Annonse
Tove Karoline Knutsen. (Foto: Nordlys arkiv)

Utenomsnakk av Kristin Clemet

Kristin Clemet kommer med et svar til meg i Nordlys som stort sett består av synspunkter det ikke er strid om. Ingen er uenig i at vi i alle deler av arbeidslivet trenger nytenking, utvikling og evne til å jobbe klokere og bedre. Det er også en innlysende sannhet at teknologiske nyvinninger gjennom skiftende tider har bidratt til nettopp dette, og at det også vil være slik i årene som kommer. Likeså burde det være udiskutabelt at et godt og allment tilgjengelig utdanningssystem er viktig for at vi skal kunne ha høy sysselsetting og en kompetent arbeidsstokk, i offentlig såvel som i privat sektor. Clemet burde vel strengt tatt ikke behøve å vise til hverken den ene eller andre stortingsmeldingen for å understreke slike åpenbare selvfølgeligheter. 

Mitt innlegg i debatten adresserte derimot et par temaer som Clemet ikke kommenterer i sitt tilsvar. Et av disse er; hvordan skal vi analysere, forstå og operasjonalisere begrepet «vekst» eller «produktivitetsvekst» slik at det blir politisk anvendelig for vår tid? Fordi Kristin Clemet legger så stor vekt på nettopp dette begrepet, forsøkte jeg å utfordre henne på et av de viktigste spørsmålene vi må svare på; hvordan skal ønsket om økt vekst kunne forenes med stadig tydeligere tegn på at vi nærmer oss grensen for klodens bærekraft? Bør vi ta langt sterkere grep for å styre denne veksten i en annen retning? Kan vi for eksempel fortsette å ha så stor forbruksvekst som vi har lagt oss til i den vestlige verden? Og hva tenker en dreven ideolog som Kristin Clemet om de ideene den franske økonomen Thomas Piketty har kommet med om langt sterkere begrensinger av eiendomsretten og en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser? Jeg hadde selvsagt ikke ventet noe fasitsvar fra Clemet på slike kompliserte spørsmål, men jeg trodde kanskje at hun som leder av tankesmien Civita, som burde ha flust med kompetanse på slike spørsmål, skulle komme opp med iallfall noen interessante resonnementer. 

Et annet tema jeg tok opp i min artikkel dreier seg om forholdet mellom offentlige velferdstjenester og privat kommersiell virksomhet. Her har Clemets parti Høyre flere ganger slått fast at «produksjon av velferdstjenester ikke er annerledes enn produksjon av andre varer og tjenester» og at man derfor med fordel kan overlate eldreomsorg og barnevern til private, kommersielle bedrifter. Det er et standpunkt som i stadig større grad blir utfordret; etter hvert også av profilerte høyrefolk som Victor Norman og Christine Meyer, som i fjor ga ut debattboken «Ikke for å konkurrere» hvor de tar et grundig og reflektert oppgjør med en slik analyse. 

Men Kristin Clemet selv er ikke til å rikke, såvidt jeg kan se. Det bekrefter Clemet i sitt første innlegg i Nordlys der hun hevder at «produktivitetsveksten» er større i private virksomheter enn i offentlig sektor, fordi de førstnevnte preges av «konkurranse». Dette er kjernen i argumentene fra Kristin Clemet, Erna Solberg og andre profilerte høyrefolk: offentlige velferdstjenester må ha inn private, kommersielle aktører hvis man skal få til innovasjon og nytenking. Selv har jeg ikke sett noen forskning, hverken nasjonal eller internasjonal, som understøtter en slik hypotese. Jeg har heller ikke i min tid som helsepolitiker på Stortinget kommet over noen gode eksempler på at Høyre har rett. Det er vel snarere motsatt; jeg erfarte ofte at først ute med for eksempel å ta i bruk velferdsteknologi i omsorgssektoren var enkeltkommuner som hadde valgt å drifte tjenestene fullt og helt i egen regi. 

Utgangspunktet for denne debatten var Oddvar Nygårds interessante  innlegg i Nordlys 24. juni hvor han tar et oppgjør med forestillingen om at verdiskaping kun skjer i privat regi, mens offentlig sektor bare forbruker. Kristin Clemet benekter at dette er et syn som har støtte på høyresiden i norsk politikk. Men hun må nok ta inn over seg at svært mange, både forskere, politikere og folk flest, oppfatter det slik. Clemet kan jo begynne med å lese debattinnlegget til sin partikollega Kent Gudmundsen, der han påstår at «offentlig velferd bygger på de private» - et utsagn som svært mange vil tolke som at det er privat sektor som bærer hele velferdssektoren. Det burde være enkelt å erkjenne at slik er det ikke - og innrette den politiske argumentasjonen deretter. 

Kristin Clemet spør retorisk hvordan venstresiden vil finansiere framtidens velferdsstat. Det enkle svaret er: gjennom høy sysselsetting og et arbeidsliv som er rigget slik at alle som har mulighet til å bidra, skal kunne gjøre det. Men det er et annet poeng som høyresiden ikke ofrer særlig interesse; nemlig det uomtvistelige faktum at sosial og økonomisk ulikhet skaper samfunn hvor mennesker i større grad faller igjennom. Spørsmålet om helse og uhelse handler dypest sett om klasse og sosial bakgrunn. Et bærekraftig velferdssamfunn må derfor bygge på en politisk tiltakskjede som henger sammen, der det helsefremmende og forebyggende får større plass enn idag. Men jeg erkjenner at hverken Kristin Clemet eller norsk høyreside forøvrig i særlig grad har tatt dette perspektivet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse