Annonse
EKSPERT PÅ FORNORSNKING Professor Jens Ivar Nergård ved UiT Norges Arktiske Universitet.

Det utenkelige

Ketil Zachariassen er påstående og ikke imponerende prinsipiell, mener Jens Ivar Nergård.

Forskere eier ikke historien, heller ikke historien om fornorskningen.

Var fornorskningspolitikken en uorganisert samling historiske begivenheter uten et overordnet mål? Eller var den et organisert framstøt mot den samiske og kvenske befolkningen for å knekke deres språk og tradisjon? Svaret på spørsmålene får konsekvenser for hva historiefortellere legger vekt på. Jeg hevder at politikken var planmessig, at den ødela enkeltpersoner, familier og samfunn og at den førte til overgrep og skapte mange offer. Zachariassen vil nyansere denne oppfatningen og forteller en annen historie. Til det bruker han fornorskningens virkemidler. Det fører ham inn i en gråsone. Han understreker at samisk og finsk ble brukt i undervisningen, men forteller ikke at «hjelpespråkene» ble brukt til å effektivisere fornorskningen, bare unntaksvis for å berge samisk og finsk. Drev «Finnefondet» med premiering av fornorskningsarbeidet eller var det en alminnelig lønnsordning for lærerne i «språkblandingsdistrikt»? Fondet ble opprettet for å fremme fornorskningen. At midlene ble småsnusket med, endret ikke fornorskningspolitikkens hensikt med fondsmidlene.

Som debattant er Zachariassen tvetydig og uklar. Han er av den oppriktige oppfatning at der overgrepene mot «enkeltindivida» var store, er det størst behov for nyansering. Uten forklaring, er påstanden uhørt. I Nordlys 18. april er han alvorlig bekymret for «misbruk» av fornorskningshistorien, men uklar om hva den kan misbrukes til og av hvem. Regner han seg selv i gruppen av potensielle misbrukere? Han bekymrer seg også over «haldningar til ny kunnskap» uten å inkludere seg selv i bekymringen. I debatten om fornorskningen har han stort sett hatt denne stilen: Påstående og ikke imponerende prinsipiell.

Zachariassen har oversett noe vesentlig: Forskere eier ikke historien, heller ikke historien om fornorskningen. Det er en lykke for historien selv. NRK Oddasats serie om internatene siste uke er solid dokumentasjon av at samisk historie har blitt misbrukt. Rekken av misbrukere er fortvilende lang. Forskningsmiljø som prioriterer å «nyansere» denne historien, gjør offentligheten helt avhengig av andre historiefortellere.

På ett punkt er jeg helt ute av stand til å forså Zachariassen. Det gjelder hans aversjon mot ofrene som bærer en avgjørende del av fornorskningshistorien. Oddasat har gitt oss et rystende innblikk i fornorskningspolitikkens råskap. Velmenende lærere ble selv offer. I motsetning til historiefortellere med «nyansering» øverst på sin agenda, legger lærerparet Berit og Leif Skare ikke lovene imellom i sine tilbakeblikk på lærergjerningen i Finnmark. De arbeidet begge ved Grensen internatskole i Karasjok fra 1971 og minnes med forferdelse små syvårige barneføtter som klev opp internattrappene for første gang bærende på en liten pappeske eller koffert med klær. De minnes fortvilelsen over ikke å forstå barna og at barna ikke forstod dem. Det oppstod et tomrom mellom dem. Noen av barna falt inn i en langvarig taushet: «Det var feil at vi ikke kunne samisk. Vi var en del av et forferdelig system uten å skjønne det», sier de i dag.

Jeg er helt sikker på Ketil Zachariassen, uten at jeg kjenner han, ikke godvillig ville sendt ungene sine til internatskolen på Grensen. Jeg er overbevist om at han ikke hadde inntatt en «nyansert» innstilling til situasjonen om han var i skoene til foreldrene. Han ville uten tvil ha krøpet inn i en «offerrolle» og gitt blaffen i om det gjorde ham til «passivt objekt» i hans eget liv, for å uttrykke det med hans eget munnhell. Det ville ha vært helt avgjørende for han at lærerne snakket hans eget og barnas språk og at de kjente hjemmets tradisjon, skikker og nettverk. Han ville garantert la seg overmanne av «smerten og skuffelsen hos barna», slik læreparet ved Grensen skole registrerte (www.nrk.sapmi-Somby-17.april).

Jeg svarer med en viss selvfølge på vegne av Zachariassen og alle oss andre fordi denne situasjonen er utenkelig for oss. Men nettopp dette utenkelige måtte de samiske barna og foreldrene gjennomgå. Det er en viktig, kanskje den aller viktigste innfallsvinkelen til fornorskningspolitikken. Den kan ikke forstås uten at vi bryr oss om det den gjorde med folk. Det er ikke tilfeldig at både den canadiske og den svenske kirkens «sannhetskommisjon» konsentrerer seg om barna. Den svenske rapporten har den talende tittelen, hentet fra et intervju med en eldre kvinne: «När jag var åtta lemnade jag mitt hem och jag har ännu inte kommit tilbaka».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse