogenperoksid (H2O2)

Det er hensiktsmessig at lusebehandlinger i oppdrett diskuteres, også i et kritisk lys, men debatten må være faktabasert og nyansert. Ørebech tar feil på flere punkter i sitt innlegg «Reketråling, hydrogenperoksid og oppdrett – rettslig sett».

Ifølge Norges Råfisklag («Markedsrapport ferske reker 2017») har kystnær fangst av reker økt jevnt på landsbasis siden 2011. Her finnes sannsynligvis lokale variasjoner, men tallene indikerer en stabil fangst økning fra 4959 tonn i 2011 til 7580 tonn i 2016. H2O2 ble re-introdusert i norsk oppdrettsindustri i 2009, men ble ikke brukt i vesentlig skala før i 2013.

Forbruket av H2O2 er kraftig redusert de siste årene, det stemmer ikke som Ørebech sier at det er en firedobling fra 2013-2014. Fra toppåret 2015 til 2017 har forbruket av H2O2 falt med 78%. Ørebech påstår at H2O2 dreper og hemmer formeringen av reker i havet, dette er hans antagelser og er ikke verifisert i noen feltstudier. Lab forsøk på reker forteller ikke hvordan de påvirkes i naturen.

Vår oppfatning er at to store media oppslag i høst har gitt en feilaktig kobling mellom reker og hydrogenperoksid. NRK-innslaget «Den siste rekefiskeren i Austevoll» (19.9.2018) er basert på rekefiskerens påstand om at rekene forsvant i 2012 var forårsaket av H2O2. Fiskeribladet (01.10.2018) bruker også H202 som forklaring til nedgang i rekefisket i Lyngen/Ullsfjorden i perioden 2012-17.

Hverken i Austevoll, Lyngen eller Ullsfjorden er det brukt H202 i periodene det refereres til. I Austevoll er det ikke brukt H2O2 i nærheten av rekefeltene før 2014. I Lyngen eller Ullsfjorden er ikke H2O2 brukt før 2018. Rekenedgangen kan dermed ikke kobles til bruk av H2O2. Forklaring må ligge et annet sted i disse tilfellene.

Det gir da mening å hevde at dette kan være overførbart til andre områder av kysten, og at årsaken til lokal nedgang i rekebestanden, sannsynligvis er betydelig mer sammensatt enn hva Ørebech gir uttrykk for. Reker påvirkes i stor grad av en rekke biologiske faktorer: studier fra blant annet Universitetet i Tromsø rapporterer om global nedgang i dypvannsrekebestanden på grunn av klimaendringer, høyere havtemperatur og økende torskebestand som har reker som en del av næringsgrunnlaget. Økende makrellbestander er også en plausibel årsak til at det enkelte steder har blitt vanskeligere å finne reker i tradisjonelle fangstområder.

Ørebech omtaler H2O2 som et stoff som hemmer skallskifte hos lakselus. H2O2s virkningsmekanisme hos lakselus er ikke fullstendig kartlagt, men det er ikke påvist noen effekter som påvirker skallskifte. Kan det hende Ørebech tenker på kitinsyntesehemmere – som er andre typer legemidler som brukes mot lakselus?

H2O2 regnes for å være av de mest skånsomme og miljøvennlige avlusingsmetodene – fordi stoffet ikke akkumuleres i naturen og blir til oksygen og vann når det brytes ned. Kunnskapen vi har i dag tilsier at spredning og fortynning skjer raskt i vannmassene etter en behandling. Målinger som er utført i feltforsøk i og rundt anlegg på forskjellig dyp og i tid, viser lave konsentrasjoner kort tid etter det er det er sluppet ut fra en behandlingsenhet.

Legemiddelbruk i oppdrettsnæringen er på vei ned fordi det nå finnes et større spekter av behandlingsmuligheter. Alle metoder trengs for å bekjempe lakselusen, og de bør inngå i et rotasjonssystem for å optimalisere fiskevelferd og forsinke utviklingen av resistens hos lakselusen. Bærekraftig bruk av avlusingsalternativer er i alles interesse.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse