Annonse
Førstereisgutter og litt eldre sjømenn på et norsk handelsskip i utenriksfart i 1959. (Foto: Privat)

Vi ungdommene forsto oss ikke på de gamle, bitre mennene. Vi hadde jo lært at Norge var verdens beste land.

Vi så på dem som gamle, bitre menn, og kunne absolutt ikke forstå den spesielle bitterheten de hadde mot staten Norge. På Folkeskolen hadde vi ungdommer lært at Norge var det beste og mest rettferdig styrte landet i verden!

Etter som fjoråret dro seg mot slutten, kom også ettertanken. Hva opptok oss i 2019? Blant mye annet var også de norske IS-krigere og deres barn i overfylte leire i Syria ofte i medias søkelys. Meningene var delte: Skulle bare barna hentes tilbake, eller skulle også mødrene få følge med? Mine tanker gikk også 60 år tilbake i tid - til de grupper i samfunnet som da var ”de utstøtte”.

Året 1959 fylte jeg 18 år. Jeg var påmønstret et lasteskip som gikk mellom havner i USA og havner/baser i det som enda ble kalt “Det fjerne Østen”. Det var et blandet manskap om bord. Vi var mange i alderen 15 til 20 år,  men også noen ”gamle” uteseilere. I tillegg var det også et par krigsseilere, sjøfolk som hadde reist med norske skip under andre verdenskrig. Disse karene forsto vi ungdommer oss ikke helt på. Vi så på dem som gamle, bitre menn, og kunne absolutt ikke forstå den spesielle bitterheten de hadde mot staten Norge. På Folkeskolen (som var eneste skolegang for de aller fleste av oss) hadde vi ungdommer lært at Norge var det beste og mest rettferdig styrte landet i verden! Så vi trodde knapt på disse krigsseilerne når de fortalte at de var blitt snytt av regjeringen for sine oppsparte midler/krigsrisikotillegget. Vi trodde det knapt når de fortalte om Løsgjengerloven og Lov om hjemstavnsrett som ble brukt svært aktivt mot dem da de kom tilbake til Norge og krevde sin rett. Vi trodde dem knapt når de fortalte om politiets ”oppsamlingsaksjoner” før de ble sendt til en spesiell anstalt for løsgjengere på Jæren. Vi registrerte deres bitterhet, men trodde ikke helt på dem.

Dette har plaget meg i senere år. Og de var ikke spesielt gamle, de var bare slitne. Enkel hoderegning sier at en person som var 20 år i 1940 da krigen kom til Norge, umulig kunne være mer enn 40 år i 1960. Jon Michelet sier det rimelig greit i boka ”Krigerens hjemkomst”: ”Gerhardsen-regjeringen var så knyttet til myten om at det var Milorg, Hjemmefronten og ”Gutta på skauen” som hadde frigjort Norge at verken krigsseilerne eller polititroppene (opptrent i Sverige) fikk komme i veien for det.” (Jon Rustung Hegland sier i bokverket ”Notraships flåte I og II, at mellom 7000 og 8000 norske krigsseilere forlot Norge i årene 1945-50, skuffet, forbitret og bestemt på å aldri mer ha noe med Norge å gjøre. De fleste havnet i USA.)

Men vi ungdommer ”hang” gjerne med når krigsseilerne gikk på bar, noe de dessverre ofte gjorde. USA var på denne tiden et heller ”puritansk samfunn”, med strenge lover for alkoholservering. De fleste barer hadde - egentlig - 21 års aldersgrense for alkoholservering. Dessuten var det, - etter flere såkalte ”ungdoms-opptøyer” - portforbud for ungdommer under 18 år etter kl. 21 i de fleste store byer på USAs østkyst. Krigsseilerne, som snakket flytende engelsk, kunne da ordne opp. Forbudet gjaldt ikke oss som ikke var amerikanske statsborgere.

Krigsseilerens bitterhet kom spesielt godt til syne under et bar-besøk i havnebyen Baltimore. Jeg og beste-kompisen hang med, det hendte at han skvetta litt Four Roses eller Jack Daniels oppi colaen vår. Dessuten så var Elvis Presley ute med Jailhouse Rock dette året, og vi spilte den på stedets jukebox noen ganger til krigsseileren tok over. Melodien han spilte gang etter gang var triste greier. Om en barnehjemsgutt som ingen ville adoptere. Jeg husker enda det nitriste refrenget: Nobodys child, - nobodys child. Nobody wants me, I`m nobodys child (fritt oversatt: Ingen sitt barn,  ingen sitt barn. Ingen vil ha meg, jeg er ingen sitt barn”. Jeg mener også at det var en innspilling med Hank Snow, en av datidens contry-legender) Til slutt kom bareieren bort til bordet vårt: ”Sorry Popeye! Du må slutte å spille denne melodien, jeg har andre kunder også”.

Så skulle det hende at jeg senere det samme året, 1959, fikk stifte bekjentskap med en annen gruppe ”utstøtte” i Norge. Skipet jeg var påmønstret fikk en tur utenom ruta vår, en kornlast fra Houston, Texas til Stavanger, Norge. Her ble det utskiftning av mannskaper, og vi fikk blant dem om bord to guttunger fra et guttehjem utenfor Bergen. Dette var et hjem for barn med norsk mor og tysk soldatfar, såkalte ”tyskerunger”, og dette guttehjemmet holdt et strengt regime. Dette var nødvendig ettersom nestorer innen norsk vitenskap på denne tiden mente at nazisme var en arvelig egenskap for mennesker med tysk bakgrunn! Parolen var derfor at ”Norge ønsker å kvitte seg med disse elementer”. I tiden 1947-48 prøvde norske myndigheter ganske hardt å få Australia til å motta 7000 norsk barnehjemsbarn med norsk mor og tysk far. (Australske myndigheter takket nei). I denne tiden var minste alder for å mønstre på et norsk skip fylte 15 år, men det hendte at man fravek disse regler når det gjaldt akkurat disse barnehjemsbarna. Disse to guttene var svært unge og viste tydelige at de hadde hatt en annen type oppvekst enn andre på deres alder: Så sant det var mulig snudde de aldri ryggen til noen og så seg rundt hele tiden. De valgte alltid overkøya i de vanlige tomannslugarene, når det var mulig. Ved måltidene skar de opp maten i rasende fart, spiste med høyre hand mens venstre arm skjermet tallerkenen. De tødde opp etter hvert, men snakket lite og nødig om oppveksten på guttehjemmet. Som den ”havets nomade” jeg den gang var, så mønstra jeg av og våre veier skiltes. Men andre jeg hadde kontakt med fortalte at de mønstret av i USA når kontrakten deres utløp. (2 år!) På samme måte som krigsseileren så kom nok disse guttene aldri tilbake til Norge, og hvorfor skulle de det, etter den behandlingen de hadde fått?

Jeg mener derfor at Norge bør hente hjem barna til IS-krigerne, men la mødrene bli igjen. I følge media så vil heller ikke mødrene tilbake til Norge. Barna bør plasseres i religiøst nøytrele fosterhjem eller institusjoner. De har i sine unge liv allerede hørt nok av sverd-versene i Koranen!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse