Annonse
Det er langt fra oppvekst i Vågan (bildet) og Ofoten og til de mest prestisjefylte europeiske og amerikanske akademiske institusjonene. Men det var ferden Stein Rokkan (1921-1979) foretok i sitt innholdsrike liv som nyskapende samfunnsforsker og nettverks- og institusjonsbygger, skriver Agnar Kaarbø. Foto: Øystein Ingebrigtsen / Vigmostad Bjørke

Utkantens geni

Endelig har vi fått biografien om den politiske sosiologen Stein Rokkan. Sprenglærd og beskjeden på samme tid. Oppvokst i Nord-Norge og anerkjent samfunnsforsker i hele verden.

Det er langt fra oppvekst i Vågan og Ofoten og til de mest prestisjefylte europeiske og amerikanske akademiske institusjonene. Men det var ferden Stein Rokkan (1921-1979) foretok i sitt innholdsrike liv som nyskapende samfunnsforsker og nettverks- og institusjonsbygger. Arild Stubhaug skildrer mye av ferden, men mindre av mennesket i den ferske biografien «Stein Rokkan. Fra periferi til sentrum», (Vigmostad Bjørke 2019).

Satte spor

Rokkan, kanskje mer kjent, og anerkjent, i utlandet enn i Norge, satte varige spor etter seg. Hans teoretiske innsikter om samfunnsutvikling, politiske prosesser og kanaler for påvirkning er fortsatt pensum for alle som vil forstå politisk historie og samtid. Men også Rokkans evner til å utvikle samfunnsvitenskapene, ved å se fagdisipliner i sammenheng og forstå betydningen av å samle og behandle relevant data, ble avgjørende. Han var sentral i etableringen av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (nå Norsk senter for forskningsdata). En institusjon han selv betraktet som sitt viktigste bidrag til norsk samfunnsforskning. Og han var sentral ved etableringen av studiet for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

Det er selvsagt begrepsparet sentrum-periferi, betegnelsen motkulturer og spissformuleringen «stemmer teller, men ressurser avgjør» de fleste forbinder med Rokkan. Det skyldes at de er evig aktuelle. Spenningen mellom nasjoners sentrum og utkant skaper problemer i mange land. Og diskusjonen om hva som er viktige kanaler for politisk påvirkning – stemmer ved valg eller ressurser i andre kanaler – gjentar seg uavlatelig.

Biografens evige dilemma er hvor langt skildringen av – og spekulasjonene om – mennesket som er gjenstand for biografien skal strekke seg. Mange av oss er nysgjerrige på hvem dette geniet fra periferien var. De banebrytende modellene og begrepene vokste jo ut av et enestående intellekt som fikk sine første impulser i omgivelser vi politisk interesserte nordlendinger kjenner oss igjen i.

Intellektuell bredde

Men sant å si betyr det lite at vi kjenner hjemstedet. Det som fascinerer ved Rokkan, er hans intellektuelle bredde. Han hoppet over flere klasser i grunnskolen, hadde en leselyst, læreevne og hukommelse som ble legendarisk. Rokkan begynte å studere fransk ved universitetet i Oslo og utmerket seg også der. Så beveget han seg videre til filosofien og et nært samarbeid med professor Arne Næss om internasjonal politikk i de første etterkrigsårene. Deretter utforsket han sosiologifaget før han – blant mye annet – ble sentral i å utvikle valgforskningen i Norge sammen Henry Valen. Så kom han til Bergen der han etterhvert ble professor på sitt eget spesialområde, sammenlignende politikk. Statsvitenskap var forøvrig en fagbetegnelse Rokkan ikke likte. Det engelske political science var nok mer betegnende for Rokkan, som også hentet mye fra historiefaget. Skjønt hans modelltenking ble utfordret av den noe eldre professorkollegaen Jens Arup Seip. Her gir boken et spennende innblikk i duellen mellom de intellektuelle størrelsene.

Internasjonalt nettverk

Selv kalte Rokkan seg en akademisk «bastard». Ikke desto mindre ville de mest prestisjefylte universitetene i USA ha ham som gjesteprofessor. Den språkmektige Rokkan var også en krumtapp i utallige internasjonale forskningsprosjekter, akademiske organisasjoner og vitenskapelige nettverk.

I tillegg til akademiske nysgjerrighet, samarbeidsvilje og evne til å løfte fram unge talenter og dele funn med andre kolleger, var Rokkan organisator og administrator. Han framsto som en distré professor, med håret i uorden og papirer utenlandske aviser i en krøllet dress. Samtidig visste han nøyaktig hva som lå hvor i et kontor fullt av papirer, bøker, tidsskriftartikler og empiri som ventet på å bli tolket. De administrative egenskapene gjorde at han var uavlatelig på reise mellom kongresser og forskermøter der han gjerne ledet møtene og holdet foredrag. Mannen som i sitt forskerliv jaktet på en modell for å forstå utviklingen av styresystemer i den vestlige verden, evnet å samle bidrag og innspill fra utallige aktører.

Egen forskning og helse led

Dette gikk imidlertid på bekostning av egen forskning, noe Rokkan stadig gir uttrykk for. Hans encyklopediske kunnskap, vitebegjær og nysgjerrighet gjorde at han rett og slett gapte over for mye.

Stubhaugs bok gjengir mye av Rokkans voldsomme reisevirksomhet. Vi skjønner at Rokkan drev rovdrift på egen helse. De siste årene fikk han hjerteinfarkt og etterhvert nyresvikt. Arbeidskapasiteten ble kraftig redusert.

Boken er pensum for alle med snev av interesse for politisk teori. Den forteller om utviklingen av en viktig del av samfunnsforskningen i Norge. Vi får referert mye av det han skrev og organiserte, men det er begrenset hvor kjent vi blir med mennesket Rokkan, hva som drev han, bortsett fra en voldsom interesse for teoretisk kunnskap og tenking. Sterke synspunkter på aktuell politikk var ikke noe for Rokkan. I noen avisintervjuer hadde han interessante synspunkter på partiutviklingen og politiske spenninger. Men han avsto fra å stemme ved valg. Forskerens nøytrale posisjon var viktigere. Forskning, ikke person, skulle stå i sentrum.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse