Annonse
NOK NÅ: Lasse Jangås har fått nok av uelegant selvgodhet i norske tabloider. Svenskerivaliseringen kunne vært morsom, men er blitt platt og pinlig harry, mener han. Og Tour de Ski har nettopp begynt...

Ursäkta, Sverige!

Det gjøres så ubehjelpelig smakløst, platt og uten snev av eleganse at jeg ikke klarer mer. Jeg klarer ikke mer harry nå.

Kjære gode naboer, er det mulig å få gjennom en beskjed – en litt sen, men presserende nyttårshilsen?

I så fall: Unnskyld! Vi er ikke sånn. Jeg er klar over at det virker sånn, men de fleste av oss er ikke så ynkelige, vi fryder oss ikke over svenske nedturer i skisporet. Vi gleder oss riktignok over norsk langrennsuksess, men vi er langt, langt fra så patetiske som det kan virke i enkelte norske medier. Og bare så det er sagt: Dette er ikke ironi.

Så unnskyld oss, kjære venner. Unnskyld for at det ser ut som at vi ikke har annet å ta oss til enn å glede oss over svenske skiløperes fiaskoer. Unnskyld for at uttrykket «Söta bror» bare brukes nedlatende i idrettssammenheng. Eller «blågult».

Unnskyld for at vi framstår så hjernedøde og lite empatiske. For at vi virker så grenseløst sjølgode. Unnskyld, unnskyld, unnskyld!

Vi mener det nemlig ikke. Det er ikke oss, ikke flertallet. Vi er fanget av deskene i boulevardpressen, som gir et panisk inntrykk av overdrevent rivaleri, men som bare avslører dårlig smak. Til min store skrekk har de blitt vårt ansikt utad. Hvordan kunne det skje?

Og hvordan skal vi andre få tatt til motmæle mot dette lavmålet? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg prøver meg nå på en utstrakt hånd over grensen.

Det eneste som er verre enn dårlige tapere er dårlige vinnere. Og i enkelte norske aviser framstår nordmenn som nedlatende og nesepekende vinnere. Det plager meg. Jeg gremmes. Så jeg skriver.

Sesongen har startet fantastisk for norske langrennsløpere, og mens jeg føler ekte glede over dem, får jeg utslett over hele kroppen av den maniske svenskeharselasen i norske nettaviser.

Det er lillebrorkomplekset, antakelig. Vårt lite ærefulle ansikt utad er ikke sånn overfor finner eller russere eller andre. Bare dere. Vår evige storebror. Volvo-storebror. Stenmark og Tre kronor.  Hennes & Mauritz. Ikea. Zlatan. Og jeg kan ikke annet enn å beklage. Herregud. Unnskyld!

For alt det er verdt: Noen ganger – når jeg klikker meg inn på de norske storavisenes forsider tar jeg meg i å holde meg for øynene. Eller munnen, som jeg da oppdager er like åpen. Og det er ikke det at jeg er humørløs. Dette kunne jo vært litt morsomt. Litt sånn skøy på et visst nivå, i all vennskapelighet. Men så gjøres det så ubehjelpelig smakløst, platt og uten snev av eleganse at jeg ikke klarer mer. Jeg klarer ikke mer harry. Og nå er Tour de Ski i gang…

Ikke misforstå; jeg unner den fabelaktige Marit Bjørgen (både mennesket og utøveren) all mulig suksess. Den har ikke kommet gratis. Det samme med Therese Johaug, Martin Johnsrud Sundby og de andre norske.  Jeg er ingen judas, jeg heier på Norge. Jeg synes til og med det er greit at Petter Northug spøker (?) litt med sin pasjon for å slå svensker i sporet. Men jeg fikser ikke mer norsk «langrennsjournalistikk»!

Jörgen Brink har for alltid en egen plass i mitt hjerte. Hans sprekk under VM-stafetten i 2003 var fysisk vond å se på, også for mange nordmenn. Og når de bildene blir vist om og om igjen på norsk TV, kjenner jeg kvalmen komme umiddelbart, fordi de vises med en så stor entusiasme og skadefryd at det må være en diagnose på det. Det må ha et navn. 

At det har vist seg at Brinks kollaps skyldtes hjerteflimmer har ikke lagt noen demper på dette gylne TV-øyeblikket i Norge, forstå det den som kan. Men at Brink vant Vasaloppet i 2010, 2011 og 2012 er ikke verdt TV-repriser i Norge. Det er synd, for det er sånt man skal ta av seg hatten for. Bare store idrettsutøvere – og mennesker – reiser seg slik fra et hardt slag (og norsk skadefryd) og blir store vinnere.

Han er en ekte helt, et virkelig idol.

Stadig vekk tenker jeg også på Charlotte Kalla. Hun framstår som et særdeles fint menneske og en fantastisk idrettsutøver. Skadeplager og sykdom – Kalla har alltid et smil til alle, og hun klager eller gir seg aldri. Jeg unner henne virkelig alt godt, jeg blir glad av å se henne i aksjon – faktisk også på pallen.

Det jeg derimot blir uvel av er storkjeftede norske tabloider uten empati, smak eller humor på særlig imponerende nivå. Så vær så snill, kjære Sverige: Ikke tro på alt dere leser. Jeg lover dere; vi er ikke sånn alle sammen. Tro heller på dette:

Godt nytt år! Hilsen lillebror.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse