Demonstrasjon mot lakseoppdrett i Alert Bay, British Colubmia, August 2017. Foto: Dorothee Schreiber.

Urfolk, oppdrett og okkupasjoner

Er det egentlig mulig for urfolkene å vinne ”kunnskapskampen”, når vi vet at urfolks og vitenskapelige institusjoners kunnskap i utgangspunktet har svært ulike forutsetninger og ulike ressurser til disposisjon?

Motstand eller aksept for oppdrettsnæringa er et mye omtalt tema, slik som i kronikken av Borch og Aanesen den 23. oktober i Nordlys, der forskerne har sett nærmere på hvem som egentlig er mot økt oppdrett i Nord-Norge. I British Columbia går urfolk til det skritt å okkupere oppdrettsanlegg i protest mot miljøkonsekvensene av industrien. Kunne det samme skjedd her hjemme, og hva kan gjøres for å bøte på konfliktene?

I to oppslag i Aftenposten og Morgenbladet tidligere i høst blir konflikten mellom urfolk (First Nations) i British Columbia (BC) og oppdrettsindustrien omtalt. To av anleggene til Marine Harvest ble i slutten av august okkupert av høvdinger (hereditary chiefs) og medlemmer, inkludert ungdommer, fra flere urfolksgrupper (Namgis, Musgamagw-Dzawada’enuxw og Mamalilikala First Nations). ”Oppdrettsnæringa må dra et sted de er velkomne, de er ikke velkomne her” sa Chief Ernest Alfred til Morgenbladet i august.

Nylig ble et tredje anlegg eid av Marine Harvest okkupert av First Nations grupperinger, mens arbeidet på anlegget ble utført under politibeskyttelse. Hovedargumentene til okkupantene er at anleggene inneholder fisk med sykdommer, at de påvirker lakseelvene og oppvekst- og migrasjonsområdene til villaksen i området, og dermed truer deres eget levebrød. Den opphetede situasjonen ble blant annet diskutert på et møte med over 40 urfolksrepresentanter fra alle urfolksgruppene i Broughton Archipelago og ledende politikere i provinsen. 

For oss forskere, og ganske sikkert for flere, er det interessant å sammenligne det som skjer i BC med relasjonene mellom oppdrettsindustrien og norske og samiske lokalsamfunn i nord. I regi av forskningsprosjektene IndGov (Framsenteret) og TriArc (om triangelen mellom urfolk, industri og stat i Arktis) ved UiT - Norges Arktiske Universitet, følger vi utviklingen i forholdet mellom urfolk og oppdrett, og sammenligner situasjonen i British Columbia med situasjonen for samer og andre urfolk.

Høstens okkupasjon som er omtalt i avisene, er bare den siste i en rekke av protester som har foregått over nesten tretti år, siden oppdrett av atlantisk laks ble etablert i British Columbia av blant annet selskaper med norsk eierskap. Industrien har generelt blitt kritisert for å forårsake oppblomstring  av virus og lakselus, som har uante konsekvenser for villaksstammene og miljøet i området. Urfolkene ser på seg selv som laksefolk, og er bekymret ikke bare for egen matforsyning om laksen forsvinner, men også for levevilkårene til villdyr som bjørner og spekkhoggere som er avhengig av laksen. På grunn av denne bekymringen brukte Chief George Quocksister Jr mye av sommeren på å gå om bord på anlegg med et undervannskamera festet på et fiskesnøre. Han filmet oppdrettslaks som har tumor, er blinde, mangler skinn, og har andre deformiteter. Disse bildene har bidratt til å forsterke skepsisen og opposisjonen mot oppdrettsindustrien i British Columbia. I følge urfolkene forurenser også anleggene leveområdene til skjell som urfolkene spiser, og de er bekymret for konsekvensene for skalldyr ved bruken av midler mot lakselus.

Noen av urfolkene har direkte avtaler med oppdrettsselskapene som opererer i deres territorier. Vilkårene til disse avtalene er konfidensielle, men generelt innebærer de fordeler og goder i kontanter til First Nations mot støtte til industrien. Å ha støtte fra First Nations (som ses på som voktere av naturen) bidrar til et positivt inntrykk av industrien. Andre er sterke motstandere.

En allianse av urfolk og miljøgrupperinger i British Columbia argumenter nå for at provinsen ikke må fornye konsesjonene til oppdrettsselskapene. Gjennom våre samtaler med urfolkene i Alert Bay denne høsten viste mange stor interesse for hvordan samer opplever oppdrett i Norge, og hvilke bekymringer de har for miljø og levevilkår.  Under en nylig demonstrasjon i Alert Bay, BC, sa Chief Arthur Dick fra Mamalilikala First Nation: “Det som skjer nå her i vårt territorium skjer også andre steder i verden. Dette er ikke bare et lokalt problem. Det skjer i Chile, og det skjer i Norge. Samene i Norge kjemper den samme kampen som vi kjemper akkurat nå”.

Gjennom prosjektet TriArc ønsker vi å undersøke om dette er tilfelle. Situasjonen i British Columbia er på mange måter svært lik vår egen nordnorske virkelighet, men også ulik. I likhet med urfolkene i BC er også nordnorske lokalsamfunn bekymret for miljøkonsekvensene av næringa, og fiskere har lenge hevdet av anleggene påvirker villfisken negativt, blant annet gjennom at torsken ikke lenger kommer inn i gytefjordene der det er oppdrettsanlegg.

Selv om ikke Nord-Norge har så store laksestammer som på vestkysten av Canada, gir innblandingen av oppdrettslaks i atlantiske villaksstammer grunn til bekymring, som vist til i flere rapporter fra det vitenskapelige rådet for anadrome laksefisk. Imidlertid står det strid om hvilke konkrete påvirkninger oppdrett har for villfisk, særlig torskefisket og miljøet i fjordene, ettersom det er vanskelig å vitenskapelig påvise sammenhengen mellom oppdrett og negativ påvirkning på villfisken.

Også i British Columbia har det vært mye fokus på forskning på effektene av oppdrett på villaks og det marine miljøet. Blant annet er det påvist forekomst av virus med norsk opprinnelse blant oppdrettslaksen, og folk er opptatt av å dokumentere deformerte og syke oppdrettslaks i merdene, samt hvordan villfisk slik som sild samles ved merdene og spiser pellets. I Norge har særlig miljøvernorganisasjoner slik som Norges Miljøvernforbund fokusert på dette.

Kunne vi så sett samer okkupere oppdrettsanlegg i en nordnorsk fjord, slik som First Nations okkuperer anlegg i Canada? En stor forskjell mellom Norge og Canada er for det første posisjonen til urfolk: der First Nations i BC har råderett over sine territorier, har sjøsamer i Norge ingen egne territorier innenfor kommunenes grenser. For det andre er det store forskjeller i måten oppdrettsindustrien blir regulert på, og hvordan lokalsamfunn involveres. Ifølge urfolkene ble anleggene på kysten av BC plassert der uten at de ble konsultert på forhånd, og uten det som kalles free, prior and informed consent (fritt, informert samtykke). I norsk sammenheng er hensyn til lokalt og samisk fiske imidlertid innbakt i reguleringen av kystsonen gjennom plan- og bygningsloven.

I samisk sammenheng ble dette særlig aktuelt i den mye omtalte Spildra-saken. Etter protester fra lokalbefolkningen ble etableringen av et av Marine Harvest sine anlegg i et viktig gyteområde for torsk underkjent, som en følge av blant annet Sametingets konsultasjoner med Fylkesmannen i Troms. Selv om enkelte uttalte at de ville ty til sivil ulydighet for å stoppe etableringen, foregikk protestene gjennom demokratiske kanaler, og i både trykte og sosiale media. Der samiske hensyn i Norge altså behandles som en del av statlig forvaltning gjennom plan- og bygningsloven, ser det ut til at urfolk i Canada tyr til rettsapparatet og til sivil ulydighet når deres stemmer ikke blir hørt.  Dette har sin bakgrunn i at urfolks rettigheter til vann- og landområder i BC er uavklarte, ettersom det ikke foreligger noen avtale (treaty) mellom staten og urfolkene. Dermed anser urfolkene at deres historiske rettigheter fremdeles er effektive i dag på deres tradisjonelle landområder. Selv om samiske historiske rettigheter til fiske heller ikke er avklart i Norge i dag, anser nok de fleste at Sametinget er det organet som ivaretar samiske rettigheter generelt, slik som i Spildra-saken.

Det som er det nye ved denne høstens okkupasjoner, er at fokuset dreies vekk fra å påvise påvirkninger ved hjelp av naturvitenskapelig forskning og over på hvilke rettigheter urfolk har til å påvirke selskapenes aktiviteter. ”Vi er ferdig med ”forskning som argument”, de store lakseselskapene vil uansett bare komme med ”motstridende data”, sa Chief Ernest Alfred til Morgenbladet. Også våre samtaler med urfolksrepresentanter denne høsten bekrefter skuffelsen over hva naturvitenskapelig forskning kan bidra med. Selv om urfolk har vært villige til å delta i forskning, til å dokumentere tradisjonell kunnskap om det marine miljøet, og også selv har bidratt til overvåking av miljøet rundt anleggene gjennom å drive egen forskning, viser det seg at de får lite igjen for dette. Skuffelsen ser ut til å resultere i en avvisning av mer forskning på miljøeffektene av oppdrett blant urfolksgrupper som lever med oppdrettsanleggene. Samtidig er det likevel interesse for eksempel for å bruke ny genteknologi til å undersøke årsakene til sykdommer og fiskedød på villaksen blant  urfolksorganisasjoner i British Columbia.

Også i vår kontekst er lokal og vitenskapelig kunnskap på kollisjonskurs, særlig om effektene av oppdrett på villfisk i fjordene. Vi mener at det så klart skal forskes mer på dette, og at det er behov for å undersøke det som ofte blir stemplet som rene ”påstander” fra fiskerne. Samtidig er det også behov for et større fokus på hvordan urfolks interesser og rettigheter til fiske ivaretas.

Et annet, og beslektet tema det står strid om er forvaltning av villaksen og urfolks rettigheter. Denne sommeren ble en øy i Tanaelva okkupert av samiske aktivister som protesterte mot den nye lakseavtalen mellom Norge og Finland. Et av argumentene var nettopp at samisk sedvane og tradisjonell kunnskap burde ligge til grunn for lakseforvaltningen i elva. Hovedargumentet var at laksefisket er en urfolksrettighet, med henvisning til FNs internasjonale urfolksdeklarasjon. 

Det er grunn til å spørre seg hvor langt urfolkene kan komme med å bruke vitenskap som argument. Er det egentlig mulig for urfolkene å vinne ”kunnskapskampen”, når vi vet at urfolks og vitenskapelige institusjoners kunnskap i utgangspunktet har svært ulike forutsetninger og ulike ressurser til disposisjon? 

Også urfolkene i British Columbia ser på kampen for egne rettigheter som en internasjonal urfolksrettighetssak, og viser stor interesse for å lære av samiske erfaringer med oppdrettsindustrien i Norge. Urfolk som har felles utfordringer med oppdrettsindustrien kan ha mye å lære fra hverandres strategier for forhandlinger med oppdrettsindustrien. Gjennom våre forskningsprosjekter er vi spesielt opptatt av å lære av ”best practices” i samhandlingen mellom stat, industri og urfolk og også om hvordan tradisjonell kunnskap kan integreres i grunnlaget for forvaltning av ressursene, for å bidra til å løse urfolks og lokalsamfunns utfordringer.

Samtidig ser vi her en rolle for nasjonale og internasjonale organer, slik som Norsk Institutt for Menneskerettigheter (NIM) og FNs Permanente Forum for urfolkssaker, som kan dele informasjon om urfolks rettigheter og industriens og statenes ansvar, og legge til rette felles diskusjoner og utveksling av erfaringer mellom urfolk og  om deres erfaringer med oppdrettsindustrien. En slik utveksling vil kanskje bidra til at konflikter mellom urfolk og industrien løses på mer fruktbare måter enn gjennom okkupasjoner og sivil ulydighet.

  • Forfatterne er forskere ved prosjektene TriArc ved UiT – Norges Arktiske Universitet, finansiert av Norges Forskningsråd, og IndGov, finansiert av flaggskipet MIKON ved Framsenteret i Tromsø. Prosjektene undersøker særlig relasjonene mellom oppdrettsindustri og urfolk i British Columbia og Norge.
 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse