Annonse
Foto: Berit Roald / NTB scanpix

«Det er vanskelig å sette karakter på karakter»

Jeg vet ikke om våre skoler hadde kommet bedre ut av undersøkelsen om danning ble målt, men jeg vet at en av de fine tingene med å bo i våre små samfunn er utstrakt kontakt på tvers av generasjoner. At de unge deltar i de voksnes diskusjoner, fordi vi ofte er på de samme arenaene. Og at de fortsatt lærer gjennom deltagelse – i familien, i storfamilien og i samfunnet ellers.

Ifinnmark hadde mandag en sak om en ny undersøkelse som viser at det står dårlig til med den videregående utdannelsen i Nord-Norge og Finnmark: «Videregående skoler i Finnmark er verst i klassen».

Ingen av fylkets videregående skoler kommer i nærheten av landsgjennomsnittet (i landsdelen ligger 33 av 37 skoler under snittet), og ved første øyekast så kan man bli svært betenkt over dette. Og litt forfjamset også. Men når man går lengre inn i materien og ser hvilke parametere som har blitt brukt for å karaktersette skolene, så er det kanskje ikke så underlig likevel. Umiddelbart så kan jeg tenke meg følgende årsaker til at vi ikke akkurat kommer godt ut av denne undersøkelsen:

Mange unge i Finnmark må flytte for å ta videregående, og dermed må de også, i en svært sårbar periode av ungdommen, allerede stå på egne og vaklevorne ben. Finne nye venner – og kanskje finner man den umotiverte sorten, savne hjemstedet, finne sin plass på et fremmed sted, og ingen foreldre til å mase dem opp om morgenen. De må i det hele tatt være langt mer selvdrevne og selvdisiplinerte enn vi normalt forventer av en 16-åring.

Er de unge så heldige at de har en skole i nærheten, så kan det godt hende at denne skolen ikke har den linjen man har lyst til å ta. Skolene her er jevnt over ganske små. Og hva gjør man da? Hva gjør foreldrene da? Slippe knapt flyvedyktig avkom avgårde, eller «oppmuntre» dem til å ta en linje de egentlig ikke har motivasjon for å ta nærmest mulig redet?

Lærlingplasser er et annet problem. Vi har ikke flust av det i Finnmark. Sommeren 2015 sto 129 søkere med såkalt ungdomsrett uten lærlingplass.

LES MER: 129 med rett står uten tilbud om lærlingplass

Hva gjør de som ikke får det? De har fortsatt rett til å få VG3 opplæring i skolen, men var det det de hadde sett for seg? Var det det de ville? Hvordan er motivasjonen for mer, og mer teoritung, skole når man var klar for å komme seg ut i et yrke? Jeg tipper vi finner en hel del drop-outs blant disse.

Ser man på topp 15 skolene i landet, så er seks av dem private. Private skoler er generelt mer eksamensrettede, elevene deres betaler tross alt gode penger for gode resultater. Private skoler har også den fordelen at de kan betale lærerne sine langt mer enn det offentlige, som driver uten skolepenger. Da får man de høyt utdannede og høyt motiverte lærerne. Ellers er det mange større byer på topp-lista, og byer har høyt utdannende mennesker. I Oslo, for eksempel, gjelder det 50%.

I Finnmark og Nordland er vi verst ute når det kommer til ufaglært arbeidskraft i skolen – både grunnskole og videregående. Over 20% av lærerne i den videregående skolen mangler godkjent utdanning (Kilde: Utdanningsforbundet). Ettersom vi er få mennesker, med lange avstander her oppe, så er det selvsagt også veldig vanskelig å få kvalifiserte vikarer. Og det finnes ingen quick fix for det. Der trengs det politiske vilje og dessuten penger med på kjøpet til viljen.

Et siste hovedmoment kan være den generelle utdannelsen i befolkningen. I Finnmark har 37% av oss avsluttet utdanningen etter grunnskolen, mot et landsgjennomsnitt på 28% (Kilde: SSB). Det får meg til å tro at det kan være vanskeligere for våre ungdommer å få hjelp med lekser og oppgaver hjemme, enn for mange andre.

Ett av parametrene for denne undersøkelsen var resultater på norskeksamen. Der er vi så heldige å leve i et fylke med flere folk og flere språk, samisk, norsk og kvensk, men det gir utslag i både måten vi snakker på, og måten vi skriver på. Og kanskje hadde resultatet for akkurat den delen vært en annen om parameteren var innstilt på engelsk eller matematikk.

Uansett: De finnes mange gode grunner til at denne undersøkelsen kom ut som den gjorde for Nord-Norges og Finnmarks del. Mange, og sammensatte. Og en ting denne undersøkelsen ikke måler i det hele tatt, er hele den generelle delen av læreplanen. Den som snakker om danning, for danning måles ikke med karakterer.

Kunnskapsminister Røe Isaksen varslet mandag en gjennomgang av fagene, og han sa også at han ønsket tre nye tema inn i alle skolefag. Blant dem var demokrati og medborgerskap. Den viktigste delen av danningen i skolen. Danning og utdanning henger selvsagt sammen, uten kunnskaper blir danningen vanskelig, men de siste årene har vi vektlagt danningen langt mindre, i jakten på den umiddelbare nytten (karakterer).

Jeg vet ikke om våre skoler hadde kommet bedre ut av undersøkelsen om danning ble målt, men jeg vet at en av de fine tingene med å bo i våre små samfunn er utstrakt kontakt på tvers av generasjoner. At de unge deltar i de voksnes diskusjoner, fordi vi ofte er på de samme arenaene. Og at de fortsatt lærer gjennom deltagelse – i familien, i storfamilien og i samfunnet ellers.

Og det er vanskelig å sette en karakter på karakter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse