Annonse
NEDRYKK: TIL-trener Simo Valakari, her sammen med den innleide spilleren Fitim Azemi, får skarp kritikk fra TIL-legender som Nils Solstad og Ole Martin Årst. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix

Valakari passer ikke inn i den kulturen TIL er tuftet på

Det har vært et sportslig forfall i klubben, skriver tidligere TIL-spiller Nils “Sunny ” Solstad,

Det har vært komplett utrolig at TIL ønsket å spille på denne måten

Etter et langt liv som fotballspiller i Tromsø IL – og nå som supporter er det med tungt hjerte jeg forlot Alfheim Stadion søndag kveld. TIL var degradert til 1. divisjonen. Vi rykket opp til Eliteserien (den gang 1.divisjon) i 1985 og tok bronse i 1988 og sølv i 1989. Ett cupmesterskap ble det også i denne perioden, etter at vi beseiret Lillestrøm 4-1 i finalen, 1986. Jeg tror ikke vi spilte så fin fotball som klubben prøver på i dag, heller en litt enklere tilnærming til spillet der vi hadde et miljø som var preget av vinnervilje, ansvarslæring og vi-følelse. En fotballkultur som Torkild Brakstad var med på å skape, videreført av trenere som Tommy Svensson, Terje Skarsfjord og Steinar Nilsen- og som har vært en bærebjelke i klubben gjennom mange år.

Trener Valakari og hans team er fredet. Det er uttrykkelig slått fast, gjennom at klubben har forlenget avtalen med teamet frem til 2022. Hva og på hvilket grunnlag har TIL-toppene på Alfheim begrunnet denne avtalen med? Jeg har ikke sett noen forklaringer på denne, uten at det hevdes at trenerteamet i klubben er dyktige. Dyktige i hva da?

TIL har spilt, som jeg forstår en type fotball som er fremtidsrettet, en filosofi hvor det å spille langs bakken, en ballbesittende filosofi. Å holde ballen i laget, er den beste veien til suksess, ikke «pælme» den opp som vi kunne gjøre i gamle dager. Finner ikke laget en god mulighet til å angripe, roes det ned, ballen spilles tilbake og på tvers, og en starter på nytt, omså helt bakfra fra keeper. De prøver igjen, spiller ut bakfra, triller ballen frem og tilbake med stor fare å miste denne. Og, det hender det blir balltap på egen halvdel, med baklengsmål som resultat, men laget prøver igjen. Imponerende på en måte, men også svært naivt. Dette bygget ikke selvtillit og trygghet i en fra før frynsete spillergruppe. Så langt har denne spillestilen gitt nedrykk, lav oppslutning på kampene og et trist jubileumsår å se frem til. Blir det samme oppskrift til neste år, er jeg redd vi kan se langt etter opprykk og spill i Eliteserien 2021.

La det være klart, dette er en fotballfilosofi som passer for klubber som spiller i de såkalte topp 5 ligaer. Land som England, Tyskland, Nederland, Italia og Spania. Ikke bare det, denne fotballfilosofien er det også bare de beste klubbene i disse ligaene som spiller, eller rettere sagt besitter. Her nevnes lag som Manchester City, Bayern Munchen, Ajax, Juventus, Liverpool og Barcelona.

For meg har det vært komplett utrolig at TIL også ønsket å spille på denne måten. For det første har vi ikke kultur hverken i Norge eller her nordpå for en slik type fotball. Her er det værhardt, kaldt som fy, og snøbyger under fotballkampene. Vakthavende meteorolog melder stadig om drittvær, kraftig regn og stiv kuling langt ut i juni. Det ligger ikke akkurat til rette værmessig for «fin-fotball».

For det andre så er det ikke mulig å spille en slik type fotball med den kvaliteten norsk fotball besitter generelt, og TIL spesielt. Det må vi erkjenne, og sjokkerende for meg at klubben ikke har innsett dette for lengst.

Jeg tror de som besøker Alfheim heller ville se et lag som kriger, som takler, og spillere som trøkker til i duellene og vinner disse, fremfor fin og ballbesittende fotball. Det har vært vår kultur. Det har kjennetegnet TIL, i hvert fall tidligere TIL-utgaver. Det skal være utrivelig for motstanderlagene å besøke Alfheim. Å komme opp til Tromsø, møte drittvær og spillere som løper og takler som fanden er i hælan på dem, er noe publikum vil ha. Fin fotball, det ser vi nok av på TV.

Jeg tror publikum ønsker å se et hjemmelag som vinner kamper. De ønsker også å se spillere som skiller seg ut, på en positiv måte. Enten å vise taklinger som det lukter svidd av, som Tor Pedersen kunne varte opp med. Angrepsspilleren Mike McCabe, som var den første spissen i verden som var definert som første-forsvarer, var en annen Alfheim-yndling. Publikum elsket måten han ofret seg for laget, eller hva med en Kara som «spiste» opp motstanderne, for å nevne noen fra tidligere TIL-lag. Jeg tror alle savner et lag som har en offensiv tilnærming til kamper, og under kamp. Jeg er sikker på at publikum savner aggressivitet, trøkk, stolthet av det å være TIL-spiller, fremfor å se at ballen spilles frem og tilbake uten at noe hender, til det kjedsommelige. Dagens TIL-laget er som en enhetlig masse som ligger å skvulper oppå Alfheim-matta. Det hender ingenting!

Med en fotballfilosofi, som i dag råder i TIL, er jeg redd det er for mange spillere som kommer på trening for å bli trent, fremfor det å være bevisst sin egen rolle i treningssituasjonen. Det kan på mange måter føles at systemet og Valakaris filosofi skal sørge for at kamper vinnes. Kan det væres slik at den ballbesittende treningen, fokuset på dette overskygger alt annet? Ble spillerne gjort oppmerksom på betydningen av å arbeide med andre områder. Her tenker jeg på å trene på vinnerviljen, vise ansvarsfølelse, trene på å tørre å være god, trene på å prestere sammen, være bevisst over hva som skal til for å bli en bedre utøver.

Tidligere TIL-trener Terje Skarsfjord snakket om «det tredelte menneske”. Det fysiologiske-, det sosiale- og det intellektuelle mennesket. Han viet det intellektuelle mennesket størst betydning for sportslig utvikling hvis vi ser helt bort fra det fysiologiske. Skarsfjord delte det intellektuelle mennesket inn i tre begreper. Det første er å prestere, det andre er å ta ansvar og det tredje snakker han om det å ville vinne. Det ene utelukker ikke den andre, slik at de tre begrepene Skarsfjord omtalte har glidende overganger. I hvor stor grad benyttes Skarsfjord tankegang når det gjelder å arbeide med spillerne i klubben?

Ut ifra et sosiologisk ståsted er vi alle født med et sett arveanlegg, men at det er det sosiale miljøet generelt som innvirker på menneskers ferdigheter og utvikling. Men av dette kan man ikke trekke den slutning at mennesket er et produkt av sitt miljø, og at arveanleggene ikke har noe å si. Jeg vil følgelig ikke utdype dette videre, men bare få frem mitt poeng at arv og miljø ikke er to atskilte faktorer, men deler av en enhet. Likevel står det klart at miljøet vi alle er en del av påvirker vår personlighet som menneske.

For å ta dette til fotballmiljøet/sfæren vil klubbens holdninger og påvirkning være av høyeste betydning for å kunne påvirke spillerne i den retning klubben ønsker. For å kunne lykkes i en idrett så vil det være en del kriterier som må oppfylles. Egen dyktighet betyr mye, men også det miljøet en utøver sin idrett vil være av største betydning. En fotballspiller har i en eller annen grad en fotballspesifikk dyktighet som kan utvikles innenfor noen gitte områder. Det er de kvalitative strukturene i en fotballklubb som setter betingelsene for videre fremgang eller stagnasjon. Her kan klubben bidra til å skape et miljø som er trygt og trivelig, men samtidig utfordrende. Er det et slikt miljø i klubben?

Hvis vi så forutsetter at miljøet er trygt og trivelig, og samtidig utfordrende slik at utvikling og fremgang kan få plass, hvilke individuelle kriterier må til?

Den individuelle faktoren sier noe om hver enkelt spillers innstilling og holdning til læresituasjonen, dens enkelte mentale bevissthet til utvikling og fremgang. Det å kunne tilegne seg kunnskaper og forståelse for fotballspillet vil være av stor betydning for den enkelte spillers utvikling. Det å kunne lære seg fotballspesifikke ferdigheter er en ting, men vel så viktig vil det være å kunne forstå og se betydningen av det en lærer, for i neste omgang å utføre dette i samhandling med dine lagkamerater.

Det vil være en stor oppgave for klubben å utvikle positive og prestasjonsfremmende holdninger. Likevel er det mange klubber som opplever spillere komme på trening for å bli trent, mens den ønskede situasjon er spillere som er klar over hva de må trene på for så å utvikle de ferdighetene som gir dem fremgang. Ansvaret for læring ligger nettopp hos den enkelte spiller. Klubben, sammen med trenerapparatet, skal legge forholdene så godt til rette som mulig, og være veileder og motivere spillerne underveis til målet. Klubben må også være en inspirator og en innpisker til å påvirke spillerens holdninger til selv å ta ansvar for fotballfaglig fremgang. Uten utøverens personlige engasjement vil forutsetningen for fremgang være lav. Vi overser ofte forutsetningene for å skape utvikling og fremgang og går direkte løs på det idrettsfaglige uten at utøverens personlige engasjement ligger i bunn.

At spillere føler seg trygge og opplever omgivelsene som aksepterende, støttende og inkluderende, er viktige forutsetninger for læring og trivsel. Likeledes må det være klare og tydelige mål det arbeides mot. En skal være målorientert. Den enkelt utøver må også kunne vurdere mulighetene for å lykkes, føle fremgang og utvikling som gode.

Under Valakaris periode ser jeg ingen fremgang, hos noen spillere. Det er urovekkende. Når jeg også får høre at det har vært spillere som har kommet med kritiske ytringer til dagens trenerteam og spillestil- blir fryst ut av laget, er dette noe som bør få alle varsellamper til å lyse på Alfheim.

Spillere som tar ansvar for sin egen fotballmessige utvikling og som søker hele tiden å bli en bedre spiller, i dialog med klubben er noe som må dyrkes og gi næring. En som kommer på trening for å trene, ikke for å bli trent. Slike spillere er konsentrerte under trening og i kamp. De er stadig på søken etter nye kunnskaper, men er også klar over at det tar tid på å utvikle ferdigheter som vil komme dem og laget til gode. Ansvarsfølelsen er noe som bygges over tid, sammen med andre spillere. Når han/hun er på banen så er det for å vinne sammen med laget og viser stolthet overfor klubb, lag og medspiller. Når han/hun tar på seg klubbdrakten er det med stolthet, vi-følelse og ansvarsfølelse. Disse spillerne trener også på egenhånd. Denne ansvarsfølelsen legges gjennom å ta kontroll over tankene og styre dem i retning av det mål de har satt deg. Denne styrker motivasjonen og gir en følelse av herredømme over situasjonen.

Hvor er det du legger grunnlaget for en seier? Mange vil svare ubetinget på selve treningen. De spilleren som har en holdning om å ville vinne-, på trening og i kamp har gode forutsetninger for å lykkes i sin streben med å oppnå fremgang. Disse tenker ikke i baner hvor det er viktig å unngå å tape. De har en offensiv innstilling og holdning. De vil vinne i enhver situasjon som i løpsduellen, i taklingen, i hodeduellen osv. Dette er spillere som er mentalt tøffe. De har evnen til å presse seg selv, uavhengig om det gjør vondt eller ikke. Denne kulturen må klubben finne tilbake til og prioritere.

Publikum vil se aggressivitet, mer trøkk, flere som tar ansvar, bedre prestasjoner, større vinnervilje og galskap under kampene. Det er altfor tamt under dagens regime! Hvorfor det spør jeg meg? Kan det komme av den fotballen som de ønsker å spille? Fokuset på å holde ballen i laget, skygger for alle de andre viktige faktorene som må til for å vinne kamper?

Andre ting som jeg ønsker å nevne er spillerkjøpene som er gjort de siste årene. Hvor ble det av de lokale guttene? Publikum vil se lokale TIL-gutter utpå Alfheim, fremfor en middelmådig importspiller.

Hvorfor finner TIL ikke talentene som er i landsdelen, og satser på disse? Hvorfor drar de beste nordnorske spillerne til Bodø, fremfor Tromsø? Hvorfor velger disse talentene slik de velger? Er de blitt spurt hvorfor de velger bort Tromsø? Kan det være slik at når TIL i dag er på utkikk etter nye spillere, har de et for ensidig fokus at disse finnes langt utenfor vår landsdel?

Det har vært for mange dårlige kjøp, over mange, mange år, det er et faktum. Kan det være for mye fokus på de tekniske finessene, de handlingsvalg og handlinger en spiller velger eller rett og slett spillere med gode basisferdigheter som det letes etter- siden klubben har denne etter hvert forhatte ballbesittende tilnærming. Dette blir alt for snevert etter mine vurderinger, da det er mange andre faktorer som nevnt ovenfor spiller inn.

Så kjære TIL, det er godt mulig trener Valakari og hans team har høy fotballkompetanse og at deres fotballfilosofi er god, men den passer ikke inn i den kulturen som TIL er tuftet på. Ole Martin Årst uttrykte at klubben hadde en posør som hovedtrener. Sterke ord, fra en TIL-legende, som er verdt å lytte til.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse