Annonse
Catrine Hole fra Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland i samtale med Nord-rektor Hanne Solheim Hansen i forbindelse med en utdanningskonferans i juni. Foto: Trude Landstad

Det minst produktive i verden er å ri en død hest – også i bunad

Catrine Holes brev til Statsministeren 12.11 gir en uinnvidd leser det inntrykk at Helgeland er en region uten høgre utdanning etter at Nord universitet vedtok å legge ned tilbudan på Nesna og i Sandnessjøen. Det er nok ikkje så enkelt og eg skal prøve å belyse det både aktuelt og historisk.

Det aktuelle er at Nord universitet meiner de skal løse sitt samfunnsoppdrag på Helgeland ved å satse på Mo i Rana. Det gjør de ved å utvide sjukepleierutdanninga (etablert 1972), ved å opprette samlingsbasert lærerutdanning i 2020 og ditto barnehagelærerutdanning i 2021. Målt i ferdig utdanna studenta skal det ikkje så mye til for å oppveie det som går tapt. Gjennomføringsgraden for sjukepleierstudenta i Sandnessjøen var på det svakeste under 25 %.

Det første historiske blikket retter eg 300-350 år tilbake i tid, da var Petter Dass sogneprest i Alstahaug og bøndene begynte sitt landnåm på indre Helgeland. Befolkningsveksten var kolossal, men kjerkeveien til Hemnesberget uutholdelig lang. Det endte med at Mo kirke vart reist og sognet delt, men med press og renkespill fikk han det utsatt til 20-30 år etter sin død. Petter Dass satte sitt eget utkomme over allmuens rett til sjelesorg da han nekta å ta inn over seg den store befolkningsveksten på indre Helgeland.

Det andre blikket retter eg 200 år tilbake. Historiske tilfeldigheta gjorde at nasjonsbygging og lærerutdanning dukka opp samtidig og i følge med nasjonalromantikk og målstrid. Men ute i Europa var det opprør og revolusjon og en arbeiderbevegelse i vekst. I Norge vart det etablert åtte lærerseminar i perioden 1826-1895. Hamar og Kristiansand var de eineste i en by. Så kom Oslo i 1912, men her sto  kristne organisasjona og Indremisjonen for drifta. Så kom Nesna i 1918. Satt på spissen vart lærerutdanninga etablert for kristen målungdom fra landsbygda. Myndighetene ville hindre at skola vart arnested for sosial uro og at lærerstanden vart «Kommunismens Apostle», som Ole Hartvig Nissen uttrykte det.

Det tredje blikket går 75 år tilbake. Ved frigjøringa i 1945 oppdaga regjeringa at landet slettes ikkje var rusta til å gi folket den utdanninga som trengtes. Da var den handlingslamminga som prega fortida, blåst bort. Det vart oppretta Statens lærerskoleklasser, og nå var det byan sin tur; Trondheim, Bergen, Stavanger, Eik (Tønsberg), Oslo (Sagene) og til sist Bodø i 1951.

Det fjerde historiske blikket retter eg 46 år tilbake, da de to siste lærerutdanningen vart etablert i Alta og Sogndal i 1973. Da sto vi på terskelen til utdanningsrevolusjonen og den niårige enhetsskolen var i gang. Ei lærerutdanning med god rekrutteringsbase i heile landet var avgjerende viktig.

Mi sammenfatning: Den holdninga som Petter Dass innprenta på slutten av 1600-tallet ser ut for å ha vørte et patologisk trekk som skygger for saklighet og realisme når problemstillinga er indre/ytre på Helgeland. Lærerutdanninga på Nesna passa godt inn i Petter Dass-tradisjonen, og den passa med landsbygdtradisjonen i lærerutdanninga. Men befolkningsutviklinga forteller at Nesna er det lokalsamfunnet og Helgeland den regionen som har fått desidert minst igjen for «si» høgskole. Den hadde overlevd seg sjøl. Det er bittert for Nesna og for de ansatte, men det minst produktive i verden er å ri en død hest – også i bunad.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse