Hvordan kan folk som fornekter samisk bakgrunn, og som er kledd i nordlandsbunad fra Vefsn, synes det er rart at jeg, med samiske røtter, velger å ha på meg Loppa/Kvænangen-gákti på 17 mai? spør Ragnhild Elise Nymoen (innfelt). Foto: Rakel Kaarvik og privat

Den vanskelige identiteten

Når identiteten blir sterk nok, sprekker trollet.

Det går en heftig debatt i Facebook gruppa Samiske kofter/gákti om dagen. Det har nettopp vært 17 mai, og det er naturlig at debattene i gruppa blir ekstra livlige nå i mai. Det er konfirmasjonstid og det har vært 17 mai.

Jeg har lest diskusjonene om følelser omkring identitet og «rett til å bruke gákti. Diskusjonen er sunn og nødvendig, for ellers går mange med en indre usikkerhet. Det er befriende å få diskutere med de andre. Men det kan også være vanskelig og sårt. Ord er vanskelige på Facebook.

Jeg er norsk og samisk, og jeg har også finske røtter. Jeg var en veldig voksen dame, da jeg fant ut at en god del av mine forfedre på pappa sin side var samiske og finske. Jeg er uendelig stolt av det, og tiden er kommet for å bære sjøsamegáktien fra «mitt» område. Og med rette så står jeg også i samemanntallet.

Jeg føler ikke plikt til å liste opp forfedrene mine, men jeg har selv god oversikt nå. Jeg er genuint opptatt av slekten min, og vil vite hvem de var og hvor de kom fra. En dyktig slektsforsker som selv er same hjelper meg med pappa sin slekt. Jeg synes det er så bra at han er same selv, for jeg har støtt og stadig kommet borti «slekts-kyndige» som ignorerer, eller «fornorsker» og «forfinsker» den samiske slekten.

Og nå er jeg over på mitt tema. I min familie er de fleste positive til den sjøsamiske slekten. Jeg har vel vært en av de som står fram, og tar lokket av «den gamle skammen».

I dag lever vi i et mer åpent samfunn, men hos etterkommere av samer fra min fars og andres områder, eksisterer enda en fornektelse. Vi skal være glade for, og stolte av miljøene som har klart å holde på på gákti, duodji - tradisjoner og språk gjennom de harde fornorsknings - periodene, (Karasjok, Kautokeino med flere).

De som nettopp har funnet sine samiske forfedre, trenger tid, nok tid, til å bygge opp en kollektiv identitet og sikkerhet om sin bakgrunn. Deretter kan kanskje en del av språkbruken som «utvannet» og lignende nedsettende ord gå ut.

Jeg strever i tidsklemma, men jeg prøver å lære noe av det samiske språket. Det er ikke for seint. Det sitter mange ord og setninger i hodet, og “hjernen venter på mer”. Jeg håper å få systematisert læringen mer, for jeg tror at det er mye identitet i språk. Jeg anbefaler alle å lære litt eller mye samisk. Med det lille jeg til nå har lært, så kjenner jeg at språk absolutt også er identitet. Tenk på hvor mange generasjoner før oss som kunne språket.

Det med sterk skam og fornektelse har sikkert forklaring i fornorsknings - prosessene, samt det horrible menneskesynet som har eksistert før. Jeg forventer her ikke at alle med samiske forfedre skal kjenne på en samisk eller finsk identitet. For noen kjennes det faktisk slik at det er rett ut er «for utvannet», eller de er ikke i en livsfase hvor de føler for å ta tak i røttene. Dette er en personlig sak for den enkelte.

Jeg mener det er det «teit» og «sirompa» når dyktige slektsforskere, den dag i dag, sper på fornorskningen ved å tilbakeholde, eller ignorere samiske slektslinjer, eller gjøre «alle til finlendere». Det er vanskelig nok som det for folk å verifisere slekt. Dersom disse som «pynter» på slekta, samt fornekter opphavet hadde fått bestemme og definere, så hadde vi fremdeles sett mange flere i Nordlandsbunad enn hva vi nå har sett på 17 mai.

Jeg har ikke noe imot Nordlandsbunaden. Den var ferdig konstruert så seint som i 1939. Den ble konstruert i Mosjøen/Vefsn der jeg vokste opp. Min mor, som ikke har samiske aner (såvidt jeg vet), har snart brodert 80 av disse bunadene. Er det ikke flott? Bunaden er konstruert på bakgrunn av tøystykker funnet på gården Røyto i Vefsn. Fasongen er inspirert av en brudekjole fra Ravassåsen i samme område.

Det jeg vil fram til nå, er at jeg av og til undrer meg over at denne bunaden ble hele Nord-Norges bunad. Jeg mener det er fint, og den har jo blitt tradisjon….

Men skjønner dere? Når jeg ser folk fra min fars hjemtrakter i Nord-Troms som har Nordlandsbunad på, og som kunne framvist en samisk tradisjon, ja så undrer jeg meg enda mer over over hva den sterke fornorskningen gjorde med folket i nord. Nå vil jeg heller ikke fornærme alle som ikke har samisk eller kvensk bakgrunn, men som er og føler seg mest norske. Det er sårbart, dette her. Men dere skjønner hvor jeg vil.

Jeg kan jo spørre sånn? Hvorfor ble det slik at den norske bunaden, som «etter de strenge tradisjoner som ofte blir diskutert» skulle vise hvor «jeg kom fra», ble fellesbunad for hele Nord-Norge?

Hvordan kan folk som fornekter samisk bakgrunn, og som er kledd i nordlandsbunad fra Vefsn, synes det er rart at jeg, med samiske røtter, velger å ha på meg Loppa/Kvænangen-gákti på 17 mai?

Vel, jeg skal ikke dra dette her for langt. Jeg vil bare vise hvordan Nordlandsbunaden tilhører alle, uten spørsmål…. mens gákti skal folk være usikre på om de kan gå med, selv om de har samisk bakgrunn.

Budskapet fra ei voksen kjærring her, som er både samisk og norsk, er vel at mange av oss trenger tid på å bygge opp igjen undertrykket, samisk identitet. Når vi sammen blir sterke så vil vi heller ikke være så sårbare for kritikk. Det vil alltid være noen med «giftig» tunge der ute, men når identiteten har blitt sterk nok så «sprekker trollet».

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse