Annonse
Det er umulig å oppfylle kravene til responstider hvis kostnadsøkningen skal tas innenfor dagens økonomiske rammer. Løftepolitikerne på Stortinget må enten øke rammene radikalt til helseforetakene eller de må bestemme hva vi konkret skal slutte å gjøre på UNN og andre sykehus i Helse Nord dersom kravene til responstider skal oppfylles med dagens rammer, skriver Mads Gilbert. Foto: Yngve Olsen

Valgtider og responstider: Javisst, men send mer penger!

Fra sykehusene ble ‘foretak’ i 2001 og samlingen av sykehus i hver region ble ‘konsern’ ledet av ikke-folkevalgte styrer, ble ‘inntjening’, økonomisk ‘balanse’ og ‘bunnlinje’ overordnet den fagmedisinske virksomheten. Det har hatt store konsekvenser.

Det er valgtider. Politikerne fra sentrale strøk valfarter, til ‘distriktene’ for å gjøre sine hoser grønne på flittige stemmesanking. Vi blir nesten rørt over omsorgen som vises ‘utkanten’ hvert annet år, enten det er kommunevalg eller stortingsvalg. De kommer i karavaner på hektiske besøk. De forteller hvor bra alt skal bli. Bare vi stemmer på dem. Ja, mon det?

Skarpt søkelys

Det er bra søkelyset setters på beredskap generelt og bilambulansetjenestene spesielt. Vi har sloss i motvind i ti-år for å bygge opp, ikke bygge ned, våre offentlige bilambulansetjenester. Vi har sloss for en styrking, ikke en reduksjon av luftambulansetjenestene i nord. Med foretaksreform, ‘konsernregnskap’ og anbudsutsetting i fokus ser vi stadig oftere at penger trumfer fag og kvalitet taper i kampen mot skarp budsjettkontroll. Knallharde nedskjæringer iverksettes for å holde ‘bunnlinja’. Helse har blitt butikk og beredskap koster dyrt.

Desentralisert sikkerhet

Helse Nord sitt ansvarsterritorium er 2,7 ganger større enn Danmark, inkluderes Svalbard er ansvarsområdet fire ganger Danmark areal. Vi har sært spredt bosetting og tøft, subarktisk og arktisk klima. Vi har sloss lenge for forsvarlige økonomiske rammer for å kunne bygge ut og drifte et desentralisert basemønster der folk bor og bilambulansestasjoner med tilstedevakt av kompetente ambulansefagarbeidere. Vi har sloss for et høyt faglig nivå og tid til fagutvikling.

Vi har en høyt kvalifisert og meget ansvarsbevisst stab av ambulansearbeidere i UNN HF som yter topp medisinsk innsats både i de blodrøde akuttsituasjonene, og i de rolige omsorgssituasjonene. Ofte med svært lange turer til sykehus eller andre helseinstitusjoner. Alt har skjedd i økonomisk motvind med stadig nye krav om nedskjæringer og innsparinger. Den økonomiske bunnlinja er viktigere for ‘konsernet’ enn befolkningen beredskap. Vi in-sourcet bilambulansetjenestene i 2006. Det var en vellykket helsepolitisk kamp som ga oss store arbeidsoppgaver og inspirerende fagmedisinsk ansvar.

Responstid: Jatakk!

Vi skal selvsagt ha en solid, bakkebasert offentlig bilambulansetjeneste med godt kvalifisert faglært ambulansepersonell og kjappe responser når det haster. Skal krav til responstid ha mening, må den måles fra innringer ringer AMK/113 eller legevakt/116117 til pasienten får kvalifisert hjelp. Hjelpen er ofte bilambulanse, men også luftambulanse, fastlege, legevaktslege (LV-lege), førstehjelperordning, «paramedisiner en-redder» kan gi kvalifisert hjelp. Helseforetakene (sykehusene) har ansvar for ambulansetjenestene, men kommunenes ansvar for legevaktene (LV) må også forsterkes. Det foreslås at krav til utrykning av LV-lege må fastsettes tydeligere (NOU 2015: 17 Først og fremst): 90 % av befolkningen i LV-distriktet skal ha maksimalt 40 min. reisevei til LV, og 95 %. skal ha maksimalt 60 min., 95 pst. av befolkningen og alle tettsteder i LV-distriktet må kunne nås av LV-lege innen 45 min. ved utrykning. Det bør også settes som nasjonal norm at LV rykker ut ved minst 75 % av røde responser. Vi er milevis fra å nå disse målene i dag.

Vi har sloss i årevis

Vi har i årevis argumentert for innføring av forskrift med krav til responstider i ambulansetjenesten på linje med de obligatoriske responstidene lokalt brannvesen dimensjoneres etter. Responstids-målene for bilambulansene ble dessverre aldri obligatoriske ‘skal’-krav, bare ‘bør’-anbefalinger: Målet skulle være at i 90 % av alle oppdrag med hastegrad AKUTT skal ambulansen være framme hos pasienten innen 12 minutter etter publikum ringer nødnummer i tettbygde strøk, og innen 25 minutter i ‘grisgrendte strøk’. Disse responstidene ble formelt foreslått av oss fagfolk allerede i 1998 (NOU 1998: 9) og behandlet i Stortinget for snart tjue år siden (St.meld. nr. 43 (1999–2000), 2000).

Siden har responstidene bare vært formulert med verbet ‘bør’, ikke ‘skal’. Nå er de helt ute av de årlige oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene Helseministeren utsteder.

Fra sykehusene ble ‘foretak’ i 2001 og samlingen av sykehus i hver region ble ‘konsern’ ledet av ikke-folkevalgte styrer, ble ‘inntjening’, økonomisk ‘balanse’ og ‘bunnlinje’ overordnet den fagmedisinske virksomheten. Det har hatt store konsekvenser.

Svindyr beredskap

Nettopp beredskap er noe av det mest kostbare du kan drive med i en rent forretningsmessig sammenheng når inntjening og bunnlinje er drivere. Det er svindyrt å ha fagfolk og maskineri på vakt 24/7/365 for å være klar når plutselig den ene av innbyggerne i distriktskommunen plutselig får hjerteinfarkt lørdagsnatta klokka 02 og trenger kjappest mulig respons for å redde liv og hjertemuskel, eller den ene gravide i distriktet får for tidlige rier og trenger akutt jordmorfølge i ambulansen til nærmeste fødeinstitusjon, kanskje timer unna. Da må du både ha lokal legevakt, en distrikts-jordmor i vakt og en ambulanse klar på korteste varsel. Ingen privat organisasjon med profitt og aksjeutbytte som hovedmål ville tatt på seg slike oppgaver uten å kreve skyhøye priser, priser bare de rikeste ville kunne betale for. Derfor har vi velferdsstaten. Derfor betaler vi høy skatt i Norge - og skatt, porto og avgifter er like høye i Bardu som i Bodø, på Senja som på Smestad. Derfor skal også beredskapen være rettferdig fordelt fordi selve verdigrunnlaget vårt er at alle mennesker er like mye verd.

I Helse Nord-området har vi absolutt flest ambulansebiler pr. innbygger i Norge med totalt 123 ambulanser eller 25,8 pr. 100.000 innbygger. Dette er 3,5 ganger flere ambulansebiler enn f.eks. Helse Vest og Helse Sørøst som har rundt 7,5 pr. 100.000. Forklaringen er selvsagt demografi og avstander. Dette koster. Skal vi bygge ut og ikke sentralisere må faktisk Stortinget bevilge mer penger. Mye mer.

Luftige løfter

Problemet er ikke å levere sterke medisinske og biologiske argumentere for kort responstid og desentralisert utbygging. Problemet er heller ikke enighet om overordna helsepolitiske mål som ‘likeverd’ og ‘helse for alle’. Vi har solid kunnskapsgrunnlag og erfaringer for at sekunder og minutter faktisk teller ved vanlige akutte sykdommer som hjerneslag, hjertestans, hjerteinfarkt og pustevansker – og ved alvorlige skader. Jo raskere diagnose og livreddende behandling – der pasienten er – jo bedre resultater. Jo bedre og raskere prehospital behandling, jo større nytte av de våre kostbare akuttsykehus.  Problemet med valgløftene er at de fordufter straks valget er over og politiske konfrontasjoner handler mer om posisjoner og penger enn innfrielse av løftene. 

Penger finnes

Problemet er ganske enkelt: Politisk troverdighet og vilje til faktisk å betale regninga når det kommer til krita – etter valget. I valgtider sitter løfter om penger forbløffende løst. Det vedtas valgløfter til ganske absurde formål som å rive bomstasjoner for tresifra milliardbeløp. For penger finnes jo – snart 10.000 milliarder på Oljefondet. Storting og regjering forsyner seg rundhåndet av disse oppsparte midlene til dekning av formål de synes er viktigere enn distriktenes beredskap: Milliardbeløp til budsjettoverskridende oppussing av sine egne kontorer, til heving av en havarert, trolig ubrukelige fregatt, og til svindyre nye F-35 jagerfly med stykkpris 1,3 milliarder uten å produsere mye helse eller mye nasjonalt forsvar.

Hva blir regninga og hvem betaler?

Allerede i 2002 ble det vist at de responstidene Akuttutvalget da foreslo, ville øke årlige driftsutgifter for bilambulansene med 224 mill. kr. (Johansen, Rømø & Hope).  I 2015 ba vi SINTEF om å gjøre modellsimuleringer for å beregne basestruktur og kostnader for å oppfylle responstidskravene med dagens bosetting og geografi i UNN HFs ansvarsområde («Ambulansestruktur i UNN HF» SINTEF, 2015). For at vi skal nærme oss 90 %-normen må UNN ha 46 ambulansebilstasjoner mot dagens 29 stasjoner med 46 ambulanser i drift (35 døgnambulanser, 11 dagambulanser). Kostnad: For UNN HF vil oppfyllelse av responstidskrav til bilambulansene koste ca. 100 mill.kr. årlig i tillegg til dagens kostnader. Samtidig er UNN pålagt å spare 171 mill. i 2019. Det går ikke opp.

Vi vet altså godt hva oppfylling av responstidskravene vil koste, og vi vet hva andre investeringer koster. De 52 bestilte F-35 jagerbombeflyene vil koste ‘oss’ om lag 268 milliarder norske kroner eller 1,4 mrd/stk. Om Stortinget kjøpte 50 i stedet for 52 slike jagerfly, kunne vi finansiert en desentralisert bilambulansetjeneste med oppfylte responstidskrav i hele Nord-Norge Nord de neste 30 år. Det ville også betydd bedre totalforsvar, for det skal vel være noen i distriktene å forsvare? Og skal vi fortsette matproduksjon og sjølberging i Norge, trenger vi levende distrikter med forsvarlig lokal beredskap.

Helse Midt-Norge har beregnet at det trengs 38 nye døgnambulanser og fire nye stasjoner. Kostnader for en døgnambulanse er ca. 8 mill. årlig. For Helse Midt vil 38 nye ambulanser øke de årlige kostnadene med over 300 mill. kr.

Hvem skaffer en halv milliard ekstra?

Bare for den nordligste delen av Norge, Helse Midt og Nord, må derfor Stortinget bla opp minst ½ milliard kroner ekstra hvert år for å oppfylle responstidskravene. De må også løse andre viktige problemer: Lite pasientkontakt pr. enhet ved de ‘ytterste’ distrikts-stasjonene og langsiktig rekrutteringen til ambulansefaget. Ambulansefagarbeidere som trenges til en slik innføring av responstider må rekrutteres og utdannes over år.  Ambulansearbeidere vil være en kritisk minimumsressurs på linje med sykepleiere og andre helse- og omsorgsarbeidere. Dette lar seg løse, men krever langt mer håndfast handling enn løfterike kaffebesøk, valgløfter og blår i auan på lokalbefolkningen.

De langsiktige oppgavene og styrking av totalrammene til helseforetakene har ingen regjeringer siste atten år, fra sykehusreformen ble vedtatt, sørget for. Uansett om makta har vært AP, Høyre, SP, FrP eller andre koalisjoner.

Det er umulig å oppfylle kravene til responstider hvis kostnadsøkningen skal tas innenfor dagens økonomiske rammer. Løftepolitikerne på Stortinget må enten øke rammene radikalt til helseforetakene eller de må bestemme hva vi konkret skal slutte å gjøre på UNN og andre sykehus i Helse Nord dersom kravene til responstider skal oppfylles med dagens rammer. Da må politikerne  også bestemme hvem som skal sparkes, for lønnsutgiftene er fortsatt helsevesenets største utgiftspost.

Så – hjertelig velkommen på kaffebesøk og en ærlig og kunnskapsrik prat om grunnleggende problemer og ansvar, men spar oss billig stemmefiske.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse